ARILD ANDERSEN ROSE WINDOW TRIO, KAMPENJAZZ, SØNDAG 19. MARS 2017: Et fullpakket lokale tok i mot Arild Andersens trio denne søndagen. Og de fikk svært godt betalt for inngangsbilletten. Dette var en konsert som vil stille langt oppe på lista når årets beste konserter skal nomineres.
Det var vel nærmest selvsagt at Arild Andersen ble valgt ut til konsertserien «European Jazz Legends». Femten utvalgte europeiske musikere spiller hver sin konsert i teateret i tyske Gütersloh – konserter som seinere ville bli gitt ut på plateselskapet Intuition. Fem konserter hvert år i perioden 2015-17.
De første fem konsertene var med Dieter Glawischnig, Jasper van‘t Hof, Enrico Pieranunzi, Alexander von Schlippenbach og Henri Texier. I 2016 var det tur for bl.a. Arild Andersen og Miroslav Vitous. I disse dager har akkurat årets andre konsert i serien blirr gjennomført, med Fred Frith. De tre siste konsertene i serien blir gjennomført seinere i år med Gunter Hampel den 17. juni, Christy Doran 7. september og til slutt Martial Solal 17. november.
Til sin konsert i Theater Gütersloh den 15. april 2016 tok Arild Andersen med seg Helge Lien og Gard Nilssen. Og Andersens Rose Window-trio var født. Da plata «Rose Window» kom ut i fjor karakteriserte Terje Mosnes den som «legendarisk» og etter det har den høstet glitrende omtaler i inn- og utland. salt peanuts* anmeldelse av plata kan du lese her.
I januar i år turnerte trioen med materialet i Japan før de altså kom til Kampenjazz. Som kjennere vil vite holder Kampenjazz til i en gammel metodistkirke – eller kjærke som det heter i metodist-miljøet – på østkanten i Oslo. Intet kunne vel derfor passe bedre enn at Rose Window-trioen kom til Kampenjazzkirka.
Platas navn «Rose Window» henviser til låta som nå har samme navn, en tittel som peker til rosevinduet i «Hamarkirken» – eller Hamar Domkirke. Låta skrev han som del av musikken til Juni Dahrs teateroppsetning i 1994 av Sigrid Undsets middelalderdrama «Kristin Lavransdatter». Rosevinduet i gotiske katedraler var et viktig symbol der det hang på vestveggen over inngangspartiet.
Rosevinduet har sin bygningsmessige opprinnelse i det romerske okularet (oculus), et åpent sirkulært hull i taket, som i motsetning til den norske ljoren skulle slippe lys og luft inn og ikke røyk og os ut. Ordet ble som kjent etter hvert også den latinske betegnelsen på hele øyet og ikke bare det hullet i øyets hornhinne vi i dag omtaler som pupillen.
Øyet er sjelens speil sier vi, oculus animi index som det latinske ordtaket lyder. Cicero utdypet det videre, ut imago est animi voltus sic indices oculi – som ansiktet er sjelens bilde, er øynene dens fortolker.
Rosevinduet med sine symboltunge, detaljerte og mangefargede glassmalerier skulle skape en fargesprakende lyssetting av seremoniene i kirkens indre. Kanskje et symbol på Guds øye som kaster glans over forsamlingen? På samme måte er denne trioen et musikalsk rosevindu – en åpning ut i en magisk verden der musikken kaster fargesprakende lys inn i livet!
Slik kan man fabulere før en konsert med Arild Andersen. Og det føles riktig! Ikke kan jeg forklare det, men det er noe med å se og høre Arild Andersen på scenen med musikere som kommuniserer med ham – med musikere som ikke bare flyter med og stryker Arild medhårs. men som også er i stand til å gi ham noe å tygge på.
God musikk skal være både medhårs og mothårs. Når en slik livsglad herremann – ikke fra Lillestrøm, men fra Strømmen, av alle ting – bretter ut sin musikalitet og lar sin helt unike basstone synge over lokalet, når han er i inderlig kommunikasjon med sine medmusikanter, da bobler det i meg så jeg knapt kan sitte stille.
Når det tar av og Arild gliser – der gliset på begynnelsen av 1970-tallet ble stoppet av solbrillene og Teddy-sneipen i munnviken, er det nå bare øra som står i veien – da er det bare å lukke øya og la deg rive med. Slipp deg løs og les den fossende strømmen rundt deg. La den gripe tak i deg. Kjemp litt mot den for å finne balansen igjen.
Jeg vet ingen andre som har en like syngende tone i bassen som Andersen. Og ja, det er en mengde tekniske justeringer du kan gjøre på bassen – forutsatt at kroppen holder mål – for endre klangfarver, klanglengder osv. Som valg av strengetype, stol, strengehøyde over gripebildet… En viktig del av Arild Andersens lyd de siste tiårene er også bruken elektroniske verktøy – som live-loopingen hans med en Gibson Echoplex vi har sett i mange sammenhenger.
Men viktigere enn noe annet er det musikalske fundamentet for og den levende organisasjonen bak den musikken som skapes. Det er i det menneskelige, musikalske møtet med medmusikantene og med et levende, reseptivt publikum magien skapes. Og med seg i dag har han altså musikere som er mer enn tretti år yngre og som ble påtenkt lenge etter at Arild Andersen hadde etablert en internasjonal karriere.
