VINTERJAZZ (DK), 13. FEBRUAR 2016: Vinterjazzen i Danmark går inn i sin andre uke, med 48 konserter rundt om i landet. Man kunne starter allerede klokken 10:00 med Impro 2020: Qarin Wickström & Lis Kruse på Absalon hotel på Vesterbro, og bevedge seg rundt om i byen via Kayak bar, Krudttønnen, 5e, Montmartre, JazzCup, Montmartre og alle de andre spillestedene i «kongens by». Men for salt-peanuts utsendte var det lite aktuelt å stille klar og renvasket klokken 10, for så å gjøre byen på kryss og tvers til man endte opp på 5e godt over midnatt.
I stedet valgte4 vi igjen ut to konserter denne lørdagen.
Vi startet på JazzCup med dansk jazz’ nestorsaksofonist, Jesper Thilo (bildet under) og hans «nye» kvartett.
Jesper Thilo hørte jeg første gang i forrige årtusen, på en konferanse i forbindelse med jobb i Aalborg. Det var felles middag i en stor konferansesal, og oppe på galleriet sto Jepser Thilo og gjorde fånyttes forsøk på å få noen hundre avisfolk å høre på hva han hadde å melde. For å si det kort: Han nådde overhode ikke fram i folkemylderet!
Noe annet var det på JazzCup denne ettermiddagen. Smekkfullt hus og musestille under de to lange settene sammen med pianisten Søren Kristiansen, bassisten Daniel Franck og trommeslageren Frands Rifbjerg.
Jesper Thilo har passert 74 år, men både ser ut og spiller som var han 20 år yngre. Hans saksofonspill er røft og tøft, og han tolker de gamle be bop-standardene som om han aldri hadde gjort noe annet. Han har en tone i saksofonen som kan minne litt om Johnny Griffin, mens hans klarinettspill i de mer swingpregede låtene, er helt på høyden med de beste utøverne i verden.
Pianisten Søren Kristiansen er en mester innenfor denne stilarten. Han spioller variert og oppfinsomt, mens bassisten Daniel Franck (som må ha JazzCup-rekord i antall spillejobber) komper på en strålende måte. Og bak det hele swinger Frands Rifbjerg som var han fra Sambandsstatene på 50-tallet. Han har en fantastisk swing i trommespillet, som gjør han til en av de beste i verden innenfor denne stilarten i dag.
Og over det hele regjerer Jesper Thilo med nydelig spill og med sin spesielle humor i annonseringen av låtene, gjør han til en mester på en hvilken som helst scene.
Deretter bar det avgårde til Jazzhouse, som under årets Vinterjazz skilter med et fantastisk program.
I går skulle vi stifte bekjentskap med den amerikanske singer/songwriteren Ryley Walker (hovedbildet). Han har base i Chicago, og er tydeligvis et stort navn innenfor denne delen av musikklivet, for det var utsolgt på Jazzhouse denne kvelden, og aldri har jeg sett et mer ungdommelig publikum på Jazzhouse.
Grunnen til at jeg valgte denne konserten, var at han stilte med norsk komp på denne turneen. Bassisten Julius Lind og trommeslageren Ståle Liavik Solberg har en periode turnert med Walker, og jeg så fram til å høre en såpass frittgående trommeslager som Solberg i en slik konstellasjon.
Walker, som tidligere, visstnok, har spilt noen fantastiske konserter i Oslo, har høstet glimrende omtale for sitt siste album, «Primrose Green» og han har havnet på flere «best-of» lister for album utgitt i 2015. At Walker er inspirert av artister som Davy Graham, Bert Jansch, Tim Buckley og John Martyn er klart. Derfor synes jeg det var overraskende med et såpass ungt publikum denne kvelden.
Ok, han er en glimrende gitarist og låtsnekker. I tillegg har han en stemme som passer perfekt inn i denne formen for americana. Han skriver fine tekster og melodier, og han er en sjarmerende scenepersonlighet. Men det som virkelig gjør en konsert med Walker, er kompet med Lind og Solberg. To musikere som til daglig befinner seg langt ute på siden av denne «folkemusikken». Lind var den solide, staute bidragsyteren, mens Solberg lekte seg rundt bassen, vokalen og gitaren på en fascinerende måte. En ytterst vellykket trio, som det unge publikummet på Jazzhouse elsket, og en perfekt trio for turneer både i Norge, Danmark, Sverige, Finland og hele Europa.
Tekst og foto: Jan Granlie
