ANGLES 8, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 21. OKTOBER 2016: Det var en gang … et band man trodde kalte seg Angels 9. Og da er det – man frågar sig själv: Änglar finns dom? Og oppdager at nei, det gjør de ikke.
For dette bandet dreier seg ikke om engler, men om noe så profant som vinkler. Det som kommer på scenen er ikke de hevnfulle åtte engler, men Angles 8 under ledelse av saksofonisten Martin Küchen. Vinkler, og ikke engler.
Men på en mystisk måte henger de allikevel sammen, the angles and the angels!
Fordi: Engler viser jo veien til den himmelske perfekte tilstand. De er ikke selv perfekte, men deres hellige oppgave er å vise veien. Engler er i seg selv bærere av ideen om det perfekte, budbringerne om en verden helt uten merker og skrubbsår.
Men kan du tenke deg noe sterkere bilde av det perfekte enn en sirkel? Men vinkler – som sirkelens bakside – er jo da bærere av den samme ideen. Det ultimate uttrykket for vinklenes verden er jo sirkelen, ikke sant? Uten sirkel, ingen vinkel. Sirkelen er også symbolet for solen, symbolet for den ultimate livgivende budbæreren! For den ultimate engel – The Mother Angel – men også den for den ultimate angle!
For å lage en sirkel – symbolet på denne absolutte himmelske perfeksjon – trenger vi vinkler – og vi trenger mange av dem. Vi trenger mange mothering Angles. Hver av dem er jo dermed hver for seg åpenbare skygger av det perfekte speilbildet. For å skape ideen om sirkelen må vi altså først skape den perfekte oktogon!
Åttekanten er nærmere sirkelen enn kvadratet, men er ikke i nærheten av dens perfeksjon. Det går enda flere engler på sirkelen enn på det går vinkler på åttekanten. Angles er som angels, men de er ikke like. De er begge veier, men ingen av dem er svaret!
Kan oktogonen og alle dens døtre – med åtte, seksten, trettito, … angles – sammen skape det ultimate symbolet, sammen lage den perfekte sirkelen – det fullstendig vinkelløse symbolet – den engleløse perfeksjonen – med det samme areal som denne oktogonen? Det er jo i seg selv det ultimate spørsmålet om matematisk skjønnhet – hvordan oktogonen som del av vår verden representerer sirkelen som ideal – i ideenes verden.
Men det er jo også det ultimate spørsmålet om mytisk skjønnheten: Hvor mange angles – vinkler – er det da i en sirkel? Eller slik man skal ha stilt spørsmålet i middelalderen, hvor mange angels – engler – kan danse på toppen av en stoppenål?
Der ni vinkler skulle vært svaret denne kvelden, ble altså svaret bare åtte vinkler – eller Angles 8. Det var allikevel tilstrekkelig. Åtte vinkler stod på scenen denne kvelden og danset på alle de stoppenåler som var tilgjengelige.
Ordet «vinkel» er dessuten historisk sett synonymt med en hörna, eller et hjørne. Noe man dreier rundt, noe som forandrer perspektivet, hvordan man ser verden. Akkurat slik musikk er i stand til å gjøre. Og det gjør Martin Küchens band Angles.
Dette bandet som så langt har sluppet fem plater. Den første var clean feed-plata med den gåtefulle tittelen «Every Woman is a Tree» fra 2008. Så kom liveplata «Epileptical West» fra Coimbra før det fortsatte med liveplata «By Way of Deception» fra Ljubljana. Dernest fortsatt bandet med studioplata «In Our Midst», før de som siste plate så langt slapp «Injuries» i 2014.
Gjennom disse platene har den opprinnelige sekstetten, som etter hvert ble en nonett – og nå en oktett – plassert seg selv som et musikalsk kollektiv i aller fremste rekke på den europeiske scenen. Og de har da også blitt sammenlignet med mange, ikke minst Charlie Haden/Carla Bleys Liberation Music Orchestra.
Sammenligninger som dette, gir etter mitt syn, ingen som helst meing. Det er alltid inspirasjoner og innflytelser. For å leike med bandlederens navn, vil jeg si følgende: Dette er et band helt for seg selv, smakfullt kokt sammen på kjøkkenet til bandlederen. Det er som en indisk gryterett, det er smakfullt, det er en balansert nytelse, men du vil absolutt ikke vite hva som inngår i retten!
Fra scenen introduserer Martin Küchen bandet som svensk/norsk. Det minner oss, der vi sitter nede i salen, om hva vi som dansker og nordmenn sa i vår barndom på 1960- og 1970-tallet: Hva var det SAS sto for igjen? – Jo, Svensk Alt Sammen.
