BLOW OUT-FESTIVALEN, TORSDAG 20. – LØRDAG 22. AUGUST 2026: BOM!!! Det var alltid slik; når skolestart sto for døra, var det brått slutt på Reiseradioen. Etter å ha vendt hjem fra drømmen om de andalusiske sletter, hadde Edmund Bakken parkert Harley’n med sidevogn. Det var slutt på late frokoster med Reiseradioens vertskap. Kirsti Sparboe sang om en sommer som var over, og Count Basie la ned taktstokken ved Red Bank. Nå var Eubie Blakes «Memories of You» tilbake i Werner Müllers overarrangerte versjon. Vi vasket restene av saltvannet ut av håret, tørket sokkene etter vadingen over Storåe innafor Gjendebu, og gjorde oss klar til mørkere kvelder og brannrøde farger på trærne.

Mye er likt i dag, tiår seinere, men mye er forskjellig. Ikke minst har Oslo jazzfestival reist seg som en modernisert festival. Og motfestivalen som protesterte, med den lettere humoristiske formuleringen, mot at all jazz etter 1940 ble beskrevet som ‘moderne jazz’, kom til. Blow Out-festivalen i Grünerløkka Lufthavn, Mir, de gamle lokalene til Oslo Jazzhus i uke 33 ble en skeiv, humoristisk og sosial møteplass, der eimen av alternativ og radikal anarkisme og overstrømmende god musikk levde fritt. Ja, selv røykeplassen utenfor døra, ble en viktig møteplass.

Etter hvert endret også Oslo jazzfestival karakter og programprofil, og tydeligst kom det til uttrykk da Blow Out-festivalen flyttet fra uke 33 til uke 34. Etter at nedstengingen av lokalene i det ærverdige Musikkens Hus, i den gamle maritime skolen til Svend Foyn, førte til noen år med dårligere fotfeste, har festivalen etablert seg trygt på  samme adresse, i nye Mir.

Derfor begynner vi også å bli venner med det nye lokalet, snart fem år etter at Mir flyttet tilbake til Toftes gate etter rehabiliteringen. Selv om det fortsatt slenges noen lange og stjålne blikk over mot bakgården og de gamle lokalene. Hadde Kjell Aukrust og hans følgesvenn Edmund Bakken, gammel hedersmann, stemningsmenneske og innehaver av Holmenkollskien, vært blant oss fortsatt, kunne de musikaliske sletter i bakgården gitt rom for mange reiseopplevelser.

Grunnet andre forpliktelser, kunne jeg ikke være tilstede første festivaldagen, onsdag 19. august. Svenska Folkjazzkvartetten gikk jeg dermed glipp av. Det var enda godt jeg ikke hadde tatt på meg danseskoene, ellers kunne savnet blitt ubærelig.

Torsdag 20. august
Men andre dagen er jeg på plass. Kveldens første sett er en umistelig opplevelse – Sidsel Endresen tilbake på en scene nær meg med eget stoff! Med seg Christian Wallumrød på klaver, og Jan Martin Gismervik på perkusjon.

«Tell me everything … I could be anyone». Minner og brokker av minner. Første gangen jeg opplevde og forsto Endresens storhet som vokalkunstnere og komponist av frie, åpne prosjekt, var for egen del da jeg hørte prosjektet hun skapte for Nattjazzens 30-årsjubileum for rundt regnet 25 år siden, Living Rooms. Noen måneder seinere opplevde jeg henne i duo med Bugge Wesseltoft i den legendariske jazzklubben New Morning, oppe i 8. arrondissement i Paris, i lag med 3-400 entusiastiske franske tilskuere. Siden har det blitt mange minner, store minner.

I dag opplevde jeg den samme sitrende intensiteten som den første gangen, selv om «someone said memories are fictional». Om noen hadde sluppet den mytiske knappenåla, så hadde det buldret som et snøskred. Konsentrasjonen, fokuset, medlevelsen er total. Knappen satt, snipp og snappen katt. «Someone said …» eller var det kanskje Simon?

