OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 1, MANDAG 16. AUGUST 2021: Så er det å kaste seg ut på festivaltoget igjen. Nå er det tid for uke 33 2021 og for den trettisjette ordentlige Oslo jazzfestival.
Første dag starter åpningskonsert med Oslo jazzensemble og Ola Kvernberg, (hovedbilde foto: Oslojazz/Matija Puzar) i kulturhuset Sentralen, og deretter prisvinnerkonserten for fjorårets mottaker av USBLs jazztalentpris, Veslemøy Narvesen sitt prosjekt «We Don’t Imagine Anymore» på Nasjonal jazzscene. Først skal vi til Sentralen, der Carl Petter Opsahl rapporterer, før Johan Hauknes omtaler prisvinnerkonserten på Victoria.
Foto: Oslojazz/Stein Hødnebø
Ballroom i Marmorsalen — Ola Kvernberg og Oslo jazzensemble (Carl Petter Opsahl)
Den ærverdige Marmorsalen på Sentralen er så fullsatt denne salen kan være i en tid fortsatt preget av koronatiltak. Mellom stolradene sitrer en forventning som er til å ta og føle på fra et musikkhungrig publikum. Det er åpningskonsert og 35-årsjubilanten Oslo Jazzfestival satser stort med bestillingsverk fra en av de mest markante utøverne i norsk jazz de siste decennier, Ola Kvernberg. Sammen med ham er Oslo Jazzensemble, et ambisiøst og uhyre kompetent orkester.
Men før musikerne entrer scenen, før de første tonene klinger – dette er en åpningskonsert og festivalåpninger følger gjerne en egen liturgi med åpningstaler og prisutdelinger. Etter festivalsjef Øyvind Larsens konsise presentasjon av programmet følger Byrådsleder Raymond Johansen. Selv er jeg antagelig mer enn middels opptatt av taler og har hørt utallige taler i forskjellige genre, fra bryllupstaler til minneord – og ikke minst en god dose jazzfestivalåpningstaler. Byrådslederen kommer relativt godt ut av det, uten altfor mange klisjéer. Men min jazzhistoriekunnskap blir satt på prøve når han spør publikum om hvor gammel jazzen er. I jazzhistoriefaget er det et spørsmål som ofte diskuteres, med ulike hypoteser. Men siden innspilt lyd først kom innpå begynnelsen av 1900-tallet er man gjerne enige om at det er usikkert. Derfor kommer det overraskende på meg at byrådslederen kan slå fast at jazzen er 140 år gammel!
Så følger prisutdeling, USBL’s jazztalent 2021, som i år gikk til gitarist og tangentspiller Ola Erlien. Jeg hørte ham første gang på hans avsluttende eksamenskonsert på Munch videregående skole for et par år siden og husker fortsatt hvor sterkt inntrykk den gjorde. Nå har han som kjent overtatt gitarkrakken etter Jon Larsen i Hot Club de Norvége, og det skal bli veldig spennende og følge hans videre musikalske karriére. salt peanuts* benytter anledningen til å gratulere denne fine og allsidige musikeren.
Men så, så er det klart for musikk. 17 musikere står på scenen og de første tonene klinger i rommet. Fiolin og akkordeon, etter hvert kommer en fløyte inn. En vakker, elegisk melodilinje i vare klangfarger. Klangpaletten folder seg ut i mektige messingklanger. En pianodel følger. Jeg ser ikke helt, men er det Kvernberg selv som sitter bak flygelet nå? Uansett går mine musikalske assosiasjoner til Russland og russiske komponister som for eksempel Sergej Rachmaninov. Men det er mer som skal foldes ut. Basstunge riff, med Even Kruse Skatrud på sousafon, Tina Legræid, bassklarinett og Trygve Waldemar Fiske kontrabass drives frem med Erik Nylander bak trommene. Og Anders Aarum gnistrer til på Moog. Så kommer den vakre melodien tilbake og verket avsluttes.
