KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 2 — FØRSTE DEL, TORSDAG 7. JULI 2022: Han Ivar Mortensson-Egnund fikk visstnok kallenavnet Ivar ‘Matlaus’ av Hulda Garborg. Historiene forteller blant annet om at mens Arne og Hulda bodde på Kolbotn, med den fantastiske utsikten over Savallen mot Tronfjellet, kom ofte Egnund vandrende opp fra farsgarden Einabu, ved middagsleite. I håp om å få i seg mat. Den første delen av Kongsberg-festivalens andre dag påminner meg igjen om Egnunds oversettelse av Håvamål. I den norrøne kulturen som ligger til grunn for tekstene i Håvamål og andre deler av den eldre Edda var det å ha et godt renomme viktig. For å få det, måtte man være et høvelig og ærlig menneske. På mange måter er renommeet ditt det viktigste du har. En æreløs mann, uansett hvor rik, er ikke mye verdt. Supplert med et viktig Memento mori — vi skal alle dø.
Fæ, det dør, / frænder dør, / saa en selv og dør; / men ærens ry, / det aldrig dør / for hver, som navn opnaar.
Grunnen til at jeg tenker på Odins ord, er enkel: Dagens to første konserter blir en veritabel mental og følelsesmessig påkjenning. To favoritter gjennom mange år stiller opp, tilsammen 163 år gamle. Hver for seg i hvert sitt karakteristiske og svært passende lokale.
Først ute er Peter Brötzmann i Kunstnerlåven rett overfor den gamle Telegrafen, i bakken ned fra Myntgata til Nybrua. Det begynner å bli lenge siden jeg har hørt Brötzmann, lenge siden de dager da han nærmest var fast inventar på norske jazzklubber som Blå, eller på sanatoriet på Reknes under Molde-festivalen. Samtidig vet vi at den gamle mester, kunstner og veiviser har vært syk, alvorlig syk. Det er derfor med stor ærbødighet vi går opp trappene til inngangen på Låven.
«I will make an exception», starter han med. «I don’t usually speak during concerts, but …». Allerede fra første stund er vi påminnet om livets uavvendelighet. «These lungs are fucked up!», fortsetter han, han er selv engstelig for at det ikke er nok pust i dem til å gjennomføre konserten. På bordet som er satt fram for ham ligger en sopran-metallklarinett, en E♭-klarinett, og en altsaksofon. En tenorsaksofon ligger innved veggen, men den siste blir liggende ubenyttet.
I 2019 ga han ut albumet «I Surrender Dear» på Trost records. Vår omtale av plata kan du lese her. Så ikke så overraskende kanskje, presenterer han musikk som gir assosiasjoner til denne. Men det er ingen konsert der musikeren spiller «cover-versjoner» av sine egne låter. Det kan minne om, men det er noe helt annet. Han starter med klarinett, og blåser virkelig bakoversveis på oss. Viljen er der, og kraften er der, likeså. Det får briste eller bære. Overtoneregisteret får kjørt seg som seg hør og bør når Brötz holder i tømmene. Det er så egenfrekvensene i de små rommene, krikene og krokene i det indre øret virkelig får fart på seg. Etterhvert skifter han over til altsaksofonen, og fortsetter like sterkt. Om lungekapasiteten er kraftig redusert, så er kreftene og viljen til å levere sterkere. Instrumentenes hele register er fortsatt levende, fra topp til bånn, og tilbake til toppen.
Og for et show han holder. Referansene er mange, på et tidspunkt ville jeg nesten karakterisere det som et Gershwin-potpurri. Det er nesten så den utslitte, klassiske vitsen etter en old school-impro-konsert, — det var flott, men litt for mange standarder! — ikke lenger er en vits, men å fastslå et faktum. Referansene er launching pads for videre musikalsk eksplorasjon, og Brötzmann viser virkelig at han fortsatt har evnen til å skape kunst av sine musikalske ideer. Pusten kan være redusert, men den mannen er fortsatt sprengfull av musikk, og av evne til å kommunisere musikalsk.
Han stopper opp etter en halv time, og ber om forståelse for at han trenger en pause. Det gir vi ham gjerne. Etter et kvarters pause prøver han igjen, og setter fyr på musikken fra første tone. Men etter snaut ti minutter må han avslutte, og si at det ikke er mer pust i disse lungene. Han blir varmt og inderlig takket, mens alle vi som var der kjenner på opplevelsen av en æra som går mot slutten. Jeg håper og tror at jeg kan få oppleve magiske toner fra Peter Brötzmann live også i fortsettelsen. Men jeg som alle andre som var tilstede, kjenner på opplevelsen av at det ikke er så mange toner igjen.
