STOCKHOLM JAZZ FESTIVAL, DAG 4, 16. OKTOBER 2023: Det som er spennende på jazzfestivaler er ikke å høre ting man har hørt mange ganger tidligere, men å oppdage nye ting. Og på denne, min siste dag i Stockholm for denne gang, fikk jeg høre to konserter som overgikk alle forventninger, på hver sin måte den siste kvelden.

Alt man kan bruke to pianoer til
Først ut var duoen Grand: Karin Johansson og Mattias Risberg duo på Khimaira, et kjellerlokale på Södermalm, med plass til 20-30 personer. Her hadde man satt opp to flygler, som skulle behandles av de to pianistene Risberg og Johansson i konstellasjonen Grand. Og allerede før konserten forsto vi at dette var omtrent så langt fra mainstreamjazz det var mulig å komme. Begge pianistene burde være kjent for våre lesere fra flere plateanmeldelser fra Eyal Hareuveni, som er spesielt oppmerksom på den eksperimentelle musikken fra Skandinavia. Og jeg tenkte faktisk på det underveis, at Eyal ville mye heller ha vært her i en fredelig kjeller på Södermalm, enn i n krigssituasjon i Jerusalem. Men Eyal har meldt oss at han er trygg, og jeg er overbevist om at han i stedet for å forbanne Hamas, er mer forbannet på hvordan hans hjemland, Israel, i mange år har behandlet palestinerne.

Johansson og Risberg er to eksperimentelle musikere fra Sverige, som går sine egne veier musikalsk. Denne tidlige kvelden utforsket de to pianoer med masse prepareringer og ekstra elementer som gjorde dette til en annerledes, spennende og til tider nyskapende time.

De to er litt like som pianister, hvor man kan stille seg spørsmålet om det er jazz, men det synes jeg ikke spiller noen rolle. Det er improvisert musikk som skapes der og da, og hvor kommunikasjonen mellom de to er det viktigste. Og her synes jeg de traff innertier. Johansson er den som opererer mest inne i pianoet, mens Risberg «leker» seg over tangentene på en fremragende og kreativ måte. De skaper en særegen musikalsk opplevelse, både for seg selv og for oss som er der som lyttere. De utfordrer de to pianoene, og selv om flyglene ikke tar til motmæle, kan vi nesten merke at de tyner instrumentene til det ytterste. Med bruk av forskjellige remedier man vanligvis ikke forbinder med musikk, skaper de lydbilder og stemninger som fascinerer og som gir oss nye, musikalske ideer.

Begge to er utmerkede pianister, og når de går ut av de tradisjonelle pianistrollene, og tar musikken i nye retninger, lar jeg meg begeistre over at noen tar sjansen på å skape nye helt nytt som ikke er preget av en tradisjon, men som er nyskapende der og da. Ytterst fadcinerende og fint!

Plateslipp med et band som bør vare – lenge
For noen dager siden anmeldte vår medarbeider, Eyal Hareuveni, platen In This Forever Unfolding Moment med bassisten Vilhelm Bromander og hans Unfolding Orchestra (hovedbildet), som han roste opp i skyene med konklusjonen: In this forever unfolding moment offers beautiful and soulful, nourishing music. Dette er et prosjekt med 12 musikere som befinner seg godt inne i den spirituelle og friere delen av jazzen. Sammen med musikerne Katt Hernadez (fiolin), Martin Küchen (alt- og sopraninosaksofon), Elin Forkelid (tenorsaksofon), Alberto Pinton (barytonsaksofon), Christer Bothén (bassklarinett), Emil Strandberg (trompet), Mats Äleklint (trombone), Alex Zetson (piano), Mattias Ståhl (vibrafon og marimba), Dennis Egberth og Anton Jonsson (trommer) og Marianne Svašek (vokal og tanpura), fikk vi en konsert helt i Carla Bleys Liberation Music Orchestra-tradisjonen som dundret i veggene på Fasching.

Bromander har skrevet komposisjoner som er spirituelle i sin form, som kan forbindes, ikke bare med Carla Bley og Liberation Music Orchestra, men også med musikere som Phoroah Sanders, Johhn og Alice Coltrane, Archie Shepp og alle de store innenfor tradisjonen fra noen år tilbake. Bromander har skrever musikk for vår, og kanskje spesielt svenskenes, vanskelige tid, og musikken er relatert til mange av dagens politiske problemområder og situasjoner, og med dette orkesteret har han laget noe som bør gå inn i evigheten som noe man bare skal oppleve både på plate og konsert.

Og hvilke musikere han har samlet i bandet! Veteran nummer en i den svenske jazzen, bassklarinettisten Christer Borthén som hadde gjemt seg godt i bakgrunnen, avleverte noen solide solier, fiolinisten Katt Hernandez bidro med noen spennende bidrag, spesielt  i andre del, Mats Äleklint  hørtes ut som han var med i Liberation Music Orchestra med ytterst energisk spill, Martin Küchen sendte av gårde noen ytterst sterke meldinger, spesielt i åpningslåten som svei ii veggene, og Mattias Ståhl gikk «helt av skaftet» på marimba i en hyllest til Pharoah Sanders.

Vi fikk to sett, hvorav de i første sett spilte låtene på platen i samme rekkefølge som på platen, mens andre sett fulgte opp med låter som, kanskje, blir å finne på neste plate (hvem vet?). Og allerede fra første tone, hvor Marianne Svašek fikk åpne i en lengre, spirituell sekvens, ble den spirituelle stemningen satt. Og derfra og ut, ble dette en himmelsk, musikalsk reise et fullstappet Fasching elsket.

I andre sett var stemningen og spillet litt løsere, og her la vi spesielt merke til en hyllest til Pharoah Sanders, med fantastiske solistbidrag fra Bothén, som var verdt hele billetten alene, Äleklints energiske og tøffe trombonespill og, ikke minst, Ståhls «harving» over marimbaen, som må være noe av det beste av en hyllest som er gjort noen gang.

En fantastisk konsert med et knippe av Sveriges beste jazzmusikere, som bør få jobbe med dette prosjektet videre med jobber på de fleste jazzfestivaler med respekt for seg selv framover.

Og med disse to konsertene, som skilte seg ut fra de andre jeg fikk med meg disse få dagene av denne ti dagers festivalen, har Stockholm Jazz Festival, for alvor satt sitt preg på det svenske jazzlivet. De har forsøkt mye opp gjennom årene, uten alltid å ha lykkes, men nå synes jeg festivalen begynner å finne en form som bør finslipes og utvikles. Så vil festivalen etter hvert kunne regnes som en av de man skal besøke. Men tre dager er egentlig altfor kort til å bli fortrolig med festivalen. Så neste år blir vi her kanskje alle ti dagene.

Stockholm Jazz Festival har betalt reise og opphold for salt peanuts* sin utsendte.

Tekst og foto: Jan Granlie

Grand: Karin Johansson & Mattias Risberg

Karin Johansson

Mattias Risberg

Vilhhelm Bromander

Christer Bothén

Eliin Forkelid

Katt Hernandez

Alberto Pinton

Martin Küchen

Mats Äleklint