ANDREAS BACKER OG BALLISTER på BLOW OUT, Mir, Oslo – tirsdag 24. mars 2015:
Vi sniker oss langs husveggene nederst på Oslos Grünerløkka. Vi er de som ikke finner ro i sjela uten en solid daglig dose med inn- og utagerende impro.
Nå søker vi vårt daglige «skudd» i denne bydelen som fortsatt stolt bærer på den historien som inspirerte Rudolf «Rulle» Nilsen til å forfatte sine vakre dikt om det stygge livet i gråbein-gårdene her nede. Alt mens vi studerer de hippe unge som har tatt plassen til de slitne unge som befolket bydelen for ett hundre år siden.
Jeg gjør meg noen tanker om hvorvidt verden går framover eller bakover. Men jeg går i hvert fall framover mot det lokkende der framme, med forventning – eller er det abstinens? – sitrende i magen. Jeg svinger over Schous Plass fra Thorvald Meyers gate og vandrer opp Toftes gate. Inn porten til den slitne bakgården hvor Cafe Mir befinner seg.
Dette vannhullet som er blitt hjemmet for Blow Out – Oslo-klubben for musikkformer som er lenger fra Grünerløkkas historie enn selv alle de trendy barene her. Barene som ligger som erter på snor rundt de grønne lungene som ble tegnet inn i den nye bydelen for å gi den raskt voksende arbeiderklassen et lite glimt av det «gode liv» til de herrene de tjente.
I det jeg kommer inn døra til det slitne lokalet med sin «utsmykning» av kitsch, loppemarked og hjemmesmidd, slår det meg at jeg kanskje allikevel er nærmere bydelens kilde enn den vidunderlige nye verden utenfor døra.
Veggene her runger av musikk. Fra den tiden Oslo Jazzhus holdt til i dette Musikkens hus. Etter at industrijazzen ble skjøvet ut av Blå endte den opp her på Mir under fanen Blow Out!
Så dette er altså klodenes hjem! Her er så underlig. Og akkurat derfør føler jeg meg hjemme!
I kveld var det to ganger plateslipp. Først ute er Andreas Backer som slipper skiva «Voice Improvisations», ei plate som er anmeldt for salt peanuts* av Eyal Hareuveni. Hans helakustiske vokalpresentasjon er fascinerende og imponerende. Vi får to bidrag fra ham, med svært forskjellig karakter.
Musikkformen er introvert og krever en tilstedeværelse også hos lytteren som er vanskelig å oppnå i et røft miljø som på Mir. Gjennom bruk av både vokal generering og mekanisk manipulering av munnhulens forskjellige deler, evner han allikevel å opprettholde interessen gjennom hele sitt sett. Gjennom improvisert lydgenerering skaper han mønstre og linjer som blir fascinerende i sin tilsynelatende enkelhet. Hjernens ubendige trang til å søke opp mønstre og kjente linjer assosierer til språklige lydelementer, dialogiske samtaler og til tider også til mer klassiske doo-wop-liknende vokale framstillinger.
Etter en pause er det tid for Ballister. En kraftfull trio som har skapt furore – sjekk denne anmeldelsen av deres nest siste plate «Both Ends» på the Free Jazz Blog – alle steder der de har dukket opp. Med Dave Rempis på alt- og tenor-saksofon, Fred Lonberg-Holm på cello og diverse elektroniske lyd-manipulerende remedier og Paal Nilssen-Love på trommer og perk.
Deres siste plate er nettopp sluppet, «Worse for the Wear» er anmeldt på salt peanuts*. Den pågående Europa-turneen er markerer slippet av den nye plata. Konsertdagen falt også (tilfeldig?) sammen med Remis’ 40-årsdag. Ståle Liavik Solberg ledet først publikum i en vokal hyllest til Dave Rempis, før bandet inntok sine plasser.
Vi vet ha vi får, og vi lar oss overraske. Men ikke minst lar vi oss rive med. Dette er power-punk av ypperste merke. Rempis har en tone og drar noen linjer som er like vakre som de er stygge. Paal Nilssen-Love gir pust og driv til musikken slik vi kjenner ham når han er på sitt beste. Men kanskje aller mest – aldri har jeg hørt så vakkert spill fra Fred Lonberg-Holm (bildet) – så poengtert og på – hele tiden.
Med romstasjonen Mir og solsystemets kloder hengende over hodet, leverte bandet varene. Sfærisk musikk, jordisk musikk. Vakker musikk. Stygg musikk.
Med dotter i ørene og sang i sjela forlot vi solsystemet og satte kursen etter de hjemlige stjernene på nattehimmelen.
Kommer trioen til en scene i nærheten av deg, så ikke nøl!
Tekst og foto: Johan Hauknes
