MORTEN QVENILD ENSEMBLE – AREA 51, ENERGIMØLLA, KONGSBERG, LØRDAG 20. MAI 2017: I år feirer Energimølla på Kongsberg sitt 15 års jubileum. I samarbeid med Kongsberg jazzfestival og den lokale jazzklubben Jazz Evidence har man bedt Morten Qvenild om å forestå et bestillingsverk for å markere jubileet. Med denne bestillingen ønsket man å «hedre det unike musikkmiljøet i Kongsberg som er dyrket frem over mange år med aktivt kulturliv både hos helårsarrangører og festivaler».
Jazz Evidences mangeårige leder, som også er leder i programkomiteen i Kongsberg jazzfetival, Tor Dalaker Lund påpeker i forbindelse med jubileet at jazzklubbens første konsert i Energimølla skjedde 6. september 2002, med gruppa Shining på scenen. Den gangen var konsertens tangentmester selvsamme Qvenild. Ved siden av de kunstneriske grunnene til å be Morten Qvenild om å ta ansvar for jubileumsverket, gir dette ytterligere en begrunnelse for hvorfor han står på denne scenen nær femten år seinere. Og Qvenild har levert et jubileumsverk som slår hardt.
Morten Qvenild har håndplukket et drømmelag av musikere til sitt nye band; Hanne Hukkelberg på vokal og Ivar Grydeland på gitar, steel guitar og banjo og Tom Hasslan på elektrisk og akustisk gitar. Som prikken over i’en har Qvenild også med seg en av Norges fremste forfattere i dag; Frode Grytten. Alle er vokst opp i musikkmiljøet på Kongsberg, med unntak av Grytten som er fra industribyen Odda.
På lørdag 20. mai hadde altså bestillingsverket «Area 51» urpremiere – og salt peanuts* var der. Verket vil få sin neste framføring på Kongsberg jazzfestival på åpningsdagen 5. juli. Vi vil sterkt anbefale at man får med seg dette. Begrunnelsen for denne anbefalingen følger nedenfor.
Tittelen «Area 51» refererer åpenbart til det amerikanske flyvåpnets hemmelige forskningsområde rundt Edwards Air Force Base i Nevada. Dette senteret – og dets uformelle betegnelse – er en velkjent gjenganger i en rekke konspirasjonsteorier. Mest kjent i så måte er vel senterets påståtte rolle i «the Roswell incident». En UFO skal ha krasjet like ved byen Roswell i New Mexico i juli 1947 og døde «aliens» skal så ha blitt ført til Area 51 hvor de og deres farkost ble gjort gjenstand for et omfattende og hemmelig forskningsprosjekt.
Historiene om hva som har skjedd i Area 51 etter den påståtte UFO-styrten i Roswell har vært en av de mest iherdige UFO-mytene. Ikke overraskende er Area 51 derfor også blitt trukket inn i en lang rekke andre tema som har blitt omfattet av konspirasjonsteorier. Men Area 51 er ingen fiksjon – senteret er reelt. Men Area 51 har altså, uavhengig av dets reelle eksistens gjennom slike konspirasjonsteorier, også fått en fiksjonell, nærmest en mytologisk eksistens, nesten på nivå med Illuminati.
Så hva er Morten Qvenilds intensjon med verket når han bruker en slik tittel? Er det det reelle Area 51 – FoU-sentret for det amerikanske forsvaret – med høyhastighetsfly og romferger, hvor stealth-teknologi og atomvåpen blir testet og utviklet, eller er det det mytiske Area 51 – hvor man i skjulte laboratorier utforsker ekstra-terrestriell, «alien» teknologi og skjærer i likene av ofrene etter Roswell-styrten? Det reelle området som ga oss spionflyet U2 eller det mytiske området som ga oss de arketypiske bildene av små, storøyde «aliens» med store hoder.
En indikasjon er gitt i tittelen til denne artikkelen. 3600 er postnummeret til Kongsberg, byen hvor Morten Qvenild har vokst opp og som altså var åsted for denne premieren. Han forklarer; «Bestillingsverket speiler delingen mellom det naturlige og det menneskeskapte, det dynamiske og det kontrollerte. Musikken utspiller seg i dette landskapet, et sted der ørkenkøntri og tekno lever side om side.