De tre skaper et univers, en reise. Nå vet jeg noe om hvordan Odyssevs reise til Hades og tilbake opplevdes. Endresen, Wallumrød og Gismervik har fortalt. Reisen til dødsriket er bare én av de utfordringene kongen av Ithaka må overvinne på sin reise, men kanskje den mest skjellsettende i heltens reise. I bok 11 – den midterste av de fem bøkene der Homer beskriver Odyssevs’ reise – blir vi fortalt om møtet med kongens egen mor, Antikleia. Hun får ham til å forstå at dødsriket er mørkt, at tilværelsen der er mørk, smertefull og sorgtung.

Hva er virkeligheten, hva er jeg, er det blott en drøm? Ej blot til lyst, står det over prosceniet i det Kongelige Teater i København – «this is the acceleration towards the vanishing point», langt bak scenen. Derfor er teatralsk scenografi en kunst, en illusjonsskapende beskrivelse av virkeligheten som i siste instans blir virkeligheten selv. Blir minnet om den virkeligheten som var. Derfor er Endresens framføring, nei, frambæring, en kunst.

Det blir et emosjonelt sterkt møte med trioen Endresen, Wallumrød, Gismervik. Et møte som skaper virkeligheter, utenfor virkeligheten, inne i virkeligheten. Som skaper minner om virkeligheten. «I could be anyone».

Andre settet denne kvelden er et møte med Xavier Charles på klarinett, Axel Dörner på trompet og John Butcher på tenorsaksofon. Sammen er de trioen The Contest of Pleasures. Denne trioen går like langt tilbake som minnene om Endresens Living Rooms. Albumet som ga trioen dens navn ble spilt inn i Mulhouse i Frankrike for ganske nøyaktig 26 år siden. Musikken på det tredje og siste albumet, Tempestuous, ble tatt opp på Huddersfield-festivalen drøyt seks år seinere, i november 2006.

Men denne musikken oppleves aller best live. Plateavspillingens virkelighet blir kun en skygge av en skygge av virkeligheten der musikken utfoldet seg – frambrakte seg selv – første gangen. Og det er akkurat det hele Blow Out-festivalen dreier seg om! Magien ligger i å være til stede, oppleve samspillet, være en del av kommunikasjonen. Zirkularatmung, respiration circulaire, circular breathing. Kiertoilmahengitys på finsk. Ikke på noe annet språk er begrepet bedre, fyndigere og mer slagferdig enn på norsk; sirkelpust. Teknikken med å holde trykket mot instrumentet slik at luftstrømmen går, og instrumentets lydgenererende elementer vibrerer, svinger, samtidig som man kan puste inn gjennom nesa, og fylle lungene til en ny runde.

Staring – daring – paring – clearing – pearing – hearing – searing – tearing – learing – pairing – bearing – bairning? – learning?. En havn i Skottland. Aberdeen? Et glass. Singler. Gi meg et glass. Kaster John Cage terninger? Hvem kaster håndkledet? Husker du? Da vi var gutter, og satte pappskiver med klesklyper mot eikene i bakhjulet? Hvem kom fortest ned bakken? Ingen Harley. Ingen Triumph. Snarere var det nok heller en DBS eller en Diamant. Eller kanskje en Svithun? Men ble det ikke storm nok?

Tredje settet denne andre dagen er et solosett med den akustiske gitaristen Finn Loxbo. En reise jeg dessverre ikke fikk tak på. Falske og ekte flageoletter, overtoner på en svingende streng. For meg ble det hele for stillestående, til at jeg lot meg engasjere. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt gårsdagens duosett mellom Loxbo og Bjørnar Habbestad. Det hadde kunnet gi mulighet for en bedre inngang til dette settet.

Engasjement ble det derimot i det siste settet denne dagen. Isak Hedtjärn på klarinett og Anton Jonsson på trommer og industriell og annen perkusjon, hadde også spilt kvelden før, med Svenska Folkjazzkvartetten og dennes gjenskaping av svensk folkemusikk – också kann man ju dansa till den! Med seg i kveld har de Sigrid Aftret på tenorsaksofon og Guro Kvåle på trombone. Jonsson er en ekspressiv trommeslager som på flere måter minner om Kresten Osgood – kanskje som et slags uekte barn av Osgood og Raymond Strid?

