TRONDHEIM VOICES & BATAGRAF «On Anodyne», Victoria – Nasjonal jazzscene, Oslo: torsdag 6. mars 2015
Det var med en stor spenning jeg gikk til denne konserten. Sist jeg anmeldte prosjektet On Anodyne var ved urframføringa av Jon Balkes verk under Moldejazz i 2011. Dette var dagen etter at en galning sto fram med en forkvaklet idé om at han skulle være det han oppfattet som den norske menneskehetens redningsmann. I anmeldelsen for festivalavisa Fire Flate skrev jeg følgende:
«Det var på en måte makabert relevant at Midtnorsk Jazzsenters bestillingsverk til Jon Balke for Trondheim Voices var satt opp som avslutningskonsert på lørdag [23. juli 2011] i Kulturhuset. Jon Balke hadde basert verket på diktet ‘Anodyne’ av den amerikanske poeten og krigsjournalisten Yusef Komanyakaa. Tittelen an-odyne betyr direkte oversatt fra gresk ‘uten smerte’, og kan vel best oversettes med ‘smertestillende’.
Jon Balke åpnet med å si noen ord til publikum om hvorfor de hadde valgt å gjennomføre konserten og pekte på at innholdet i diktet reflekterer over gleden over å erkjenne menneskets fallibilitet og utilstrekkelighet. Selv om det kunne oppleves som meningsløst etter de forferdelige hendelsene, ble konserten et statement om at kun gjennom å akseptere tilværelsens meningsløshet kan vi finne gleden og samholdet som bringer oss videre.
Med denne bakgrunnen ga Batagraf og Trondheim Voices en utframføring av verket ‘On Anodyne’ som var gripende vakker. Ni kvinnestemmer, fire perkusjonister og en lydmann. Gripende vakkert, gripende rått og brutalt. ….»
Nå som vi har fått hendelsene i juli 2011 litt på avstand, kan vi reflektere mer over innholdet i verket enn det var mulig dengang. Etter framføringa ved Moldejazz turnerte de med prosjektet. Når Batagraf og Trondheim Voices nå tar prosjektet opp igjen er det i en rekonfigurert utgave, som forberedelse til at de skal gå i Rainbow studio og lage plate av verket. Senere i år og neste år legger de opp til en europeisk turne.
De syv kvinnestemmer og fire perkussive menn i ensemblet gjorde sitt til at det tok kun minutter innledningsvis til jeg hadde lagt de forferdelige minnene fra 2011 til side og kunne konsentrere meg om dagens konsert – i 2015. Tydeligere enn i 2011 framstår verket nå som en hyllest til livet. Komanyakaas tekst er i sin naivitet en påminnelse om vi må finne livets mening i oss selv. Skape den for oss selv. Tilværelsen har ingen mening i seg selv, og i dette er det livets mening ligger.
De kommer til Victoria i Oslo rett fra noen intense øvingsdager på Madstun – dette kultursenteret ved Randsfjorden nord for Oslo som Jon Balke og Tone Myskja har etablert. Og det merkes. Verket framstår som tettere og tydeligere i formen enn for fire år siden. De vokale bidragene fra Tone Åse, Live Maria Roggen, Heidi Schjerve, Siri Gjære, Torunn Sævik, Sissel Vera Pettersen og Anita Kaasbøll, og Batagraf med Jon Balke, Helge Norbakken, Snorre Bjerck og Ingar Zach ble også virkningsfullt understøttet av Asle Karstad på lyd-design.
Sammen presenterte de en meditativ reise som strakk seg fra Molde, til Oslo, til USA og til Vest-Afrika, «… I love this body/ … This skin, this sac of dung/ & joy, this spleen floating/ like a compass needle inside/ nighttime, always divining/ West Africa’s dusty horizon./ … because I know I was born/ to wear out at least/ one hundred angels.» og tilbake. Samspillet mellom Batagrafs trommer og Trondheim-stemmenes framføring skaper en perfekt ramme for verket.
Det blir ikke riktig å trekke ut noen enkeltbidrag og enkelte utøvere. Det er totaliteten, kollektivets samlede uttrykk og refleksjon over Komanyakaas smertestiller som er det essensielle. Og det virker.
Jeg er svært glad for at jeg tok sjansen denne kvelen, og ser med spenning fram til plateversjonen – og til seinere framføringer.
Hele konserten ligger inntil videre ute på Youtube:
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Skjermdump/Victoria
