BLOW OUT FESTIVAL, MIR LØRDAG 22. AUGUST:
Om det var Master Yoda som skulle felle dommen om årets Blow Out-festival, ville han ha sagt: «I sense the Force is strong in this one!» Og vi er fullt på linje med Yoda i vår bedømning av den sjette Blow Out-festivalen, we really «sense the Wind is strong with this one».
Blow Out-festivalen 2015 har etter alle tenkelige måleindikatorer som Kulturrådet måtte designe lykkes. Blow Out 2015 har på alle punkter oppnådd fremste karakter. Om noen mener noe annet, beordrer jeg dem til å forklare meg hvorfor!
Er det noe som virkelig kjennetegner Blow Out-festivalen er det dens åpenhjertige vesen. Det å være åpen for det nye. Åpen for ny musikk, åpen for nye venner, åpen for nye uttrykk og inntrykk. Og verdien av nøkkel-personene er åpenbar. Uten Blow Out-guttene, eller BO‑ttene, Paal Nilssen‑Love og Ståle Liavik Solberg hadde festivalen ikke vært det samme. De booker sine favoritter og musikere de har lyst til å tilbringe disse dagene sammen med. Og det holder i massevis. Fordi det også er våre favorittmusikere.
Årets festival har skapt ny musikk i bøtter og spann. Og denne siste dagen er ingen unntagelse. Det åpner med Thomas Strønens perkusjonsensemble Extended Ground som er sammensatt av åtte av hans perkusjons-studenter ved Musikkhøgskolen med gjestene Frode Gjerstad og Martin Küchen. Thomas leder ensemblet gjennom en lang rekke finurlige og morsomme perkusjonsriff eller -moduler, som ensemblet strekker og bøyer på. Hvor improvisasjonen ligger i at modulene kan strekkes ut eller kortes ned, og i deres rekkefølge.
Frode og Martin responderer på lydspektret fra gutta bak seg, og videreutvikler det på sine saksofoner. Frode danser på scenen og gliser fra øre til øre. Martin storkoser seg. Og vi blir en del av dette fyrverkeriet.
Med svetten silende nedover ryggen får vi et lite pusterom før Trygve Seim på saksofoner og Per Oddvar Johansen på trommer og vibrafon, den siste for anledningen med en lys Fedora på hodet. Det blir et lite kammermusikalsk verk som vi blir presentert for. Før det følges av et ekstranummer hvor publikum blir forfremmet til å bidra med basslinja. Og ikke overraskende – gitt den høye tettheten av musikere og musikkstudenter i salen – er dette et publikum som griper sjansen og som gjør det på en framifrå måte. Til og med rimelig in tune.
Siste ordinære konsert er med Bauer-Anker kvartett (bildet), med Johannes Bauer på trombone, Lotte Anker på saksofoner, John Edwards på bass og Paul Lovens på trommer. Hu-hei, kor det går! Medrivende musikk det er vanskelig å sitte tilbakelent i en stol å lytte til. Lovens er en gudbenådet trommis som fargelegger og driver fram musikken med finurlige små virkemidler. Edwards er … vel, Edwards. Og ingen kan være det som ham på bassen. Anker og Bauer fronter det hele med trøkk og nerve.
Og så, La Grande Finale! Kresten Osgood Organ Bonanza. It’s party time! Kresten på en B3, og så kaster de gjenværende musikerne seg inn på banen – eller rettere ut på scenen. Her drønner det i soul, funk and R&B så hele huset danser med. Vegger og tak, rør og kabler, alt og alle danser med.
Tenk deg at du hadde godt til et av betting-selskapene og lagt inn følgende veddemål for et halvt år siden: I løpet av det nærmeste året vil jeg får høre Paul Lovens som R&B-trommis! Det ville du ha fått høye odds på! Men vi som var der i går, vi har nå opplevd det. Som Lovens sa til meg etterpå – det er jo i den musikken han tok sine første steg som trommis.
Paal på congas og på tamburin. Küchen under det hele på sin bariton. Henrik Nørstebø leverte et par kor på trombone, men alt slikt blir glemt – fordi … fordi …
Så kom helgenen frem … på scenen – St. Joe McPhee. Med solbriller og apparisasjon verdig en soul-konge fra forna dar, slår han ut som en stor vokalist. Dette er stort!
Bak det hele er Kresten og hans orgel. Han holder det hele sammen og styrer butikken. Og lar oss se noen av de andre plassene hvor alle disse bråkmakerne og frijazzerne har hjertet sitt.
Etter at vi har landet igjen – utslitt, utmattet, utblåst – etter en festival-feiring i fire heile dagar til endes, skjønner vi fortsatt ikke riktig hva vi har vært med på. Mye god musikk, mange minner, men det er noe mer enn det.
Blow Out-festivalen har gjort noe med oss. Den har vist oss noe, uten at vi ennå riktig får taket på hva det er. Den har vist oss at, at, … Det er som da Doctor Who i BBC-serien med samme navn møter the Silence. Du ser det, og vet at du ser det, men straks du snur deg er det borte fra minnet ditt.
Vel er vi Blown Out – men det var noe mer, noe med et tall … Tallet 42 faller ned i hodet på meg. Var det 6×8? Er det det store spørsmålet?
Så lyser det mot meg – klart og i store vennlige bokstaver
– DON’T PANIC!
Det var det! Det er bare ett år til neste gang!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Heiko Purnhagen