Et fyrrig sett, men ikke et sett som griper meg emosjonelt, dessverre. Den norsk-svenske kvartetten er jo sprengfull av kompetanse og musikalsk kreativitet, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at det ikke riktig løsner. Noen herlige øyeblikk var det. Det er også masse fin lyd i tomme bokser av pomodoro-tomater.

Natten kom og den gikk, andre kvelden.

Fredag 21. august 2026
Det er en tradisjon blitt at en av de utenlandske artistene på Blow Out-festivalen får et spesielt oppdrag: Å samarbeide med Østnorsk jazzsenters Ungdommens improorkester og de 14-18 år gamle ungdommene i ensemblet. I år var det Maggie Nicols som hadde fått forespørselen. Den skotske multiartisten har vært en del av det frie landskapet i Storbritannia, som i London, i  mange tiår, i miljøet rundt John Stevens og Spontaneous Music Ensemble. Hun har samarbeidet med blant andre Keith og Julie Tippett, og med Irène Schweizer i flere omganger. Feminist Improvising Group  – FIG. Ahhhh….!!

Ungdommens Improorkester instrueres og ledes av Henriette Eilertsen. Men da Eilertsen denne kvelden hadde spillejobb i Saalfelden med Jim Blacks nye prosjekt You’re what’s for Dinner, var det Andreas Rotevatn som måtte stille opp som hjemlig mentor for dette prosjektet. Ida Reitan Arntzen på altsaksofon, Hermon Assefa og Simon Gjerlaugsen, begge på trombone, Eira S. Ellingsen på trommer og Judith E.S. Westgård på trompet.

Og nå er legenden i Oslo. Jeg undrer meg: Vil de unge en gang om noen år skjønne hvor heldige de har vært? Kanskje tilsvarende den oppvåkningen om hell og lykke, jeg selv fikk mange år seinere, etter at jeg som 16-åring fikk oppleve et unikt møte som varte 3-4 timer slik jeg husker det. Sammen med en barnaktig håndfull med fem-seks andre ynglinger fikk vi en forelesning og musikalsk demonstrasjon av Karlheinz Stockhausen på Høvikodden.

At minnet om det nok gjør det lenger enn det faktisk var – jeg antar at det dreide seg om maksimalt tre skoletimer, en mandag, da vi hadde musikk valgfag i 9. klasse. Men det var ikke langvarig fordi det var langweilig. Det opplevdes som langvarig fordi det var sprengfullt av sterke inntrykk, av innsikter, av læring. Så minnet lyver, akkurat fordi det forteller noe sant.

Nicols på vokal, tekst, piano og musikalsk ledelse, ungdommene er utstyrt med tekster som skal brukes, som brokker av ord, meninger ved siden instrumentelle bidrag. Det blir et godt sett, men hemmes noe av svak framføringsevne av de unge. Særlig gjaldt det de tekstbaserte bidragene. Viskningar och rop, sa Ingmar Bergman. Noe mer rop hadde gjort seg. Men det kommer med trening.

Dagens andre sett blir fredagens desiderte høydepunkt. John Butcher på tenorsaksofon og Kaja Draksler på piano. De hadde spilt sammen én gang tidligere blir vi fortalt, men dette er jo svært erfarne aktører uti det friformige landskapet. Draksler bruker et keyboard ved siden av klaveret som gir henne muligheten til utnytte mikrotonale rom innenfor klaverets halvtoneintervaller. Fascinerende tonerekker, og toneklustere der tonene mellom tonene virkelig får spille med. Med en sømløs kommunikasjon er det også rom for hopp og sprett, og tjo og hei. Og jammen deler ikke fire kvister seg. Der blir de til åtte.

Tredje sett fredag er Hans Magnus Ryan solo på gitar. En Gibson ES 335, hånddekorert av felemaker Ottar Kaasa fra Vinje. Et pedalbrett merket «one funk» setter ikke bare en i gang, men en lang rekke. Overstyrt lyd, Jan Garbarek introduserte norske folketoneganger med blant annet «Skrik & Hyl» på Garbarek-Stenson-kvartettens Dansere. Atmosfæriske vandringer. Strukturer uten bein, uten gravitasjon – de står derfor heller ikke stille. Opplevelsen av å være overveldet, nær ved å drukne, er ikke god, kjempe til overflaten med et hamrende hjerte i brystet, dundrende av redsel. Gispet etter luft dersom overflata brytes, utmattetheten, og vissheten om at dette ikke er nok.

