ABSOLUTE MUSIC, KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, 27. JUNI 2021: i Koncertkirken på Blågaards Plass arrangerer man i sommer en konsertserie man kaller Absolute Music, sannsynligvis oppkalt etter kassett- og CD-serien med utvalgte tyggegummipoplåter som kom for en del år siden.
Men arrangørene bak serien i Koncertkirken er adskillig mer opptatt av kvalitet enn kvantitet og salgstall, så her presenteres mye kreativ, og «lødig» musikk for den kvalitetsbevisste fire søndager i løpet av sommeren.
Egentlig visste jeg ikke at det var Absolute Music denne kvelden. Jeg hadde fått en invitasjon til å komme og lytte til celloduoen Soma Allpass og Nils Bo Davidsen (hovedbildet), som hadde lanseringskonsert for sin nye duoplate «Mellom oss» (som jeg gleder meg sindsykt til å høre). Men så viste det seg altså at man i tillegg kunne få med seg tre andre band denne kvelden. En duo med pianisten Margaux Oswald og altsaksofonisten Jesper Zeuthen, trioen Katharsis med Maria Faust, Alexander Ruess og Matt Choboter, og en duo med saksofonisten Jonas Engel og bassisten Asger Thomsen. Og dette ødela jo mine planer for søndagskvelden, som var satt av til fotball først, så konsert, og så fotball igjen. Så jeg begrenset meg denne kvelden til to av de fire konsertene.
Og det startet med celloduoen med Allpass og Davidsen. Og det hører vel egentlig til på en tidlig søndagskveld å lytte til cellomusikk. Og her fikk vi det så tett og intimt det nesten er mulig å få det. Platen deres er rett rundt hjørnet, og i stedet for å «planke» den, ville de bruke de 45 minuttene de hadde til rådighet til improvisasjon. Davidsen kjenner de fleste best som bassist, blant annet med Simon Toldam og Carsten Dahls forskjellige sammensetninger. Men han har også en piano/celloduo gående med Toldam hvor han spiller cello, så det er ikke noe nytt å se han med den «lille bassen». Soma Allpass er en cellist man har hørt i flere spennende, mer eller mindre fritt improviserte prosjekter, blant annet på Klub Primi. Hun har laget flere soloinnspillinger, og samarbeidet med et imponerende antall artister siden midten på 80-tallet.
Man skal være ytterst forsiktige med å snakke for høyt om forelskede par som har funnet ut at de skal spille sammen. Musikkhistorien er full av eksempler på at det ikke har vært noen god idé. Se bare på det enkle popbandet, The Beatles fra Liverpool, og hva som skjedde når Linda McCartney og Yoko Ono slo seg sammen med to av hovedpersonene.
For Allpass og Davidsen er et relativt nytt par både i privatlivet og i det musikalske. Og å høre dem sammen, på hver sin cello, var en stor opplevelse, og det var ingenting med dette settet som skulle tyde på gnisninger i forholdet. Det startet med Davidsens frie improvisasjon, før Allpass overtok og førte det videre. Etter en stund nærmet de seg hverandre mer og mer, til de til slutt spilte duo som om de ikke hadde gjort annet. Og det var nesten som en eneste stor flørt. Ikke like åpenbar som den mellom Lady & Landstrykeren i Walt Disney-filmen, men heller ikke veldig langt ifra. Og begge har et personlig uttrykk og tone i celloen som passer perfekt sammen. Og når Davidsen spilte et rytmisk mønster med fingerspill, omtrent som om han skulle spille bass, og Allpass kommenterte med lange deilige strøk, var dette nydelig.
Det er jo en fare for at musikk for to celloer kan bli veldig romantisk og litt kjedelig, men disse to utmerkede musikerne gikk aldri i den fellen, uansett hvor forelskede de er. Her var det duospill med solid integritet, hvor Davidsen er den som trekker musikken over i jazzen, mens Allpass holder igjen og trekker og drar det hele mot det fritt improviserende og samtidsmusikken.
Et nydelig og spennende sett som beviser at størst av alt er (blåhvalen) …
Etter en kort pause med litt omrigg, var det duket for nok en duo. Jeg har tidligere hørt den fabelaktige altsaksofonisten Jesper Zeuthen i en rekke sammenhenger. Men jeg forsøker å få med så mye jeg kan av denne musikeren som spiller så skarpt at man nesten kan skjære seg på de skarpe tonene. Den sveitsiske pianisten Margaux Oswald har jeg kun hørt en gang tidligere, og da sjokkerte hun med ytterst spennende spill, hvor hun tok i bruk hele pianoet. Og å høre henne sammen med Zeuthen måtte bare bli en fin opplevelse!
Og dette samarbeidet gjorde nok at Zeuthen ble tvunget til å spille enda mer fritt enn det vi er vant til å høre han i andre og større sammenhenger. For Oswald er ingen «barpianist» som legger sobre akkordrekker med nennsom hånd. Hun spiller som en kombinasjon mellom Don Pullen på sitt mest intense og Cecil Taylor, og hun er en stor lytter som reagerte på innspillene til Zeuthen med mikrosekunders responstid. Og de har en felles idé om hvor de vil med musikken, som, selv om de to kommer fra to generasjoner og to forskjellige kulturer, virkelig leverte et knallsterkt sett. Og Oswald er en pianist man skal notere seg bak øret, for hun er en som kommer til å markere seg sterkt i tiden som kommer.
Tekst og foto: Jan Granlie
Soma Allpass
Nils Bo Davidsen
Margaux Oswald
Jesper Zeuthen
