MOLDEJAZZ 2023, DAG 5, FREDAG 21. JULI 2023: Knekken kommer nå, ved inngangen til nest siste dag. Selv etter mange år og bred erfaring, vi lærer aldri. I fjor måtte jeg avbryte Moldejazz på denne dagen og reise hjem. Ikke bare et nederlag av dimensjoner, det skapte også en opplevelse av å ha sveket salt peanuts*’ lesere – og musikere og jazz-samfunnet. Det er for dere vi holder på, selv om vi sliter oss ut på det. Det er musikken, fellesskapet, læringen det skaper, som motiverer oss, og som gjør at flammen fortsatt brenner.
Av slike grunner forholder vi oss i dag til bare to konserter. Meson i Storyville og Kris Davis og Craig Taborns samspill på to klaver i Teatret Vårt. Vi står over Romsdalsmuseet. Di Derre er uansett ikke beregnet på oss. Verre er det nok med Hedvig Mollestad Trio med gjester – Snah og Nels Cline. Men vi er sikre på at årets residerende artist unnskylder oss.
For prioriteringen er egentlig svært enkel: Nå to av våre favorittpianister de siste årene møtes med to klaver buk mot buk, er vi ikke vanskelig å be. Men aller først dette:
Vakre elementærpartikler
Bandet Meson har så langt kun eksistert i et studio. Med innkallelse fra musikkterapeut, komponist, spellemann, musiker, lærer, mentor og Stor-Elvdals store sønn, Torgrim Sollid, møttes kvartetten som, etter hvert fikk navnet Meson, for å spille inn en plate som ble lansert digitalt på Elin Rosselands label Roselyd på ettervinteren. Plata er anmeldt i salt peanuts*, redaktørens anmeldelse kan du lese her.
Ved siden av selv å bidra med trompet og stemme, og vokalist Elin Rosseland, har Sollid med seg vokalist Ingeborg Gravem Sollid og trommeslager Andreas Wildhagen. Redaktør Jan Granlie avsluttet sin anmeldelse av albumet med at å kunne få «høre denne frijazzen på konsert tror jeg vil være en stor, musikalsk opplevelse. En storslagen utgivelse!».
Nå er det endelig tid for konserten. Storyville er perfekt lokale for denne musikken, da den fordrer en nærhet, en intimitet, mellom bandet og publikum. «En måne, … din måne! …. Dette er som å høre noe du ikke har hørt før. Dette er annerledes enn alt du har hørt». Dette kunne være en tautologi: Ingen konsert med improvisert musikk er lik til albumet, den foregående konserten eller alt annet. Men det er ikke det.
For dette er virkelig annerledes. Men først dette. Et meson! Hva er mesoner? De aller fleste kjenner til at de egentlige elementære – i betydningen de som ikke kan deles videre – partiklene utgjøres av elektroner og deres søstre, disses skygger nøytrinoer, og kvarker.
Men i motsetning til de andre kan kvarkene aldri observeres aleine. Det er et fundamentalt prinsipp at kvarker har en egenskap som ikke kan eksistere på skalaer utover rundt 10 milliardtedels mikrometer. Altså så sjokkerende smått at et tykt hår, med en tykkelse på 100 mikrometer – en tiendels millimeter – er 100 milliarder ganger større enn dette. Det er som som forholdet mellom Jupiters gjennomsnittlige avstand til sola og din egen høyde. Et meget stort tall.
Kvarkene henger seg sammen så disse egenskapene nulles ut, akkurat som positive og negative elektriske ladninger henger seg sammen og blir elektrisk nøytrale – uten elektrisk ladning. De partiklene som dannes – som også misvisende ofte betegnes som elementærpartikler – partikler som inneholder kvarker, kalles med et fellesnavn hadroner.
Det er i all hovedsak to typer hadroner. De kan bestå av tre kvarker som finner sammen, dette kalles for baryoner. De to mest kjente baryonene er protonet og nøytronet, som sammen bygger atomkjernene i alle grunnstoffene. Protonet er positivt ladet, så et atom vil trekke til seg like mange elektroner – med negativ ladning – som det er protoner i kjernen. Atomet er da elektrisk nøytralt.
Den andre typer hadroner er mesonene. De består av en kvark og en antikvark. En antikvark er en partikkel som kan møte en kvark med de samme, men med motsatt verdi, egenskapene, og resultatet er total undergang for dem begge, såkalt annihilasjon. Resultatet er at partiklene og all energien deres, går over til bli et lysglimt, som en form for rein energi.
