TAMPERE JAZZ HAPPENING, TORSDAG 2.NOVEMBER 2023: Så er vi tilbake til vår favorittfestival. Og med tog, buss for tog, bybane for tog og fly, ble vi hentet på Helsinki Airport i strålende sol, for så å bli fraktet med bil de to timene det tar å kjøre nordover til Tampere, eller Tammerfors, som det heter på finland/svensk.
Dette er det finske flatlandet, hvor mu\yndighetene hr anlagt E12 i rett strekning hele veien fra hovedstaden og opp til Tampere. Vi hadde forberedt oss på vinter-Finland på det kaldeste. Men da vi ankom Helsinki, be vi mødt med sol og bare veier. Og slik var det en god stund langs E12 nordover, helt til vi kom til Hämmenlinna, ca 10 mil sør for Tampere. Da hadde vi hatt oss en liten blund i bilen, og voknet opp til full vinter. Og da vi ankom Tampere var det full vinter. Og det er kanskje også slik det skal være når man ankommer Finland helt i begynnelsen av november, for er det ikke vinter her, så er det ikke vinter noen steder.
Er dette det mest spennende fra Tyskland akkurat nå?
Denne første dagen av festivalen, er en slags tjuvstart, hvor de hvert år presenterer band fra et europeisk land. I fjor var Norge fokusland, mens i år har de valgt tre, unge tyske band, hvorav kun to møtte opp på grunn av at coronaen hadde rammet en av musikerne i det siste bandet.
Og kvelden startet med vokalisten Kira Humman (hovedbildet). Hun er sanger, låtskriver og gitarist, som ga ut sitt første album i april 2020. Og det var tydelig allerede fra første tone, at hun har lyttet mye til hva som er «hipt» og trendy i musikken beregnet på de yngre aldersgrupper. Hun hadde med seg Karla Lee på synthesizer og vokal og Valentin Brummer på trommer.
De ga oss et knippe låter som var alt fra noe som minnet kraftig om Mari Boine i den første låten, via litt PJ Harvey, hvor de endte opp i noe som var en hip utgave av noe Nina Hagen kunne ha gjort. Jeg synes det er helt ok, at relativt unge musikere finner en nisje de legger seg på, og som får en viss kommersiell suksess. Men da forlanger jeg at de kommer opp med noe som er originalt og dem selv.
Her fikk vi lange, monotone introer som varte i de uendelige, før de kom opp med rytmiske innfall der låtene egentlig skulle ha startet. Humman er en god vokalist og cellist, men det er synd at det kun var henne i bandet som så ut til å hygge seg. Trommespillet var ensformig og statisk, og i syntesizerspillet skjedde det altfor lite slik at det ble litt for kjedelig, så Humman var det som måtte underholde publikum, noe hun gjorde på en sjarmerende og medrivende måte. Men dessverre ble dette altfor lange introer uten særlig mening og to medmusikanter som ikke bidro stort til at dette skulle bli den festen vi hadde håpet. Og å legge på en nesten evigvarende bassklarinett på syntesizeren blir for undertegnede en skam for mitt favorittinstrument. Her kunne, for eksempel, Rudi Mahall ha gjort underverker.
Store ambisjoner, ikke så mye innhold
Det andre bandet ut på denne tyske showcasen, var kvartetten Dudek, Hauptmann, Goller & Berger. Det vil si Fabian Dudek på altsaksofon, Felix Hauptmann på piano, Ruth Goller på bass og Leif Berger på trommer.
Saksofonisten Fabian Dudek, sier at han liker puslespill – i hvert fall når han komponerer for egne band. I programteksten står det at musikken inneholder hint av saksofonisten Maceo Parker, saksofonisten Henry Threadgill og trompeteren Ambrose Akinmusire. Og ifølge programteksten sier man at i tillegg til puslespill liker Fabian Dudek «følelsens og intelligensens dualisme» og er fascinert av «skapingen av mening», som kan utledes av navnet på hans første plate (2019) og dens femdelte suiten, Creating Betydning.
Denne kvartetten har utvilsomt noe de gjerne vil formidle, men jeg følte ikke at de nådde fram til oss denne kvelden. Dudek hadde noen fine utpill på altsaksofonen, Haupmann kompet på en fin måte og Berger fulgte fint opp med helt ok trommespill. Men hvorfor skulle de absolutt la Goller spille el.bass? Etter min mening ville det ha fungert mye bedre med om hun spilte det samme på akurstisk kontrabass.
Men hva var det så vi fikk høre denne åpningskvelden på en av våre desiderte favorittfestivaler? Ikke stort, etter min mening. Jeg forsøkte å få noe positivt ut av den første halvtimen av konserten, men dessverre var dette en slags programmusikk som ikke ga meg noen ting. Det er ingen tvil om at Dudek er en dyktig saksofonist, og musikerne han haddee med seg kunne sine ting. Men så lenge musikken kun blire en slags «show off», og ikke et sett hvor fire musikere ville fortelle meg spennende historier, så valgte jeg heller å gå tilbake til hotellrommet. Og da vi gikk tenkte vi: Ok, «dette er slik som ungdommen lika», og vi gamlingene var kanskje ikke helt målgruppen.
Når Tampere Jazz Happening velger fokusland, så snakker de med fagfolk fra det aktuelle landet, som kommer opp med det beste av det beste blant de mange unge bandene i landet. Men denne gangen vet jeg ikke hvem den ellers så oppegående og lydhøre bookingsjef Juhamatti Kauppinen har rådført seg med. For hvis dette er det beste av det beste av unge tyske band per i dag, så frykter jeg for fremtiden til den tyske jazzen. Men i løpet av weekenden kommer den utmerkede pianisten Julia Hülzmann med sin trio til byen, som har utgitt utmerkede plater på ECM, og da regner jeg med at det blir noe helt annet.
Dette var tjuvstarten på festivalen, og herfra går det garantert bare oppover. Vi er på plass sammen med den sedvanlige gjengen av journalister og gjester, og kommer til å kose oss storligen de neste dagene.
(Hotellrom for salt peanuts* i utmerkede Sokos Hotel Villa, er betalt av festivalen).
Tekst og foto: Jan Granlie
Fabian Dudek
Felix Hauptmann
Ruth Goller