«Vi ser i dag at menneskestyrt kontroll fører til klimakrise og konflikter. At aktiviteten på et topphemmelig område i Nevada-ørkenen påvirker livene til millioner av mennesker over hele kloden.»
Hvordan møter vi en tid som er splittet mellom tradisjon og teknologi? Hva snakker vi om når vi snakker om denne nye verdenen? Og hva snakker vi aldri om? Hva finnes bak fasaden og de offisielle frasene, både i bunkerne i Area 51 og husene i småbyen Kongsberg, fortsetter Morten Qvenild.
Energimølla er jo selv et møte mellom nytt og gammelt, mellom naturkrefter og teknologi. Gjennom sin historie som mølle på 17- og 1800-tallet, med vannkraft på 1900-tallet og fra 2002 som kulturscene, har bygget koplet naturkrefter og mennesker – teknologi og kultur.
Kongsberg lever jo i seg selv i dette spenningsfeltet, mellom natur og teknologi. Byens historie er en fortelling om dette. I dag er det ikke minst understreket av betegnelsen byen har gitt seg selv – Teknologibyen Kongsberg. Som Area 51 er Teknologibyen også et utviklingssenter for romfarts- og våpenteknologi. Historien om Area 51 er også historien om Area 3600.
«Møtet mellom natur og teknologi inspirerer meg som komponist, og gjenspeiler seg direkte i instrumentet jeg selv har konstruert, et piano der akustikk og teknologi er to forente størrelser. Det er dette instrumentet som utgjør komposisjonsverktøyet i prosjektet, og som musikken kretser rundt», sier Morten Qvenild.
Men dette – skal det vise seg – er bare den ene aksen av dette verket. Ved siden av samspillet mellom det Qvenild kalte sitt Hypersonal piano i sitt doktorgradsprosjekt, hans egen stemme og hans interaksjoner med hans medmusikanter og deres instrumenter, er det ytterligere to sentrale elementer i verket. Det første er Frode Gryttens resitasjon av egne tekster rundt temaet og hvordan han visuelt og auditivt glir ut av og inn igjen i fokus etter hvert som konserten utvikler seg, «… berre ein koyote/berre ei stjerne/berre eit Area 51/ …. /i landet som ikke er».
Det andre vesentlige elementet er Kyrre Karlsens video som vises i taket over scenen og bandet. Det starter med en urovekkende plakat med teksten «Area 51» – og går over til sammenflytende bilder av … bygningsmessige konstruksjoner vi først har vanskelig for å se hva er.
Så slår det oss: Disse første bildene viser sykkelhotellet på Kongsberg stasjon. Resten er sentrert rundt bilder og små filmsekvenser tatt i og rundt Kongsberg. Noen fra skogen rundt byen, men mest miljøer i og rundt Teknologiparken. Mest toneangivende er sekvensene og fargemanipulasjonene av bilder tatt av F-104 Starfighter #882 som står som portvakt utenfor Volvo Aero i Teknologiparken på Kongsberg.
Litt faktaopplysning: Flyet med norsk kjennemerke 882 hadde avtjent åtte år i det kanadiske flyvåpnet før det kom til Norge i 1974. Det gjorde drøyt 1 160 flytimer i norsk tjeneste – i skvadron 334 – før det ble endelig parkert på Sola i 1982. F-104 ble i Norge først og fremst flittig brukt som avskjæringsjager mot sovjetiske fly som utfordret norsk luftrom, men var også planlagt brukt til luft-til-bakke/sjø-oppdrag.
Denne flytypen var en drøm for alle oss flygale guttunger som på midten av 1960-tallet leste bladet «Vi flyr» med stor interesse. Bladet som ikke skrøt av sine midtsidepiker, men av sitt midtsidefly. Fulle skjemategninger av månedens fly!
Flyet er forøvrig malt i feil farger. Det skulle vært i 334 skvadronens olivengrønne uniform, ikke den grå uniformen til 331 skvadronen som den er utstyrt med nå.
Men nok om det. Videoen samhandler perfekt med musikken og bidrar til den opplevelse av fremmedgjøring som synes å ligge til grunn for verket. Ikke bare hvordan teknologien generelt – og våpenteknologien spesielt – kommer mellom mennesker og natur, men hvordan teknologien skaper en ny eksistens, en eksistens vi som mennesker er fremmedgjort i forhold til.
