KONGSBERGJAZZ DAG 3, FREDAG 6. JULI 2018: Det er blitt tredje dagen, fredagen under årets jazzfestival her på Kongsberg og vi merker at det blir litt motbakke. Knekken kommer alltid på tredje dagen. Men vi er – som alltid – forberedt på det, og minner oss selv på at det bare er å bite tennene sammen.
Vi legger merke til at byen begynner å knake i sine sammenføyninger. Den store folkefesten ligger der som en tidsinnstilt bombe langs aksen fra Kirketorget, over Nybrua og fram til Festivalgata. Den ligger der og bare venter på å gå av. Nybrua er utover kvelden så godt marinert i olje, fett og andre matrester at du skal passe deg vel for ikke å skli overende. Rolig, avbalansert gange med et stødig og lav-frekvent ganglag anbefales på det sterkeste.
Vi starter dagen i Energimølla, med Scheen Jazzorkester (hovedbildet) under ledelse av Thomas Johansson. Vi skal få høre Johanssons bestillingsverk til orkesteret, «As we see it …», og vi gleder oss. Scheen Jazzorkester er de siste årene i samarbeid med Sørnorsk jazzsenter blitt et av de viktigste regionale bandene for nyskrevet og nyskapende musikk gjennom en etter hvert imponerende rekke bestillingsverk. Johanssons verk slutter seg ikke bare til en imponerende rekke av verk, men løfter også opp nye linjer i dette orkesterets musikk som peker inn mot en lovende framtid for ensemblet.
Forventningene våre ble ikke skuffet. Et velorganisert og medrivende ensemblespill som ikke barae framkaller de riktige rykninger i sentral muskelgrupper i rygg og ekstremiteter. Men som også gir sjeleføde – og da ikke nødvendigvis i betydningen soul food – for mer innadvendt kontemplasjon og refleksjon.
Johanssons musikk er deilig vakker, teknisk akkurat passende utfordrende, og legger et strålende grunnlag for meget sterke solistiske prestasjoner. Vi merker oss at Guttorm Guttormsen sprudler, også i de friere partiene, og André Kassen nærmest danser seg gjennom sine partier. Det er deilig å kunne høre Rune Klakegg i fri utfoldelse igjen – det er alt for sjeldent han visiterer utenfor Grenlands-sognet. Even Hetle Hermansen på gitar gir musikken en ståpels-faktor så det holder.
Vikaren på trommer, Dag Erik Knedal Andersen, oppviser en dynamikk og et groove-basert bidrag som får oss til å sitte helt ytterst på stolen. Alt mens sjefen sjøl, Thomas Johansson, holder musikken sammen og styrer det framover mot målet. Verket ender i en blues-infleksjon, i F så vidt jeg kunne høre, som satte et herlig punktum for denne ettermiddagen i den gamle kraftstasjonen.
Vi stikker etter hvert nedom Musikkteateret i Kronas underliv, der Chick Corea Akoustic Band med John Patitucci og Dave Weckl holder hoff. Høydepunktet her skulle jo være at Marius Neset skulle være ‘special guest’. Vi var mange som var spente på hvordan dette skulle forløpe.
Men varmen tok oss. Ståkonsert i denne trykkende varmen gjorde at vi måtte avbryte forsøket. Musikken til Akoustic Band har vi hørt så mange ganger at det er få overraskelser, og når det nesten ser ut som om Neset ‘aldri’ vil komme på scenen, gir vi opp. I ettertid hører vi rapporter om at Marius Neset blir kalt fram aleine til ekstranummeret, «Spain» ifølge Laagendalsposten. Kanskje ikke helt det verken vi, festivalen eller Neset hadde forventet?
Vi tusler over haugen til Smeltehytta, hvor det nærmer seg Særingfest, denne stolte tradisjonen som ble arrangert første gangen i fjor og som forhåpentligvis blir et fast element i programmet i årene framover. For nå skal a-ha og Bel Canto få ha Kirketorget for seg selv.
Etter en times mingling, mat og drikke ved Lågens bredd, er det klart for programmet. Fire sett med fire svært forskjellige musikere og musiker-konstellasjoner. Et program satt sammen av Blås-Ut-generalene Paal Nilssen-Love og Ståle Liavik Solberg.
Første sett er et sammensatt band med Joe McPhee på lommetrompet og sopransaksofon, Agnes Hvizdalek på vokal, John Butcher på tenor- og sopran-saksofon, Pierre Niggenkemper på bass og Ståle ‘Liaklev’ Solberg på trommer. Et spennende sett der Hvizdalek nok en gang framviser hvilken eminent tonekunstner hun er, med et teknisk register som imponerer. Kombinert med en slående evne til å utnytte det til å skape musikk som lever.
