ATOMIC, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 21. NOVEMBER 2015:
Det er lørdag og det er cupfinale-stemning i byen! Men bryr vi oss? Nei! Om det er Sarpsborg 08 eller en eller annen fotballklubb fra den evige Movember-byen Trondheim som vinner, interesserer oss midt i … ryggen!
For nå er det Atomic som inviterer til fest. Etter at de slapp plata «Lucidity» på Jazzland tidligere i år – anmeldelsen av plata leser du her – var vi spente på å få høre bandet, etter at unge Hans Hulbækmo hadde fått slått ordentlig røtter i bandet. Og for en suksess!
Det var nesten en opplevelse av et nytt band denne kvelden. Eller i hvert fall et kjent band som det virket som hadde fått en innsprøytning av en god dose vitaminer. Selv om Fredrik Ljungkvist var forkjølet, var det ingen begrensninger i leveransene. Programmet var bygget rundt, men ikke begrenset til, låtene på den nye plata. Låta «A New Junction» ble omdøpt til «A New Yunkan», etter Fredriks kallenavn fra guttedagene. Om ikke Fredrik var helt ny, så var han i hvert fall fornyet! Magnus Broo leverte noen trompetsoli som er bortimot det beste jeg har hørt fra den kanten, og det sier ikke lite.
At Håvard Wiik er en mester på brettet, har det aldri vært noen tvil om. På samme måte som at han alltid leverer komposisjoner som er interessante og spennende. Men vi fikk også høre en nesten ny side av Håvard denne kvelden. Hadde noen kjørt en blindfold på meg for et par år siden ville jeg ikke vært i nærheten av å tenke Wiik i det modale pianospillet han serverte i ekstranummeret «December».
Ingebrikt Håker Flaten er en bassdynamo – et atomkraftverk, i seg selv. Alltid tilstede, vakkert, og stygt når det trenges. Underveis leverer han noen soli som jeg kommer til å smake på mange ganger når jeg minnes konserten. Til tider gir det sterke assosiasjoner til – og det er overhodet ikke til forkleinelse, en snarere ment som et gedigent kompliment – Jimmy Garrisons bass-soli, bl.a. under John Coltrane-kvartettens Europa-turne i 1965!
Men den store overraskingen er hvor godt Hans har funnet seg til rette i bandet. Også på de gamle låtene viser han at han er et integrert medlem av kvintetten. Han fargelegger låtene på en helt annen måte enn Paal Nilssen-Love noen gang gjorde, men akkuat som med Paal i kvintetten tidligere år: Når du hører det, høres det der og da så riktig ut. Det er akkurat slik det skal låte på det stedet!
Det oppleves som om Atomic etter skiftet av trommis er på vei inn i et nytt landskap, med en sterkere vekt på det kammermusikalske i framføringa. Uansett er det lekkert, hardt-slående, tøft! Aldri har jeg vært så glad for å være «Stuck in Stockholm»!
Jeg sier det samme som min yngste datter skrev til meg i en SMS for noen år siden, «jeg er i himmelen! Jeg er på Atomic-konsert!»
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Danielle Oosteroop press photo