«Det er noko gale med tyngdekrafta til Neil Armstrong/…
/på kasinoet spelar Neil Armstrong seg blakk/…
/og så forsvinn Neil Armstrong ut i atmosfæren/
‘Fly me to the moon, let me play among the stars’»
Samspillet reflekteres blant annet i vekselvirkningen mellom «naturlige» Gryttens opplesninger og tekstenes innhold, og mellom dette og Hukkelberg og Qvenilds teknisk manipulerte vokale og instrumentelle innslag.
Hva jeg oppfatter som en referanse til «forbildet» Area 51 sin geografiske lokalisering, understrekes av at musikken et øyeblikk gir meg klare assosiasjoner til filmkomponisten Ennio Morricones musikk. Om noe musikkuttrykk er intimt forbundet med bilder av ørkenlandskap i en fiktiv Ville Vesten, er Morricones musikk til Sergio Leones filmatiske verker – ofte typebetegnet som «spaghetti-westerns».
Ikke minst slik det er gitt uttrykk i Leones dollar-trilogi om den navnløse og historieløse, med da ukjente Clint Eastwood i rollen om the «Man with No Name». Her er det sentrale temaet – igjen – konflikten mellom mennesker, og mellom mennesker og våpen, mellom det humane og det avhumaniserte. Hvem er hva? Akkurat som i teoriene – konspiratoriske eller ikke – om Area 51.
Hva er sant? I disse dager med «fake news», hvor påstanders riktighet og sannhet avgjøres av de som kan fortelle den enkleste historien, blir vi utsatt for en voldsom bølge av forsøk på å underkjenne alle utsagn som smaker av å være elitens. Alle standpunkter hevdet av «de andre», de som ikke omfattes av vårt eget «vi», hevdes for å lure «oss». Alle påstander som «vi» ikke liker, er ute etter «oss» – etter å fange «oss» inn i «de andres» skjulte agenda.
«Fakta føkker opp/…/Fakta blør deg sønder.»
Framføringen av verket stiller noen krav og forutsetninger. Forhold som ikke var fullt tilstrekkelig ivaretatt under premieren. For det første er projeksjonen av tekstene ut i lokalet viktig. Jeg satt selv på første rad så for meg var det stort sett et lite problem.
Men det er – og ikke bare hva gjelder Gryttens vokale bidrag – viktig at det når fram i alle kriker og kroker der det lyttende publikummet vil befinne seg. Det skjer så mye – musikalsk, visuelt og tekstlig – i verket at om publikummeren må anstrenge seg for å høre teksten, vil mye informasjon gå tapt for vedkommende.
Projeksjonen av Karlsens video skjedde som nevnt i taket over scenen på Energimølla. De som kjenner lokalet vil da skjønne at den er svært vanskelig å se for andre enn de som sitter på de aller fremste stolradene foran scenen. Jeg vil etter premieren påstå at videoen er en så viktig del av utførelsen at dette vil gå alvorlig på bekostning av store deler av publikums opplevelse av verket «Area 51».
Sist, men ikke minst, oppfatter jeg Gryttens tekster som helt sentrale. Jeg ville se det som en betydelig styrking om Gryttens tekster ble gjort tilgjengelig for publikum. Min anbefaling ville være at et teksthefte ikke deles ut på forhånd, men gjøres tilgjengelig etter konserten. Ved å opplyse om dette på forhånd, vil en unngå at deler av publikum retter all sin oppmerksomhet mot Grytten, og dermed mister vesentlige dimensjoner i dette integrerte audio-visuel-tekstlige verket.
Dette er viktig fordi det på alle måter er et stort verk Qvenild har skapt. Om det er jazz eller ikke er et totalt irrelevant spørsmål. Det er sterk musikk, akkurat slik vi i salt peanuts* liker det. Det er et verk som vil bli stående i Qvenilds oeuvre, men et verk som – er jeg redd – nok ikke vil bli tilgjengelig på en scene så ofte framover.
Så min anbefaling er klar: Benytt anledningen når verket får sin andre framføring på jazzfestivalen på Kongsberg, i Energimølla 5. juli. Besøk Area 3600, landet som ikke er.
«Løft blikket!» Gjør «eit forsøk på å fylle det svarte holet med litt sivilisasjon»
Tekst og foto: Johan Hauknes