Men det er overhodet ingen tvil om at både Helge Lien og Gard Nilssen er veletablerte som musikere på egen hånd. Gard Nilssen hadde vi jo også hørt i samarbeid – og aktivt samspill – med Arild Andersen i hans rolle på Dannie Richmonds plass i «Mingus i Aulaen»-prosjektet. Vi visste at de hadde tonen. Som også Lien og Andersen. I en rekke konserter har Helge Lien vært et fjerde medlem i en «andre» trioen til Andersen – den som av og til omtales som Arild Andersens Belleville Trio, etter stedet trioen med Tommy Smith og Paolo Vinaccia debuterte.
Men Helge Lien og Gard Nilssen har jeg vel aldri hørt i lag, tror jeg. Og de skuffer overhodet ikke. Ingen av de tre skufferv Tvert i mot. Fra det øyeblikket de kommer på scenen blir vi fanget inn i et glitrende edderkoppnett som vi ikke ønsker å komme oss ut av. Kan hende spreller vi i blant, men det skyldes musikkens medrivendeinnhold, og ikke sterke behov for å komme fri.
Det starter med de to første låtene på plata, «Rose Window» og «Science». Arild Andersen bygger opp lag av loops på hverandre som legger basis for et valg av toner spilt over og som sammen finner resonansbunner langt inn i sjelens indre. Helge Lien demonstrerer for oss låtenes DNA og legger det åpent foran oss, før han og Arild sammen reiser et byggverk.
Gard Nilssen pusher, strekker, klemmer og slår på time og på musikk. Det er godt øra til Arild står der de står – i veien for gliset hans – og han har store ører. Han fanger opp sentringer, finter, piruetter, og kaster dem tilbake. En legger skruballer så harde og målrettede at selv om tieren i blinken skulle være mikroskopisk, treffer han. Dette er ikke bare inner-tiere, det er inner-inner-….-inner-tiere.
Etter «Song Four», får vi låta «Saturday» som vi kjenner fra ECM-plata «The Triangle» med Vassilis Tsabropoulos og John Marshall. Denne går dels i femtakt, dels i femtentakt, så her er det bare å henge med. Vil du være med, så heng på!
Første settet avsluttes med en liten humoreske av Helge Lien, kalt «Mallorca-blusen» og som altså ikke er en blues. Forøvrig samme spøkende ordspill altså som Börje Fredrikssons låt «Syster Majs Blus» som også ga navn til Bobo Stensons anbefalelsesverdige tribute-band til Fredriksson etter hans bortgang – Sister Maj’s Blouse.
Helge Lien forteller meg etterpå at låta er skrevet etter et innslag på lokalradioen NRK Rogaland om da en viss Mia Kristiansen ble frastjålet sin Mallorca-bluse. Om du vil høre innslaget som inspirerte Lien, søk på låtas tittel på Youtube.
I pausen tenkte vi – er det mulig at det kan bli noe bedre? Det var det. Først fikk vi «Venise» som vi husker fra Masqualero-plata «Aero», før Arild drar i gang med «Mira» fra ECM-skiva med Belleville-trioen av samme navn. Låta – vel låt blir feil – dette er mer å likne med en suite.
Suite for kontrabass nr. AA. Teller vi heksadesimalt er AA lik dekadesimalt 176. Med Echoplexen setter Andersen opp et orkestralt lydbilde. På et punkt viser displayet på Echoplexen 042 – om det er lengden på loopen eller hva vet ikke jeg. Men jeg vet tallet 42 betyr.
Det er svaret på det ultimate spørsmålet – spørsmålet om livet, universet og alt. I mitt hode samsvarer dette vidunderlig med det jeg hører. Her ligger musikken tett oppe i å gi oss svaret på slike ultimate spørsmål om eksistensens mening.
Etter dette blir vi servert ei låt av Helge Lien igjen, som vi blir fortalt at har hatt det foreløpige navnet «D-during» – som jeg ikke tror har noe med de gamle plastleikene, såkalte «duringer», vi hadde som barn i forrige århundre, men mer med tonearten. Uansett er det offisielle navnet på låta nå «Silverpine. Helge Lien gir oss en solo på klaveret som er henrivende.
Det andre ordinære settet avsluttes med Arilds «Outhouse», som vi husker fra den aller første ECM-utgivelsen til hans opprinnelige kvartett, «Clouds in My Head». «Blussy» fra tidligere nevnte «Mira» avslutter. Her rocker det så heftig at det skriker i oss – «La dette aldri ta slutt!».
Men det gjør det jo! Som alle gode ting. Trioen avslutter konserten med en versjon av Keith Jarretts «In Your Quiet Place» fra Atlantic-skiva «Gary Burton and Keith Jarrett» fra 1970. Om noe, så er denne låta for meg, lyden av inngangen til det som blir det modale 1970-tallet, til lyden av ECM – til lyden av mitt liv!
Hva var det den svenske gruppa het? «Soundtrack of Our Lives»! Det er det jeg hører mens jeg suger til meg minnet om denne kjærke-konserten.
Og mens jeg langsomt lander etter dette og ser meg rundt på de andre som har sittet i innpå to timer i en følelsesmessig reise ned et fossende elvestryk. Med gradering minst som MEGET VANSKELIG.
Om slike elver skriver Nils Flakstad og Leif Ongstad i boka «Elvepadling: Rutebeskrivelse …» at det er «lange, sammenhengende stryk med kraftige brytende bølger. Kraftige valser, sopper og virvler. Mange hindringer og uoversiktlig løypevalg. Synfaring oftest nødvendig».
Synfaring kan det jo bli lite av, men med guider som Andersen, Nilssen og Lien er det bare å strømme med gjennom alle valsene, soppene og virvlene. Og det er en nytelse fra begynnelse til slutt.
Tekst og foto: Johan Hauknes
