VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 21. MARS 2019: Sist vi hørte den New York-baserte trommisen Allison Miller og hennes band Boom Tic Boom var under fjorårets Moldejazz. I begynnelsen av februar slapp bandet sin fjerde studioplate siden 2010. Den gangen slapp Miller en kvartett-plate med en tittel som ble det seinere bandnavnet. Den gangen besto bandet av Miller på trommer, Todd Sickafoose på bass, Myra Melford på piano og Jenny Scheinmann på fiolin.
Det var først på den tredje plata, «Otis was a polar bear», fra 2016 at bandet sto fram som en sekstett, med Kirk Knuffke på kornett og Ben Goldberg på B-klarinett og Ess-kontra-alt-klarinett.Og det var denne sekstetten salt peanuts* opplevde under Moldejazz, 17. juli 2018. Konsertanmeldelsen fra den gangen kan du leser her.
Og så altså, for en måned siden, slapp Allison Miller den nye plata, «Glitter Wolf». Som de to foregående er skiva gitt ut på den lille indie-labelen The Royal Potato Family som holder til i Brooklyn. Plata er av naturlige grunner ikke anmeldt hos oss, vi har ikke fått tilsendt skiva ennå. Det er dessuten ikke all verdens Europa-distribusjon av denne labelen. Derfor ville dette bli det aller første møtet med deres nye musikk. Men vi hadde altså hørt bandet under Moldejazz, og det lovte godt for kveldens konsert.
Allison Miller og bandet hennes foretar i dsse dager en Europa-turne for å lansere den nye skiva. De besøker Oslo, Amsterdam, før de gir flere konserter i Tyskland. Turneen avsluttes i Spania. I denne omgangen gir de altså kun denne ene konserten i de skandinaviske landene.
La det være sagt med en gang, bandet oppfylte forventningene. Det var é endring i bandet siden konserten i Molde, for denne turneen var bassisten Sickafoose erstattet av Chris Lightcap. De startet opp med tre låter fra det nye albumet, «Congratulations and Condolences», «Welcome Hotel» og «Zev — The Phoenix».
Dette er musikk til å bli glad av, ikke minst takket være Allison Miller som ikke bare poengterer og dirver musikken, men som også synes selv nærmest å lette fra stolen i pur uttrykksglede. Noe hun også kommenterte litt seinere i konserten, «… is there anything better, flying in here from New York in the morning and ending the day by playing music?». Nå er det vel noen av oss for hvem flyreiser østover krever litt lengre tid å omstille seg på, enn å bare stige av en gang på morgensiden og gå nesten rett på jobb.
Men skal vi dømme ut fra spillegleden som ble vist denne kvelden, så var det ikke tretthet og manglende energi som preget bandet. Vi fikk en glitrende framføring, ikke minst, nok en gang, av Myra Melfords «The Kitchen». Her er det medrivende glede, forent med latter, en lekenhet og en dybdestudie i musikken som er en fornøyelse å la seg omslutte av.
Myra Melford framstår som den intellektuelle venstre polen, den dypt tenkende og kunnskapsutvidende. Mens Allison Miller tilsvarende representerer det lekne barnet og dets glede over all verdens rare leketøy, der ute på høyre flanken. Såvidt jeg kan se, forefinnes dessverre ikke Melfords låt på noen av de to platene denne sekstetten har spilt inn. Derimot finnes den på kvartettskiva «No Morphine No Lilies» fr a2013.
De fortsetter med «Malaga», etterfulgt av «Daughter and Sun», og det slår meg hvordan denne musikken er full av sol og varme. Det er en sjangerløshet, her tenderer det like gjerne mot kletzmer eller samba, som mot rock eller popmusikalske trekk. I innledningen til «Vine and Vein» fikk vi en duett mellom Goldberg på klarinett og Scheinmann på fiolin. Mange vil nok skjønne at dette er en vågal kombo, og framstillingen denne kvelden var dessverre preget av en litt småsur samme nstilling.
Men totalt blir det på tross av dette lille feilskjæret en strålende kveld. Når de avslutter med «The Ride» — som viser seg som en gedigen flirt med populærmusikkens verden — og «The Listener» — med et glitrende mellomspill av Myra Melford — er det nesten s å vi ikke har krefter igjen til ekstranummeret.
Men et dansende esktranummer, med ei låt som jeg så langt ikke har greid å identifisere, avsluttes en konsert som til fulle understrekte Millers poeng om at «det er ikke noe bedre enn dette». Innledningsvis fikk vi beskjed om at vi skulle få kun ett sett, men lite visste vi da at herligheten skulle holde på i godt over en og en halv time i strekk.
Konserten og dens avslutning vitner om at konsertbesøkende i Amsterdam, og seinere i Tyskland de nærmeste dagene har mye å se fram til. Men dessverre var altså dette eneste mulighet til å få høre bandet i Norden! I hvert fall i denne omgangen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Allison Miller
Myra Melford
Ben Goldberg og Kirk Knuffke
Jenny Scheinmann
Chris Lightcap
Kirk Knuffke
Ben Goldberg