Foto: Oslojazz/Matija Puzar
Det er urfremføringen av bestillingsverket «Ballroom» vi har fått høre. Ola forteller at han ikke vil si så mye om hva han har tenkt når han skrev det, så vi kan danne våre egne bilder og assosiasjoner. Og det er jeg glad for. For snarere enn å minne om lysekroner og eksklusiv marmor, brakte musikken meg ut, ut av byen. Dette er et verk jeg gleder meg til å høre igjen, et gjennomtenkt, organisk verk; melodisk og mektig.
Festen er ikke over, det er musikk igjen, mye musikk. Resten av konserten er viet komposisjoner fra tidligere prosjekter. «Buon Anima,» «Wintermelon» og «Boog» fra albumet Liarbird (Jazzland 2011) og «Metamechanics» fra Mechanical Fair (Jazzland 2016). Men også disse verkene fremstår som helt nye i Martin Myhre Olsens virtuose arrangementer for Oslo jazzensemble.
Jeg legger merke til en svært samspilt treblåsrekke som boltrer seg i linjer med sløyt lekne aksentueringer. Messingrekka er ikke mindre samspilt, med uhyre presise, klangfulle punktueringer. I denne delen av konserten trer flere solister frem, Børge-Are Halvorsen med en tenorsaksofonsolo det ryker av. Martin Myhre Olsens sopransaksofon røper inspirasjon fra mange kilder, ikke minst klassisk frijazz, kombinert med et vidt klangregister. Jens Thoresens gitarsolo, delvis i samspill med Ola Kvernberg bringer oss inn i et blueslandskap. I introen til «Metamechanics» henter Kalle Moberg klanger og lyder fra akkordeon som jeg aldri har hørt før. Så er det jo Ola Kvernberg selv, en improvisatør som både forsyner seg rikelig av tradisjon og følger nye veier.
Kvelden avsluttes med ekstranummer, som jeg har glemt hva heter, men som sang i meg gjennom resten av kvelden og inn i natten. Igjen den vare klangen av fiolin og akkordeon og en enkel, koralaktig melodi. En melodi jeg får lyst til å spille sjøl.
I løpet av konserten refererer Ola Kvernberg til en anmelder som skal ha referert til hans komposisjoner som «ein lang sang». Det som slår meg er hvor allsidig og samtidig helstøpt Kvernberg er som komponist og improvisatør. Gjennom kvelden har Kvernberg og Oslo Jazzensemblet vært innom mange, til dels nokså ulike musikalske landskap. Samtidig som konserten opplevdes som et organisk hele.
Foto: Oslojazz/Nuno Pissarra
Narvesens Imagine — Veslemøy Narvesen: We Don’t Imagine Anymore (Johan Hauknes)
Vi har hørt henne flere ganger, også etter at hun nå har flyttet tilbake til Trondheim og jazzlinja der, etter en periode i Oslos hektiske musikkliv og på Musikkhøgskolen. Bandet hun har samlet og musikken hun har skrevet til åpningskonserten har hun gitt den apokryfiske tittelen «We Don’t Imagine Anymore».
På forhånd har vi tenkt at denne tittelen kan peke i minst to retninger. For det første kan det være en bekreftende avklaring av et tidligere ikke avklart spørsmål. Som når IPCC nylig gikk ut og konkluderte at spørsmålet om hvorvidt pågående klimaendringer i vesentlig grad er drevet av menneskets aktiviteter ikke lenger er åpent: «It is unequivocal that human influence has warmed the atmosphere, ocean and land. Widespread and rapid changes in the atmosphere, ocean, cryosphere and biosphere have occurred». Vi har gått fra Imagining til Knowing.
Den andre muligheten er mer eksistensielt orientert: En viktig del av kreativitetens mysterier er evnen til å se for seg muligheter, å se for seg nye retninger, ny musikk, ny kunst. Imagining, dreaming, creating, det er mange fasetter av dette. Man kan bare forestille seg den eksistensielle krisen det er for en kunstner å måtte erkjenne at denne kilden til nyskaping er tørket ut, at kilden til kreativiteten ikke lenger strømmer like friskt som før … we are not imagining anymore …!