Bandet har riktignok en trofé-nordmann i sin midte, Eirik Hegdal – hovedsakelig på baritonsaksofon. Men Hegdal bidrar sterkt til å gi dette bandets musikk sin karakter. Men akkurat som med SAS i 1968 er det overhodet ikke noen tvil om at musikken til Angles i sin grunn er svensk. Ikke minst er dette klart med avslutningsnummeret på denne konserten i Oslo, låta «Love for my house», hvor Matthias Ståhl på vibrafon har noen sekvenser som gir klare assosiasjoner tilbake til den svenske støls-/fäbodjazzens storhetstid.
Bandet starter med ei flunkende ny låt, «Ådror», ei låt som vil komme på neste album fra bandet til våren. Her gir Mats Äleklint oss først en solo som svir i øra. Etter mitt syn – eller kanskje rettere min hørsel – er Äleklint en av de friskeste, freidigste og beste trombonespillerne i verden i dag, i hvert fall etter at Albert Mangelsdorff er borte.
Matthias Ståhl fortsetter, før Magnus Broo overtar med sitt over-register trompetspill. Magnus Broo bygger ofte opp sine soli med tradisjonelle virkemidler for å skape dynamikk, men han har en særegen tone i hvordan han gjør det – tonen som også er så sentral i band som Atomic.
Martin Küchen setter det solistiske skapet på plass, før bandet drar i gang med låtene «A Desert on Fire»/«I’ve been lied to» – en head-by-tail-kombo vi kjenner igjen fra deres siste plate «Injuries» fra 2014. Heftig, medrivende og vakkert. Torbjörn Zetterberg drar i gang med en bassolo som er et modalt mesterstykke. En rytmisitet – om nå det er et ord – og en linjeføring som gir meg klare assosiasjoner til Jimmy Garrisons live soli med Coltrane-bandet i 1965! Da er vi solgt, sterkt understreket av Zetterbergs nye hårklipp!
Bandet fortsetter med ei låt Küchen kaller «Equality Death», som vi ikke kjenner fra noen av de platene de har utgitt. Her leverer Andreas Werliin – som vi kjenner godt, ikke minst fra Mats Gustafssons trio Fire! – en trommesolo som er en vidunderlig rytmisk lek.
Vi får enda ei helt ny låt – om jeg oppfatter det riktig heter den «Disappear behind the Sun». Magnus Broo og den svenske pianisten Alexander Zethson – som få av publikum kjenner, men mange bør få øynene opp for – drar i gang med et fantastisk samspill, før Eirik Hegdal leverer en baritonsolo som hører hjemme i historiebøkene. En solo som så til de grader, om vi nå noensinne var i tvil, knuser den innledende hypotesen om at det er svensk alt sammen. Norges 12,5% spiller en rolle! Som om det betydde noe som helst! For det som betyr noe her er vinklenes komplementaritet – hvordan de til sammen skaper en helhet utover seg selv.
Martin Küchen fortsetter å utvikle dette ytterligere mot noen fantastiske høyder på altsaksofon, før Zetterberg igjen sitter der oppe på toppen av sin bas-fiol, som tonemesteren Carl Michael Bellmann ville ha omtalt det som. Musikken fortsetter over i enda ei ny låt, som Küchen har kalt «Pacemaker». Ei rytmisk hardtslående låt hvor Mats Äleklint stråler.
Før vi altså ender opp i det nevnte avslutningsnummeret «Love for my house», hvor Matthias Ståhl dreier oss tilbake til en melodisk svensk tradisjon. Mats Äleklint rocker opp tema og tempo før Magnus Broo flyr og svever over tema og grunnpulsen.
Med et ekstranummer i reggae-land har vi opplevd en og en halv time med de svensk-norske vinkelhakene som tilsammen ikke bare har har gjort det matematisk umulige – at de har «kvadratert» sirkelen på tross av Lindemann–Weierstrass-teoremet som innebærer at det er umulig. På veien har de dessuten skapt vakker musikk.
Kan det bli noe bedre?
Hovedbildet over er av frontlinjen i bandet. Fra venstre mot høyre har vi Eirik Hegdal, Martin Küchen, Magnus Broo og Mats Äleklint. Utenfor bildet til høyre er Matthias Ståhl.
Men til slutt kommer vi selvfølgelig tilbake til vårt spørsmål om engler:
Hur va det, äntligen? Änglar – finns dom – der ute i verkligheten?
Og mitt svar på ditt spørsmål er like enkelt som det er mangetydig. Like enkelt som musikken er. Like enkelt som selve livet er. For jeg svarer:
Inte vet jag, men ett vet jag – och det är kontrapunktiskt säkert:
Domaren säger att svaret er … rätt!
Tekst og foto: Johan Hauknes
