MAIJAZZ. STAVANGER, DAG 2, 4. MAI: Det er dagen for det store russetreffet ute i Kongeparken, og jeg tviler på at noen av de mange tusen russ vil oppsøke noen av konsertene på årets Maijazz. I dag har været vært litt kjøligere, og derfor skulle man tro at det har det vært enklere for festivalen å «lure» folket fra uterestaurantene og inn i konsertlokalene.
En personlig hyllest til 60- og 70-tallet
salt peanuts* sin utskremte kunne nesten vært bestefar til de som hadde til hensikt å være på russetreff, så for meg var det adskillig enklere og mer bekvemt å oppsøke noen av de konsertene Maijazz arrangerte denne lørdagen (det er jo derfor jjeg er her!) Og jeg startet med det hardtsvingende bandet Friends & Neighbors inne på Spor 5 (som ser ut til å bli stamstedet under festivalen). Kvintetten vi nå skulle høre ble dannet i 2008 i Trondheim. Siden deres første plate, No Beat Policy som kom i 2011, har de gitt ut flere kraftfulle album, og etablert seg som en solid kraft på den skandinaviske jazzscenen. Bandet er tydelig definert av de fem medlemmenes sterke individuelle stemmer som musikere og komponister. Deres lange erfaring med å spille sammen gir musikken en klar og tydelig profil, med referanser til 60-tallets tøffeste, amerikanske jazz. De strekker seg fra melodiske ballader til hardtsvingende free-bop og energisk frijazz, noe musikerne viser i en rekke forskjellige, skandinaviske prosjekter ved siden av dette prosjektet.
Deres seneste album, Circles, kom ut på selskapet Clean Feed i januar i år, og i min anmeldelse av platen konkluderte jeg med at «Musikken ligger i landskapet til, i første rekke Ornette Colemans legendariske kvartett med Don Cherry, Charlie Haden og Ed Blackwell, men også i nabolaget til New York Art Quartet, Albert Ayler, New York Contemporary Five og flere av de beste bandkonstellasjonene som kom fra New York på sent 60-tall og begynnelsen av 70-tallet. Men hele veien er musikken til denne kvintetten så til de grader personlig og energisk, at det er en glede å følge de fem gjennom de sju sporene. En praktfull plate uten et eneste «hvileskjær» med fem av de mest kreative musikerne på jazzscenen i dag». Så her var det bare å feste setebeltet og la det stå til. Dette er et band som består av noen av de aller beste, norske musikerne fra «jazzlinje»-miljøet i Trondheim, med saksofonisten André Roligheten, trompeteren Thomas Johansson, pianisten Oscar Grönberg , bassisten Jon Rune Strøm og trommeslageren Tollef Østvang.
Sist gang jeg hørte bandet var Kjetil Møster vikar for André Roligheten, noe som fungerte helt ok. Men det er som et gammelt, sammensveiset band disse musikerne fungerer best. Og i ettermiddag var en av disse konsertene hvor alt fungerte. Aller mest la vi merke til pianisten Oscar Grönberg, som med svensk opphav, er blitt mer og mer nordmann etter mange år i Trondheim. Hans komp er strålende, med «pushing» og små spark til de andre musikerne nesten som McCoy Tyner i storhetstiden. Og med ytterst interessante solier, hvor den samme McCoy Tyner kunne anes under hans personlige spill. Ved siden av pianospillet er det alltid en fornøyelse å høre bass-spillet til Jon Rune Strøm. Og om pianospillet «pushet» og sparket de andre musikerne, tror jeg både saksofonist Roligheten og trompeter Johansson har blåmerker på leggene etter alle sparkene fra Grönberg og Strøm etter dette settet. Og ytterst til høyre for oss i salen, sitter Tollef Østvang med den hele og fulle kontrollen over det rytmiske, og med lekne hender «puusher» også han blåserne til å yte maksimalt. Innimellom minnet spillet hans litt om det særpregede spillet til salige Jon Christensen, på grunn av cymbalspillet. Og hans spill er «bastant» samtidig som det er løst og fint. Han er den perfekte «sjefskokken» i denne kvintetten, hvor det koker heftig fra kompet.
Og foran er André Rolighetens tenorsaksofon og Thomas Johanssons trompet nesten som to siamesiske tvillinger. De har kjent hverandre i mange år, og vet nøyaktig hva den andre kommer opp med av ut- og innspill. Johansson nesten som en ivrig og hardtspillende Freddie Hubbard og Roligheten, en av Europas (om ikke verdens) mest spennende saksofonister, som har hele den spennende jazzhistorien fra 60-tallet og fram til i dag under «vesten». Et ytterst spennende og driftig sett som fikk oss virkelig til å våkne.
Konserten var allerede klokken 15 på ettermiddagen, noe som nok var i tidligste laget for Stavanger-publikummet, for det var god plass inne på Spor 5 på dette tidspunktet, noe som var synd, både for musikerne og for festivalen.
Den «alle» snakker om
Jeg fant like godt ut at jeg kunne bli på Spor 5 en stund til. For her skulle vi få oppleve solokonsert med den greske pianisten Tania Giannouli (hovedbildet). I de siste par årene er hun en musikersom til stadighet dukker opp på en rekke festivaler rundt om i Europa. Jeg har hverken har hørt henne på konsert tidligere eller hørt hennes plate, Solo, som fikk utmerkede anmeldelser over «hele linja» etter at den kom i fjor. Platen ble, selvsagt, anmeldt på salt peanuts* av kollega Eyal Hareuveni, som konkludert med at «Giannouli plays beautiful music that touches deeply the heart and mind», noe som vekket min interesse. Det samme gjorde Lars Mossefinns omtale av hennes konsert på Bergamo Jazz Festival i fjor. Her skriver Mossefinn blant annet at «ho kvitterte med ein times solokonsert som kunne opplevast som ein musikalsk kommentar til det som no spelar seg ut i Ukraina. Konserten var ein samanhengande «tour-de-force» i eit til tider dystert tone- og klanglandskap kontrastert gjennom ein del lyriske komposisjonar med klare folkemusikalske referansar eller atonale intermesso i det øvre registeret. Giannouli hadde modifisert deler av bassregisteret i flygelet og brukte til tider både hendene og andre hjelpemiddel til å utvida klangpaletten. Fortepedalen vart brukt flittig og understreka det som kanskje kan skildrast som eit musikalsk inferno».
