ALL EARS, OSLO 09.01.2015: En festival for impro, støy og eksperimentell musikk kan være en prøvelse for sarte øreganger. Dette fikk man for alvor testet ut på All Ears’ andre dag i går, fredag.
All Ears-festivalen er en musikerstyrt festival i Oslo, og første festival i rekken av en perlerad av festivaler som følger utover året. Her inviterer de tre hovedansvarlige, bassistene Guro Moe og Jon Rune Strøm og trommeslageren Paal Nilsen-Love, til fire dagers besøk i det ytterste av det ytterste av musikalsk galskap og bråk.
Det hele startet torsdag med konsert i Oslo domkirke, med trompeteren Eivind Lønning sammen med den italienske perkusjonisten Enrico Malatesta, sekkepipespilleren Erwan Karavec og organisten Nils Henrik Asheim, tre, etter sigende, fine sett. Denne konserten fikk salt peanuts* utsendte dessverre ikke med seg, men vi hadde kanskje et lite håp om at kirkekonserten kunne påvirke musikerne som skulle ta oss videre gjennom festivalen, kanskje å bli litt mildt stemt overfor seg selv og publikum.
Men den gang ei.
Det første bandet vi fikk med oss på årets All Ears var den norske duoen Skrap, i samspill med den danske duoen G.E.K. Skrap består av Anja Lauvdal på keyboards og Heida Karine Mobeck på tuba. Sammen med saksofonisten Johannes Lund og trombonisten Maria Bertel tok de solid tak i publikum og serverte en fritt improvisert avdeling som viste fram mye energi og galskap. Mobeck er nok en av de mange gnistrende gode, norske tubaister, og de to danskene beviste at de har mye å fare med innenfor den fritt improviserte – og litt aggressive musikken som er på vei fra Danmark, gjennom kollektivene Barefoot og ILK. En spennende avdeling, men som etter en stund ble litt ensformig for denne anmelderen (som allerede her oppdaget at han kanskje begynner å bli en satt, gammel mann).
Deretter fikk vi et strålende sett fra saksofonlegenden Trevor Watts (bildet), pianisten Veryan Weston (som vi kjenner fra legendariske samarbeid med bl.a. Phil Minton og saksofonisten Lol Coxhill), den unge bassisten Dominic Lash (John Butcher og Evan Parker) og multiinstrumentalisten Terry Day, som i denne sammenhengen holdt seg til trommene. Day og Watts regnes som innovatører innenfor den britiske jazzen, og siden 1960 har de vært viktige stemmer, bl.a. gjennom band som Spontaneous Music Ensemble, Amalgam og LJCO.
Her fikk vi servert et sett med bakgrunn i deres 60-talls inspirasjoner. Trevor Watts er en strålende saksofonist, som både på sopran- og altsaksofon imponerte stort, bl.a. ved å i utstrakt grad benytte seg av sirkelpust, noe som gjorde sopransaksofonen nesten til et strykeinstrument fra Midt-Østen. Alle fire musikerne leverte akustisk jazz i sterk kontrast til de andre musikalske konstellasjonene vi fikk høre denne kvelden, og dette ble nok undertegnedes absolutte favoritt.
Deretter fulgte et sett med støymusikeren Lasse Marhaug, som er høyt og lavt innenfor denne musikkstilen i Norge, bl.a. ved sin «sivile» jobb på Hennie Onstad kunstsenter. Han hadde gått i kompaniskap med den ytterst originale cellisten Okkyung Lee, som strekker celloen til det ytterste i sitt råkjør over de fire strengene, og C. Spencer Yeh som opprinnelig kommer fra Taiwan, men er bosatt i New York, og er en trollmann med fiolin. Her fikk vi støy i en ytterst kreativ versjon, i alle fall de første ti-femten minuttene. Da fikk de tre vist seg fram med gode ideer og kreativ musisering, men etter en stund syntes jeg det rett og slett ble for mye av det gode, og måtte trekke meg ut i barområdet. Dette er ytterst krevende musikk, og etter en lang dag, blir det lett for mye for sarte ører. Kanskje er det, som jeg allerede har antydet, at undertegnende begynner å bli gammel og satt, men jeg gjorde et hederlig forsøk. Men de fleste som hadde tatt turen til All Ears denne kvelden likte tydeligvis det de fikk høre.
Kvelden avsluttet med den japanske duoen Incapacitants, (T. Mikawa, elektronik, stemme, F. Kosakai, elektronik, stemme), og blåste meg ut av lokalet etter få minutter. Jeg fikk en følelse av å sitte i rusegropa på en flyplass, hvor jagerfly ruset og ruset uten å komme noen vei. Dessverre.
All Ears har i år flyttet fra området kalt Vulkan og ned i sentrum av Oslo, i de gamle lokalene til Astrup-Fernley kunstmuseum. Her har de fått to scener. Med bar i mellom, som fungerer svært godt både for musikere og publikum. Så får vi håpe at de kan få bruke disse flotte lokalitetene også ved senere arrangementer.
I kveld fortsetter det medbandet Barcode, trioen Lucio Capece/Morten J. Olsen og Valerio Tricoli, duoen Stephen O’Malley (fra Sunn O))) og trommelegenden Steve Noble, duoen Pain Jerk og Russell Haswell, og vår favoritt for kvelden; bassduoen Joëlle Léandre og Michael Duch. Vi sees.
Tekst og foto: Jan Granlie
