OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 6, FREDAG 18. AUGUST 2023: «Beethoven tells you what it’s like to be Beethoven and Mozart tells you what it’s like to be human. Bach tells you what it’s like to be the universe», mente Douglas Adams, forfatteren av tidenes mest solgte trilogi i fem bind, samlet mest kjent som The Ultimate Hitchhiker’s Guide. Nå har Andreas Røysum med musikk fortalt hva det er å være livet selv. Med sin musikk gir han oss noe som ikke bare demper savnet etter tidligere helter. Men som også skaper nye lengsler … etter mer … og mer … og mer!
Konsertarrangører i alle land og kroker: Forén Eder! Og … Få dem på!
Dette er et livgivende party av herlig, skranglete, skjeiv festmusikk, som ville gitt hakeslepp selv i Ladan på en av Hagenfestene i Dala-Floda. Disse festene, som i en årrekke ble organisert et sted midt i ingenting i landskapet Dalarna i Sverige, er dypt savnet. Men Andreas Røysum Ensemble gjør dette savnet lettere å bære. For det er flere ting som minner meg om en gjenganger på disse happeningene – på hagefestene i Hagen – Umlaut Big Band. Riktignok med et annet musikalsk utgangspunkt. Men allikevel: Det er fengende, flott historisk musikk som fornyes og presenteres for et nåtidig publikum i en ramme som får latteren til å sitte løst og fotbladene til å danse heftig i lufta.
Etter en åpning med Joan Baez svevende over vannene, med Sofie Tollfefsbøs framføring av den eldgamle folkevisa «Barbara Allen», over et voksende hav av bakgrunn fra ensemblet, presenterer Andreas Røysums ensemble deretter en heftig svingende versjon av «(Oh,) Sally My Dear», en annen Folkway-klassiker.
Etter dette følger den ene kjente soul-slageren etter den andre: Etta James, The Supremes, Curtis Mayfield, The Impressions, … lista er lang. Og også Art Ensemble of Chicago… Men høydepunktet kommer når det hele avsluttes med nylig avdøde Tristan Honsinger, da er vi overveldet. «Tuesday is the day …» synger hele bandet på vei ut – og vekker minner om Arkestrets (ja, det er bare ett arkester og Sun Ra er dets sanne gud) mange spæisa, musikalske utvandringer ut i rommet.
Men kan skranglete være et positivt kjennemerke, spør du kanskje. Å jada! Alltid …i hvert fall nesten! For skranglete Mozart er sjeldent interessant! Men altså: Noen husker sikkert de heftige diskusjonene om hva som var best. Nei, det er ikke Beatles vs. Stones jeg tenker på. Derimot: Motowns glatte, ofte nærmeste «perfekte», produksjoner, der du måtte bruke elektronmikroskop for å finne feilene, opp mot Stax-platene, der det skranglet i både dur og moll. Mange av oss er fortsatt overbevist om at det var denne skranglete, hjemmegjorte og «punkete» dimensjonen som kom ut av garasjen der Stax-studioet holdt til i begynnelsen, som gjorde det så attraktivt og medrivende. Og uendelig mye bedre. Glattsminket skjønnhet mot livets kraft og spenning. Shampoo-duftende blomstereng i solskimmer mot lukten av svette etter hardt arbeid. Et glitrende palass – i Detroit, Michigan – mot en skeiv garasje – i Memphis, Tennessee. Vi visste hva vi foretrakk.
For det er det det dreier seg om — hele tiden. Å gjøre det spesielt, å gjøre det på ditt eget vis. Det gjelder hele veien i den heftige anerekka som vokser ut av jump bluesens nyskapinger på tidlig 1940-tall. R’n’B, doo wop, funk, soul, en anerekke som ikke bare skapte en historisk rekke med fengende musikk, men som også påvirket og fornyet jazzen den i sin tid vokste ut av. Selv den spirituelle frijazzen på 1960-tallet hentet mye inspirasjon fra denne anerekka. Og nå fritt levende, oppegående festmusikk under Oslo jazzfestival. En hyllest til livet, til fellesskapet, til kjærligheten. Til gamle favoritter og til gleden over dem, som fortsatt lever.