Det er mange forskjellige typer mesoner, avhengig av hvilke kvarker som inngår. I alt er det seks forskjellige typer kvarker, og de og deres seks antikvarker kan i prinsippet kombineres på alle mulige måter, én av hver, for å danne ulike mesoner.
Etter konserten kaster Sollid mot meg et helt uforberedt spørsmål, om hva levetiden for disse mesonene er. Hvor lenge kan de eksistere før de går over i andre partikler? Generelt sett: Dette er et spørsmål du ikke skal spørre en teoretisk elementærpartikkelfysiker om. For oss er den prinsipielle eksistensen av partikkelen det essensielle. Levetid er ikke noe vi går rundt og husker. Dette er et spørsmål du skal spørre en eksperimentell elementærpartikkelfysiker om.
Uansett: Det datt ut av meg et svar som innebar at jeg var totalt på bærtur, langt inn i granskauen, et svar som var fullstendig feil. De aller letteste mesonene er såkalte pioner, pi-mesoner, som består av et kvark-antikvark par som utgjøres av de to aller letteste kvarkene.
Det er tre typer pi-mesoner, en elektrisk nøytral, kalt π0, og et par med elektrisk ladning, som er hverandres antipartikler, π+, og π–. Etter at jeg da har måttet sjekke datatabeller, kan jeg nå si at det ladede pi-mesonet er blant de to lengstlevende mesonene. Gjennomsnittlig levetid er – hold på hatten – omtrent tjuefem ganger et milliardtedels sekund. Det er ikke et ‘blipp’ en gang.
Nok om det: Etter Sollids innledning og etter hvert talende vokal har drevet oss gjennom en reise, der Elin Rosseland og Gravem Sollid utfyller, tonalt kommenterer, driver, fører, prosedyrene i andre retninger og til andre etasjer enn der de var på vei. «Lytt, … og tenk framover!» instruerer Sollid. Wildhagen er lyttende, syngende på trommer og perkusjon. Det blir en symfoni.
Alltid framover. Ikke bakover. Som Bill Evans skrev det i sin tekst til 1959-albumet «Kind of Blue», «… Erasures or changes are impossible. [Improvising artists] must practice a particular discipline, that of allowing the idea to express itself in communication with their hands [eller føtter, vokalorganer osv] in such a direct way that deliberation cannot interfere» (min utheving).
Det er virkelig noe helt annerledes.
Musikkens beat …
Musikkens time …
Musikkens puls …
Musikkens pust …
Torgrims pust …
Elins puls …
Andreas’ time …
Ingeborgs beat.
«Jubelscener utspiller seg». Når Torgrim Sollid foredrar en norsk oversettelse av inneldningen til Samuel Becketts fantastiske bok Malone Dies, den midtre delen av en trilogi som alle bør lese minst fem ganger i løpet av livet, er jeg fortapt.
Boka ble først publisert på fransk, men er oversatt til engelsk av Beckett selv. Bokas åpning er slik:
«I shall soon be quite dead at last in spite of all. Perhaps next month. Then it will be the month of April or of May. For the year is still young, a thousand little signs tell me so. Perhaps I am wrong, perhaps I shall survive Saint John the Baptist’s Day and even the Fourteenth of July, festival of freedom. Indeed I would not put it past me to pant on to the Transfiguration, not to speak of the Assumption. But I do not think so, I do not think I am wrong in saying that these rejoicings will take place in my absence, this year …».
Da er jeg fortapt. Da er jeg henfaren. Når Sollid slik løfter fram en av mine absolutte favoritter, er det bare å bøye seg for kraften i lydene, i musikken, og gi seg hen.
Når konserten så avsluttes med at alt lys slukkes, og vi kun hører et utsnitt av studioopptakene, kan jeg bare si én ting:
Takk!
En dansende oktopus
Etter at klokka har passert kl. 17.00, går i løpet av meget kort tid Storgata i Molde by her nede ved fjorden, fra å være tettpakket til å være så godt som folketom. Årsaken til dette er åpenbar. Rapportene om at det hadde vært et overfylt og utsolgt Romsdalsmuseum med lange køer av billettsøkende når oss i løpet av kvelden og natten.
Men vi var en tett, liten gjeng her nede som prioriterte duokonserten med Kris Davis og Craig Taborn. Uten noen som helst tvil. Konserten var satt opp i Teatret Vårt, og vi klarte vel til sammen knapt å fylle halve salen. Men det la ikke noen demper på oss eller på musikerne. For her var det virkelige kjernepublikummet til duoen.
