BLOW OUT, OSLO, DAG 2, 17. AUGUST 2017: Etter en sitrende åpning med mye fres og forsterkning, penser festivalen inn i akustisk landskap på dag 2. Men noe hvileskjær skal det altså ikke bli.
Audun Vinger og Evan Parker tjuvstarter med et halvtimes sett i sjangeren «i samtale med», også kjent som intervju. Vingers spørsmål gikk heldigvis klar av «hvordan føles det»-fella og kretset rundt Parkers erfaringer i frijazzens tidlige år, på 60/70-tallet. Underveis fikk vi inngående kjennskap til Parkers forhold til «the summer of love», hans (begrensede, viste det seg) erfaring med illegale substanser, og hans tanker om hva som gikk feil med marxismen. Hele tiden balansert på kanten til det bisarre, drar Vinger i land et nærgående og velinformert intervju, noe det står respekt av.
Deretter slippes han løs (Evan Parker altså) på vertskap Ståle Liavik Solberg, i kveldens første sett. Parker er Parker, og de som kjenner ham fra før fikk nok omtrent det de forventet: Flytende, intrikate saksofonstrofer i lyrisk grenseland, akkurat der vi liker ham best. Solbergs mer uforutsigbare stil på perkusjon fungerer bra som kontrast til dette, og sørger for en viss spenning i samspillet. En flott start!
Sett to er en kvartett med en lydbryter som går til 11. De britiske gjestene John Butcher (saks) og Veryan Weston (piano) leder an, med våre egne Øyvind Storesund (bassisten fra Cloroform), og Dag Erik Knedal Andersen på trommer. Sistnevnte er et intenst og tilsynelatende ustoppelig kraftsenter, en kilde til konstant uro, og driver samspillet til stadig mer intense høyder. Når det står på som verst, kan man ta seg selv i å savne litt dynamikk, selv om de også streifer innom roligere partier. Weston ser ut til å trives i hardt vær, og benytter anledningen til å ta seg ut på pianoet. Flott er det såklart, men det spørs om ikke kvartetten hadde tjent på å gi mer rom til de mer kontemplative partiene.
Vilde og Inga (bildet) gir heldigvis ørene en pause med sitt sett, med et hviskende og harmonisk lydbilde med overtoner dansende oppå strengene. Spesielt Inga Margrete Aas briljerer teknisk på sin bass, og fremkaller flere lag med lyd samtidig. Siden Twin Peaks har begynt å gå igjen, kan det være passende å parafrasere spesialagent Dale Cooper: Det Inga gjør med en kontrabass burde ikke skje med en hund. Det er nesten så man synes synd på bassen, der den skvises for sine innerste hemmeligheter. Og ikke visste jeg at det fantes så mye mørke i den laveste strengen.
Og når man tror kveldens høydepunkt er forbi, så kommer trioen Julie Kjær 3 bare her og bare avslutter kvelden med et skikkelig groovy sett – det finnes ikke noe ord som er særlig mer dekkende – eminent fremført, såklart, av John Edwards (bass) og Steve Noble (trommer). Noble er i storform, med den imponerende flyten han kan fremvise – det er som å se en kunstløper på isen, bare med bedre musikk. Edwards og Kjær er selvsagt på høyden, men det er trommene som gjør denne trioen i kveld. De har et medrivende, energisk og, ja, groovy uttrykk og tar ikke seg selv så alvorlig, de går rett hjem hos publikum og de avkreves ekstranummer. Alt er bare stas!
Et blikk på programmet for dag tre forteller oss at vi ikke er ferdig med høydepunktene for i år, heller – les neste del i morgen, eller møt opp selv!
Tekst og foto: Kjetil Valstadsve