Og hvem gjør det på sitt vis i kveld? Jo, Emil «Espen» Bø, årets vinner av Oslojazz’ Talentpris, og Øyvind Brekke på trombone. Deretter treblåser-seksjonen, ledet av bandleder Røysum på klarinett og bass-klarinett, med Henriette Eilertsen på fløyte, Signe Emmeluth på altsaksofon og tenorsaksofonisten Marthe Lea. Hans P. Kjorstad på fele og Joel Ring på cello setter sterke farger til paletten. John Andrew Wilhite-Hannisdal på kontrabass og Christian Meaas Svendsen på el-bass, sammen med Andreas Wildhagen og Ivar Myrset Asheim på trommer, med Asheim også på vibrafon, styrer motorrommet. Og foran det hele vokalistene Sofie Tollefsbøl, Ragnhild Fangel Jamtveit og Karoline Wallace. Disse tre siste med noen herlig dansende tuttua-kor, der dansen er deilig uregissert og spontant skapt.
Og over det hele den lange, store Andreas Røysum, som kunne stilt på landslaget i basketball med sin spenst inne i feltet under kurven, tre meter og fem centimeter over bakkenivået.
‘Amatørskap’ sier mange og mener med det å gi en negativ karakteristikk. Men så er det akkurat det stikk motsatte: Ordet er avledet av det latinske substantivet amator – den som elsker, fra verbet amo, jeg elsker. Jeg tar uttrykket hermed tilbake til den opprinnelige betydningen: Dette er det glade amatørskap! Gal, glad, galskap. Det er av de gladeste amatørskap jeg har opplevd.
«Hvor ble det av solen? Hadde jeg spist den? …». Når Øyvind Brekke stiller som stunt-poet, med den mest absurde teksten hinsides det aller meste, ser vi surrealistene i Fluxus-bevegelsen glise bredere og bredere. Den beste inspirator for flere av oss, Misha Mengelberg, vinker og sier «…you are, you know, one of us!». Fluxus er alltid i fluks, alltid på vei til et annet sted, bortenfor det borterste i alle retninger. Røysum og hans kolleger er på vei i samme retning.
Rekken av solobidrag er medrivende sterke, ingen nevnt, ingen glemt. «Oh, Mama». «… there’s a train a’coming». Så slår det meg: Dette minner meg også om Jon Klettes entusiastiske og livgivende galskap. Er det noen som husker det gigantomane Crimetime Orchestra til Klette og Bjørnar Andresen? Konserten på Cosmopolite i Møllergata med Sonny Simmons for lenge siden, er fortsatt et sterkt minne. Nå er de alle tre borte.
Men Andreas Røysum er her og han minner oss om hvorfor vi lever. Derfor er Røysums ensemble og den musikalske hyllesten til livet, til galskapen og til oss alle, som de framfører denne kvelden, også så viktig. Livet er kun som et øyeblunk – Vita est tantum ictus oculi. Lærdommen er: Feire livet den korte stunden det er her. Post quam non. Det er ingenting etterpå.
«I just want to be with y’all! … How can I convince you, man, you’re truly out of sight? … So people get ready, /there’s a train a-comin’! /You don’t need no baggage, /you just get on board».
Kom om bord på the Andreas Røysum Soul Express bound for the sky!
Og bare så du vet det, svaret er forsatt 42!
Etter dette holdt ikke kreftene til mer denne festivaluka, og jeg måtte abortere dekningen av Oslo jazzfestival 2023. Lørdagen måtte dermed dessverre foregå uten min deltakelse. Beklager til alle involverte!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Joakim Lied Haga
Andreas Røysum Ensemble.