Andre settet er duoen Maneri/Peterson, med Mat Maneri på bratsj og Randy Peterson på trommer. Det er et strålende samspill mellom de to, men der iveren etter å samhandle enkelte ganger gikk på bekostning av dynamikk og framdrift i musikken.
Tredje-settet var den etter hvert etablerte duoen med Susana Santos Silva på trompet og Kaja Draksler på klaver. Der Maneri/Peterson til tider kunne bruke litt for sterke og utadvendte fakter og gester i musikken, holder Santos Silva og Draksler seg mer til de mer stillfarne uttrykkene. Usigelig vakkert, stimulerende og forfriskende. Jeg pekte på Eve Risser som en av mine absolutte favoritter innenfor de frie sjangrene for et par dager siden, men denne duoen stiller ikke langt bak i køen.
Men de må begge kjempe hardt med trioen som stilte seg opp for fjerde og avsluttende sett. Arashi – storm blir jeg fortalt at det betyr på japansk – stiller i aller fremste rekke. Paal Nilssen-Love på trommer, Johan Berthling på kontrabass, og så, den store, lille mesteren fra Japan på altsaksofon og klarinett, vokal og bittelitt perk, Akira Sakata!
Vi fikk oss en liten time i denne stormens øye. Den svenske artisten Carola sang en gang om å være «fångad av en stormvind». Slik opplevde vi det også i Smeltehytta denne kvelden. Og midt i stormen sto, urokkelig, trygg og sikker, Sakata. For det er Sakata som fanger all vår oppmerksomhet. Selv om Nilssen-Love spiller som en gud, og det er han jo for enkelte, og Johan Berthling driver musikkens grunnmur framover, stadig framover.
Sakata leker med oss, og med våre fordommer. Med noen strupesangaktige fraser driver han over i noen så godt som uforståelige japanske(?) fraser der han fører en samtale med seg selv som hører hjemme langt over i det hinsidige.
I Japan er det to livsanskuelser som dominerer, en ‘japanskifisert’ buddhisme, og den ane-baserte shintoismen. Når jeg lukker øynene og lytter til Sakta blir jeg satt tilbake til noen av mine sterkeste opplevelser i slike templer og helligdommer.
Domo arigato gozaimashita, Sakata-san.
Da særingfesten har gått langt på overtid, er det tid for å løpe fra Smeltehytta til Energimølla. Vel, vi tar ikke sjansen på å løpe. Av tidligere nevnte grunner er jo Nybrua oljet like glatt som en bane klargjort for glattkjøringskurs. Allikevel må jeg se meg slått av Johan Berthling. Da jeg kom inn i Energimølla, var allerede Berthling oppe på scenen for å klargjøre utstyret sitt for neste programpost.
For nå var det tid for midnattskonsert her på Mølla. Goran Kajfes Subtropic Arkestra skulle på scenen og ta oss inn i ei natt som mer og mer begynte å ligne på en tropisk stormværsnatt. Hadde Sakata og trioen Arashi magiske evner?
Med Reine Fiske på gitar, Per ‘Ruskträsk’ Johansson på fløyte og baryton- og sopraninosaksofon, Jonas Kullhammar på tenorsaksofon, Johan Berthling, denne gangen på el-bass, Johan Holmegard på trommer, Jesper Nordenström på tangenter. Og sjefen sjøl, Goran Kajfes på trompet, og congas.
Man snakker gjerne om etnojazz når man omtaler musikk som krysser grenser mellom jazz og annen improvisert musikk på den ene siden og all verdens folkemusikk på den andre. Hva skal vi kalle dette? Etnofunk? Etnojazzrock? Eller kanskje bare rett og slett …. god musikk!
Musikken kjenner vi etter hvert godt fra plater og tidligere konserter med bandet. Men det er fortsatt like vanskelig å danse vals til musikk som går i 7- eller 11-takt. Men om en slipper seg løs, så finner dansefoten raskt ut av den nærmest hypnotiserende musikken. La deg rive med.
Per ‘Ruskträsk’ Johansson blåser noen barytonlinjer som setter seg omtrent midt i mellomgolvet, og griper tak i deg. Derfra er det bare å kast seg ut i det.
Vi legger inn en liten polyrytmisk sving og får valsen til å gå opp i 11-takta. Slik swing-valser vi oss til sengs utpå natta, mens vi ser fram til siste dagen under de femtifjerde jazzleiker på Kongsberg!
Men tenker vi i det vi faller i søvn: Hvor ble det av den fete damen som skulle synge blues?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Odd Eirik Skjolde / Kongsberg jazzfestival