Men det er først og fremst med stor takknemlighet og varme vi forlater Låven. Takknemlig for den usedvanlige mengden musikk som Brötzmann har gitt oss, siden de første tonene i Globe Unity Orchestra i 1966, og tonene fra «For Adolphe Sax» og «Machine Gun», gjennom en lang og mangslungen historie.
Etter å ha forsøkt så godt det lot seg gjøre å lande etter denne følelsemessig heftige opplevelsen, trekker vi videre mot Kongsbergs gedigne rokokko-kirke. Der er det tid for et stevnemøte med den andre av de to eldre statsmenn innenfor den moderne jazzen. Innenfor den jazzen som satte et stempel på oss «særingene». Ralph Towner er i byen, og skal spille solo på sin klassiske gitar. Blant alt det av musikk som kan karakteriseres som «the soundtrack of my life», så står Ralph Towner tydelig fram på den lista.
Det har selvfølgelig mye å gjøre med at jeg som så mange andre, satt på gutterommet og krummet ryggen over gitaren i jakten på lyden i Bach-suiter og låter av John Dowland, Villa-Lobos og andre. Minner fra Alhambra! Julian Bream, Andrés Segovia. Fortsatt sitter minnet om Segovia i Oslo, det må ha vært rundt 1975, og han var rundt 85 år. Selv om kroppen ikke lenger var den samme, så var det ren og skjær magi fra første til siste tone! Fortsatt en av de aller største musikkopplevelsene i mitt liv. Helt der oppe med først Karlheinz Stockhausen og så Charles Mingus noen år tidligere i 1970.
Men så, i 1972-73 oppdager jeg og mange andre en gitarist som kombinerer det klassiske uttrykket med improvisert musikk, med en ny form for jazz. Tidens jazz. Først som del av kvartetten Oregon, men så også ikke minst som artist på ECM, solo og med andre musikere som JAn Garbarek i Solstice-kvartetten, med Arild Andersen. Tilsynelatende er den klassiske gitaren et lydmessig enkelt, begrenset verktøy, men Towner evner å skape en tone i «hornet» sitt som er unik, den er som ingen annens. Towner kan slå an et anslag, og etter et halvt sekund er du ikke i tvil hvem sin gitar det er som klinger.
Nå kommer han til Kongsberg kirke som 82-åring og virkelig fyller kirkerommet med vakker lyd. Tonen er der fortsatt, selv om deler av eksekveringen er preget av hans alder. Det flyter ikke like vakkert og formfullendt som det gjorde. Men det gjør ikke det minste. For følelsene i musikken er der fortsatt til fulle. Han starter med «Flow», før han setter i gang med «Make Someone Happy» som han har funnet fram til gjennom Bill Evans-Tony Bennet-albumet «Together Again» fra 1976.
Så får vi hans egen, nærmest klassiske «Anthem», fra 2001-albumet med samme navn. Det varmer godt i ryggmargen. — Georg, sit du godt? spurte Dag Solstad og Einar Økland i 1968. Visst pokker, svarer jeg. Selv om trebenkene i kirken ikke akkurat er ergonomisk utformet, er det noe med å ha sikret seg sitteplass kun to-tre meter fra mesteren og nyte hans spill. «At First Light», «Sauner», «Guitarra Picante». Verden er vakker. «Danny Boy», og så en nyskrevet hyllest til Joe Zawinul, «Joe Z». Han avslutter det ordinære programmet med «Dolomiti Dance», og gir oss «Always by Your Side» som ekstranummer — og da er vi i den tjuefjerde himmel.
Det er med en vemodig stemning vi vandrer ut i kvelden på Kongsberg. Med erkjennelsen om at en epoke går mot slutten, at toner som alltid har vært der i universet hele vårt bevisste musikalske liv er i ferd med å ta slutt. Men jeg vil uansett alltid bære med meg en enorm takknemlighet og ærefrykt for det disse to herrene og ekstremt konsistente kunstnerne, har levert gjennom to lange profesjonelle liv.
Underveis spiller Towner sin egen «Ubi sunt» — hvor er de? Dette latinske munnhellet er en referanse til det retoriske spørsmålet Ubi sunt qui ante nos fuerunt? — hvor er de som var foran oss?
I dag kan vi trygt og sikkert si: De har stått overfor oss! De har vist veien.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre (Ralph Towner), Johan Hauknes (Peter Brötzmann)
Ralph Towner
