TEDANSFESTIVALEN, ØSTRE, BERGEN LØRDAG 19. AUGUST 2023: Etter første dag av den sjarmerende Tedansfestivalen på Østre i Bergen, tror jeg de entusiastiske arrangørene var svært fornøyde. Mye folk både i baren nede og i det mørkere og mer jazzklubbaktige lokalet i andre etasje, og med strålende musikk begge steder.
Så jeg tror det var flere enn meg som var spente på hvordan lørdagen ville bli. Og da salt peanuts* ankom lokalet rett ved siden av Litteraturhuset i byen, var det ikke mer enn fem til seks publikummere som hadde benket seg. Men da det var tid for første konsert var lokalet fylt opp, også i kveld.
Den bergenske Monk
Det er ikke ofte man får muligheten til å høre pianisten Knut Kristiansen (KK) solo lenger, hverken i Bergen eller andre steder på kloden. Han er en legende i det bergenske jazzliv, og har i flere tiår vært en mentor for mange av de yngre musikerne i byen. Nå hadde arrangørene av Tedansfestivalen klart det kunststykke å få han til å åpne festivalens siste dag.
Og han startet med Dollar Brands «African Marketplace», en klassisker både på Kristiansens og Brands settliste. Kristiansen beskrev sitt nære forhold til den sør-Afrikanske pianisten som sterkt og nært. Men selv om Dollar Brand (eller Abdullah Ibrahim, som han etter hvert valgte å kalle seg), var opptatt av Duke Ellingtons musikk, er det ingen tvil om hvor KKs kjærlighet i musikken ligger. For også her var alt preget av hans nære forhold til Thelonious Monk. Både i Brands komposisjon, andre afrikanske komponister, i KKs verson av en komposisjon av sitt eget barnebarn, og selvsagt i de Monk-komposisjonene han fremførte.
For KK er en Monk-tolker av de absolutt bedre. Han er ikke like fri i spillet som Alexander von Schlippenbach eller Misha Mengelberg, men han har sin personlighet kombinert med Monks «skakke» spill og akkordføringer godt innenfor skjortekraven. Han halter litt i spillet, som gjør musikken enda mer Monksk, og hele settet ble en sjarmøretappe av de sjeldne, hvor KK introduserte hver låt på sin lune, slentrende og fine måte. En deilig åpning på dag 2. Rett før Kristiansen gikk på scenen, fyltes lokalet opp, av sittende og etter hvert stående publikum (arrangørene må sørge for flere stoler til neste år!)
Frijazzens yppersteprest i Norge med ungt lag
Altsaksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad har vært en av de viktigste personene for utbredelsen av frijazzen i Norge. Her på salt peanuts* er han en av heltene, og selv om han begynner å bli en voksen utøver (han er 75 år) er han fortsatt det. Han var toneangivende allerede på tidlig 1970-tall med sine mange kassettutgivelser, særlig sammen med akkordeonisten Eivind One Pedersen, trioen Detail og sammen med det heftige, Ornette Coleman-inspirerte bandet Circulasione Totale Orchestra.
Men det hagler ikke akkurat på med spillejobber for den godeste Gjerstad. Han fortalte salt peanuts* at han hittil i år hadde hatt to spillejobber – en på ti minutter og en på 20 minutter. Forstå det den som vil!
Til Bergen hadde han med sin basskollega gjennom flere år, Øyvind Storesund, pluss to av festivalarrangørene, pianisten Isach Skeidsvoll og saksofonisten Aksel Røed. Skeidsvoll gjorde for ikke så lenge siden plate med Gjerstad, så de kjenner hverandre. Men, så vidt jeg vet, har ikke Gjerstad utfordret saksofonisten Aksel Røed tidligere.
Denne kvelden fikk vi et solid sett fra de fire. Gjerstad tok grep allerede fra start, med sin relativt skarpe klarinett-tone over et overraskende rolig pianospill og bass. Det var tydelig å merke at Gjerstad og Storesund kjenner hverandre godt, for hvert lite hint fra Gjerstad ble fulgt opp av Storesund, og så var det bare for Skeidsvoll og Røed å følge på.
Og det gjorde de til fullt mon. Skeidsvoll er en av Norges mest spennende pianister innenfor det frie. Han kan innimellom nesten sammenlignes med danske Jeppe Zeeberg, selv om Zeeberg har et videre uttrykk, men når det koker under luen, så «fyrer han den af» på utmerket måte. Og Røed fulgte Gjerstad og de andre til punkt og prikke både på tenor-, sopran- og barytonsaksofon. Han fyrte av gårde noen utmerkede og tøffe solier som ble kraftig fulgt opp av Skeidsvoll (de kjenner hverandre svært godt), og i de tilfellene var det bare for Gjerstad å legge seg på og følge ungdommen.
Et strålende sett, som beviste at Frode Gjerstad må få muligheten til å mangedoble spillejobbene framover, ikke bare fordi han er en viktig musiker historisk sett, men fordi han fortsatt er en ytterst spennende og interessant musiker.