De ga ut et album de kalte Octopus tidlig i 2018. Spilt inn live i løpet av tre konserter i USA i 2016, var det et vakkert samspill mellom de to. Og nå, som andre konsert i år, kom de hit til Molde.
To klaver, buk mot buk, ett Yamaha, ett Steinway D. Craig Steinway Taborn på venstre side, Kris Yamaha Davis på høyre side. Det er lett å minnes en kraftkonsert som på samme måte utfordret to fantastiske pianister i det samme rommet for sju år siden. Det kjennes ikke så lenge siden at Vijay Iyer og Craig Taborn spilte sammen her i det samme rommet. Minnene om denne konserten i 2016 er sterke.
Nå skulle det skapes nye minner. Davis begynner med to etterfølgende major-skalaer, nesten. Den avsluttende, siste do spiller hun ikke. Hun avslutter med re, og skaper med det et sug, en drift, en trang til utløsning. Taborn gjentar dette. Etter hvert utveksler de dette med kromatiske variasjoner, hele tiden med dette suget, denne trangen.
Det foregår en samtale, med mange spørsmål og få svar, på scenen. Det blir en recital, en messe, et symfonisk dikt, for to klaver – og to clavieristes. Det er medrivende, det er uutgrunnelig, det er det vi kaller vakker musikk.
Jeg kommer i tanke om sentral musikkhistorie: Mange av de store klassiske komponistene var fantastiske utøvere av improvisasjon, av spill ex tempore, ut av et her og nå. Mester & père Bach kjenner de aller fleste til. Wolfgang Amadeus, men også – og ikke minst – Ludwig fra betegården.
Til albumet Let My Children Hear Music fra 1972, skrev Charles Mingus sine egne liner notes. Her skrev han om det han kalte «blyant-konponister»:
«… … If you like Beethoven, Bach or Brahms, that’s okay. They were all pencil composers. I always wanted to be a spontaneous composer. I thought I was, although no one’s mentioned that. I mean critics or musicians. Now, what I’m gelling at is that I know I’m a composer. I marvel at composition, at people who are able to take diatonic scales, chromatics, 12-tone scales, or even quarter-tone scales. I admire anyone who can come up with something original.
But not originality alone, because there can be originality in stupidity, with no musical description of any emotion or any beauty the man has seen, or any kind of life he has lived. For instance, a man says he played with feeling. Now he can play with feeling and have no melodic concept at all.
That’s often what happens in jazz: I have found very little value left after the average guy takes his first eight bars – not to mention two or three choruses, because then it just becomes repetition, riffs and patterns, instead of spontaneous creativity. I could never get Bird to play over two choruses. Now, kids play fifty thousand if you let them. Who is that good?»
Craig Taborn og Kris Davis er så gode – om de skulle ønske. Det er så mangesidig, det er så komplekst, at på akkurat som at Beethoven visst nok improviserte fram på en konsert 22. desember 1808 det som han seinere skrev ned som Fantasia i g-moll, opus 77. Denne musikken kunne på samme måte vært skrevet ned, og burde inngå i det klassiske repertoaret for framtidige kosnertpianister.
Taborn spiller et mønster med venstrehanda som tydelig er stride-basert. Det er som om Taborn er The Strider, kallenavnet på Aragorn. I en mørk pub ikke lenge etter at de startet fra The Shire, møter Frodo og hans følgesvenner, denne mystiske – og skremmende – fyren som kalles The Strider. Det viser seg altså raskt å være, Aragorn, en av de store heltene i eposet til J.R.R. Tolkien, Lord of the Rings.
Kris Davis er med på noter, leik, samtaler og innfører stadig nye temaer i dialogen. De avslutter det ordinære programmet med ei låt fra Sun Ras rikholdige katalog, «Love in Outer Space», som på albumet. Flott, magnifikt.
På tross av det fåtallige publikummet, klappes de to ut igjen. Kris Davis sier at «… we don’t have an encore-plan!», før hun vender seg mot Taborn og sier, «… we may just improvize.», hvoretter Taborn nikker.
Vi får sju minutter der de fabulerer, tegner og maler for oss. Vi vil ikke at det skal ta slutt, men …
Vi tar en tidlig kveld i dag og roer oss ned på hotellrommet, for å være klar til den aller siste innspurten.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Moldejazz/Thor Egil Leirtrø (Meson) og Moldejazz/Ole Bjørn Steinsvik (Kris Davis og Craig Taborn)
Meson.
Torgrim Sollid.
Elin Rosseland.
Andreas Wildhagen.
Ingeborg Gravem Sollid.
Craig Taborn og Kris Davis.
Kris Davis.
Craig Taborn.