Foto: Oslojazz/Recep Ozeke
Så kommer Veslemøy Narvesen ut og forteller oss at det er denne siste meningen i tittelen vi skal holde på:
— Setningen «We Don’t Imagine Anymore» dukket opp etter en tid av kreativ tørke og i en tilstand av desperasjon. Hvor gjemmer våre kreative evner seg når de fra tid til annen forsvinner? Hvor henter vi våre tanker, fantasier og visjoner fra? I hvor stor grad er vår egen kreativitet og evne til å fantasere preget av andres blikk og andres avtrykk? Og hvilke indre og ytre faktorer legger til rette for måten vi skaper på? Disse og mange andre tanker står som inspirasjonskilde for tematikken i musikken til prosjektet. Tittelen er en påstand eller et spørsmål om hva som skjer med vår kreativitet både i møte med andre, eller i mangel på møte med andre.
Hun forteller at dette reflekterte hennes egne opplevelse av å ha mistet retningen på sin musikk, hva og hvor hun ville med den. Prosjektet vokste ut av en hennes egen bearbeiding av disse tankene og ideene.
Med seg har hun fem musikere som hun kjenner godt, og som har inspirert henne. Nicoals Leirtrø på bass og Amund Storløkken Åse på vibrafon (og xylofon!) kjenner vi først og fremst fra powerbandet I Like to Sleep. Eirik Hegdal på treblås er en nestor i det Trondhjemske dampjazzselskap og en viktig mentor for mange unge musikere. Jakob N. Leirvik på vokal er for meg et nytt beskjentskap. Håvard Aufles fra Kongsberg hørte vi sist på tangenter for noen dager siden, en ung kar som leverer sakene igjen og igjen.
Alle tekster som framføres er skrevet av Narvesen. I det store og det hele er tekstprojeksjonen akseptabel, og vi får med oss den såre, eksistensielle opplevelsen av savn og krise i flere av låtene. «Andre rom», «Fantastien», «Sun», «Sink», noe Dopamindrevet, før de avslutter med ei låt som har fått tittel fra verket, «We Don’t Imagine Anymore».
Foto: Oslojazz/Recep Ozeke
Tre buer og en saksofon — Åse (to), Leirtrø (en) og Hegdal. En truende audiomatisk atmosfære, før Aufles kaster stjerner over den mørke materien. «… som du har gått fra mæ, går æ fra dæ …».
«… you and I are driven … by what we believe in … Is imagining believing?» Aufles framfører et lengre solostrekk som er bare vakkert, rett og slett. Leirtrø og Aufles, etterhvert sammen med Narvesen fører over i et funky-tunky område før «… når du ser på meg, så skjer det ingenting … igjen». Hegdal har en deilig tone i sin klarinett.
Store deler av Leirviks framføring er basert på hodestemme, med mindre bruk av bryststemme. Til tider kan musikken og vokalframføringen vekke minner om Flora Purim med en avantgarde-tvist — Skal vi si Purim meets Annette Peacock og Urszula Dudziak, om det gir noen sense? Leirtrø har en strålende bassbruk. Til tider kan han i attityd og teknikk minne om en Ole Morten Vågan for rundt tjue år siden. Storløkken Åse blåser nok en gang hår og skjegg bakover på oss.
Narvesen er midt i musikken hele veien. Hun har skapt et verk som betyr noe, som sier noe viktig. Men et verk som også gir, god musikk, meningsfullt innhold, fascinerende veier gjennom musikken. «… so I go where no one has gone before»!
Nå er det bare å glede seg til JazzINTRO-finalen i morgen, den stadig utsatte finalen som skulle vært gjennomført i fjor på Moldejazz. Men som på grunn av et visst virus ennå ikke har latt seg gjennomføre.
På veien hjem får vi en nyhet som setter oss helt ut. Formann’ — Roald Helgheim er gått bort. En søyle i norsk jazzjournalistikk spesielt, og i norsk jazzliv mer generelt, er falt. Han er dypt savnet, det er ikke det samme å være på Kongsbeg, i Molde, på Vossevangen uten irettesettelsene og brummingen til Helgheim. Vi lyser fred over Roald Helgheims minne.
Tekst: Carl Petter Opsahl og Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Matija Puzar, Oslojazz/Stein Hødnebø, Oslojazz/Nuno Pissarra, Oslojazz/Recep Ozeke