Hun kommer, som nevnt, fra Hellas, og er pianist, komponist, improvisator og bandleder. Hun har studert klassisk musikk (pianosolist og komposisjonsdiplomer) og landbruk (!). Vi har lest at hun kan være en slags videreutvikler av spillet til norske Ketil Bjørnstad, og i introduksjonen (av festivalsjef Hasse Andersen), ble hun sammenlignet med Keith Jarrett og hans praktfulle soloverk Köln Concert. Og jeg kan forstå begge sammenligningene. Men hun er så mye mer enn det. Hun er en glimrende utøver, som kombinerer det frie med det klassiske, samtidig som hun trekker inn inspirasjoner fra sitt hjemland i spillet.
Og konserten vi fikk denne tidlige kvelden, innfridde alle forventningene jeg hadde. Hun er en utmerket pianist, og gjennom den timen vi fikk gleden av å høre henne, tok hun oss med på en ytterst vakker og spennende reise inn i et jazzlandskap hvor vi kunne kjenne igjen flere forbilder, men hvor spillet hele veien var personlig.
Mye minnet litt om den ukrainske pianisten Vadim Neselovskyi og hans Odesa Suite, som kom på plate for ett par år siden, men det skal kun leses som en slags referanse. For dette var en konsert for historien, hvor hun trollbandt et altfor glissent Spor 5. For dette var en konsert jeg er svært glad for at jeg fikk med meg. En solid vitamininnsprøytning fra en pianist vi kommer til å høre mye fra i årene som kommer.
Haraballet vi bare må elske
Så avsluttet jeg denne andre dagen av festivalen med å «klatre» bakkene opp til Folken, det mest «rocka» stedet under Maijazz. Her skulle vi overvære nok en fest med Andreas Røysum Ensemble, dette store orkesteret som på fremragende måte kombinerer drivende og fri jazz med soulklassikere fremført med stor overbevisning og glød av bandet og, ikke minst, vokalisten Sofie Tollefsbøl. Bandet ledes med myndig hånd av klarinettisten og fløytisten Andreas Røysum, og den versjonen vi i kveld fikk av bandet besto av saksofonistene Marthe Lea, Karl Hjalmar Nyberg og Rolf Erik Nystrøm (som var vikar for Signe Emmeluth), trompeteren Erik Kimestad, trombonisten Emil Bø, fiolinisten Hans P. Kjorstad, cellisten Joel Ring, bassisten Christian Meaas Svendsen og trommeslagerne Paal Nilssen-Love (som var vikar for Andreas Wildhagen) og Ivar Myrset Asheim. Den versjonen vi fikk av bandet i kveld, inneholder faktisk flere musikere fra denne siden av «vannskillet» med begge trommeslagerne med røtter i Stavanger, bassisten med tilhold i Rosendal i Hardanger og trompeteren med aner på «det blide sørland». Og det er kanskje her det er på tide å trekke inn hvilken stor betydning saksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad har hatt på utviklingen av den kreative jazzen i regionen. For det er hevet over enhver tvil at flere av de musikerne fra regionen vi treffer i dette ensemblet, har hatt Gjerstad som en slags mentor og støttespiller opp gjennom årene.
Og fra start til mål ble settet en solid fest. Med Røysum som bandleder og innpisker, måtte hver av musikerne virkelig jobbe for «lønna», noe de gjorde i aller høyeste grad. Har fikk vi «nye» versjoner av mange mer eller mindre «klassikere» fra soul-katalogen, og med Tollefsbøl som strålende vokalist, var det bare for de andre å hive seg ut i det, og la det stå til. Og når de gjorde sin versjon av Art Ensemble of Chicagos legendariske «Thème de Yoyo» fra det fantastiske albumet Les stances a Sophie fra 1971, i bandets særpregede og personlige versjon, var denne skribenten solgt. Dette er et ensemble som bør kunne toppe et hvert festivalprogram i mange år framover, og med relativt unge, fremadstormende utøvere i rekkene, hvor vi spesielt merket oss Kimestads trompetspill, Bø sitt drivende og tøffe trombonespill, Myrset Asheims viktige rolle som «fører» for rytmeseksjonen med Nilssen-Love som «bisitter», Leas drivende gode tenorsaksofonspill, Meaas Svendsens tøffe, presise og hamrende el.bass-spill, og, ikke minst, Røysums spill på vanlig klarinett og bassklarinett og glitrende ledelse av bandet.
Tre utmerkede konserter som alle var «innertiere», og som lover det beste for resten av festivalen, som varer helt fram til torsdag.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Overnatting og billetter for salt peanuts* sin utskremte, er betalt av festivalen).
«Grenlands apostler» André Roligheten og Thomas Johansson
Oscar Grönberg
Jon Rune Strøm
Tollef Østvang
Tanja Giannouli
Andreas Røysum Ensemble
Sofie Tollefsbøl
Andreas Røysum
Marthe Lea
SofieTollefsbøl og Andreas Røysum