Ad hoc-overraskelsen
Så var det ned i den smekkfulle baren, hvor man hadde invitert tre musikere som vanligvis ikke spiller så mye sammen. Rutinen i trioen var ivaretatt av trommeslageren Øivind Hegg-Lunde og bassisten Ola Høyer (som nå har flyttet hjem til Bergen, og vil bli en rik tilvekst til det fine improvisasjonsmiljøet i byen). De hadde fått med seg altsaksofonisten Heidi Kvelvane, som i en tid har gjort seg bemerket i jazzmiljøet på Sør-Vestlandet, men ikke såpass mye at salt peanuts* sin utskremte hadde lagt merke til henne. Men med dette settet satte hun seg solid fast i hjernebarken hos undertegnede, og jeg spår henne en stor framtid innenfor den improviserte musikken i Norge. Hun har planer om å flytte til Voss (jippi!) for å bo i bilen og frilanse som saksofonist og trekkspiller, noe hun, ifølge Frode Gjerstad, er ytterst kompetent til.
Dette ble et fritt improvisert sett, hvor vi spesielt la merke til Kvelvanes fine altsaksofon-tone, som var litt som å høre Frode Gjerstad for noen år siden. Skarp i kanten, og med en deilig frasering og evne til å fortelle gode historier, både i ensembleimprovisasjonene og i soliene. Og Høyers Charlie Haden-aktige bass-spill og Hegg-Lundes løse og fine trommespill, passet perfekt til Kvelvanes energiske altsaksofonspill. Kveldens, og kanskje festivalens, store positive overraskelse!
Osgood og tedans? Den perfekte kombinasjon
Skal det arrangeres en festival som dette, må man bare hente opp trommeslageren Kresten Osgood fra København. Han har alt i seg som gjør en slik liten, alternativ og fri festival til det perfekte sted å være. Denne kvelden gikk han i kompaniskap med gitaristen Karl Bjorå, som vi blant annet kjenner godt fra prisvinneren Megalodon Collective og fra samarbeidet med «kånemor» og saksofonist Signe Emmeluth. Jeg vet ikke om Bjorå og Osgood har spilt sammen tidligere, men det var ingenting som tydet på at dette var noen debut. De to kjenner hverandre fra plater og konserter hver for seg, og når man har med trommemagikeren Osgood å gjøre, så føler jeg det bare er å kaste seg ut i det, og la det stå til.
Denne kvelden følte jeg det var Bjorå som styrte improvisasjonene med Osgood som «fyrbøter» og innpisker med ytterst kreative innspill og utspill, slik at Bjorå nesten kunne gjøre hva han ville, mens Osgood pisket og dundret rundt ham hele veien. Og studerer man Osgood der han sitter og hopper på trommestolen, merker man hvor mye han hele tiden er inne i musikken og improvisasjonene. Han pusher på der det er nødvendig, fyller inn, roer ned, dundrer på, og følger medmusikanten(e) på en utsøkt måte. Og Bjorå serverte gitarmusikk som la seg i skjæringspunktet mellom heftig rock og frijazz, med stadig skifter, slik at man aldri fikk tid til å kjede seg. Han er en ytterst dyktig gitarist, som i denne sammenhengen virkelig fikk vist seg fram. Og han koste seg hele tiden, nesten som Onkel Skrue i pengebingen, gjennom hele konserten, og bidro sterkt til at dette var en duo vi gjerne vil høre flere ganger.
Så skulle man avslutte tidenes første Tedansfestival med dans i andre etasje til The Bucks Extended Party Band. Dette forsto jeg var et sammensatt band for anledningen, med musikerne som var igjen på festivalen, arrangørtrioen og gode venner. Og siden dans overhodet ikke er salt peanuts* sitt fagfelt, valgte jeg å ta bussen tilbake til mitt overnattingssted i Bergen, i stedet for å begi meg ut i «tråkking av trinn», som kunne medføre varige skader for undertegnede.
Tidenes første Tedansfestival i Bergen ble en ubetinget suksess, og arrangørene er allerede klare for ny festival neste år. Vi fikk servert utrolig mye deilig, kreativ, spennende og interessant musikk i svært hyggelige omgivelser. Og når salt peanuts* sin utskremte fikk reservert sitteplass i begge spillestedene, så har i alle fall ikke vi noe å klage på. Det tror jeg faktisk ingen andre av de fremmøtte heller hadde. En deilig weekend i Bergen! Og vi er klare igjen til neste års festival, pluss de mange, fine lørdags ettermiddagene vi har i vente utover høsten og vinteren på Østre i konsertserien Tedans som er basis for festivalen.
Tekst og foto: Jan Granlie
Knut Kristiansen
Frode Gjerstad
Aksel Røed
Isach Skeidsvoll
Øyvind Storesund
Heidi Kvelvane
Øyvind Hegg-Lunde, Ola Høyer og Heidi Kvelvane
Kresten Osgood og Karl Bjorå