Jeg gisper en gang  til – det er tid for et siste sett i kveld, plateslipp for Sulida & Axel Dörner. Tordenskiold hadde berømmet festivalens programmering. Der kontreadmiralen, Tordenskiold, brukte soldater i Marstrand i 1719, bruker Blow Out-festivalen i Oslo på 2020-tallet, musikanter. Kanskje bør «Blow Outs musikanter» gå inn i språket på linje med begrepet «Tordenskiolds soldater»?

Marthe Lea på tenorsaksofon, Jon Rune Strøm på kontrabass og Dag Erik Knedal Andersen på trommer og perkusjon, samt Axel Dörner på trompet. Dörners særegne teknikk og kreative uttrykksverden er spesiell. I samarbeidet med Marthe Lea så vi ham ikke minst i bestillingsverket Ode til lek ved sesongåpningen på Victoria i januar i fjor. Av en eller annen grunn, grunnet en kollisjon jeg nå ikke husker hva var, fikk jeg ikke med meg dagens kvartetts konsert på Kongsberg jazzfestival i fjor. Men nå slippes altså opptaket fra denne konserten på plate, albumet på Sauajazz-labelen har fått navnet Etiwe.

Et dansende sett, akkurat passende inn i natta som kommer, der hele rommet tas i bruk. Beat – beat – bop – bop, mens Dörner tar en Eddie Henderson. Jeg ler fortsatt av frustrasjonen – og sinnet – til mangeårig NRK-medarbeider Erling Wicklund da han var produsent for en konsert på Cosmopolite i Møllergata med Benny Golson som bandleder av prosjektet han kalte We remember Clifford.

Eddie Henderson på trompet, Mike LeDonne på piano, Reggie Johnson på bass og Al Foster på trommer. Det så ut til at Henderson gjorde alt han kunne for ikke å forholde seg til mikrofonoppsettet, der han vandret rundt på scenen, mens Wicklund satt i bussen utenfor. I dette lokalet er ikke Dörners vandringer kritiske for oss som tilhørere, og NRK har for lengst sluttet å utvise noen som helst interesse for å produsere konserter med improvisert musikk for radio. «Conversations» har de kalt det ene strekket på albumet. Og konversasjoner, samtaler, er virkelig dette.

Lea spiller uten fiksfakerier, og formulerer seg meget virkningsfullt. Strøm er en av de mest solide bassistene vi har i dag, som alltid kommer opp med noe interessant. Knedal Andersen, som for tiden bruker mest tid i faderlig permisjon, er en trommeslagere uten de store fakter og teatralske utfall. Men gudbedre så godt det fungerer. Og Dörner, det er en grunn til at han er ettertraktet som medspiller i en lang rekke prosjekter.

Og det ble omsider natt, den tredje dagen.

Lørdag 22. august 2026
Siste kveld, årets Blow Out-festival går inn i sine aller siste timer. I første sett i kveld er Maggie Nicols på plass igjen, med tekster, stemme, piano og bevegelse. Denne gangen med duoen Bohman Brothers. I programmet er de to siste, brødrene Jonathan og Adam Bohman oppført med instrumentbetegnelsen dingser. Og det er en vel så god beskrivelse av instrumentariet deres som noe annet.

Found objects ville mye av det kunne vært kalt i en litt mer formell sammenheng – Adams bord er fylt med springfjærer, glass, duppeditter og dippedutter. Jonathans bord er noe mer nøkternt utrusta, og med noe større vekt på lydbearbeidende elektroniske verktøy. Begge bruker piezo-elektriske pickup-er for å skape et lydmateriale av sine objekter.

Stjernegris – Mirs maskot – er for meg for alltid knyttet sammen med mitt minne om panteren som omtales i første kapittel av James Joyces Ulysses. Stephen Dedalus, hans omgangsvenn ‘Buck’ Mulligan og den engelske Oxford-studenten Haines tilbringer noen dager i forsvarstårnet de to irene leier i Sandycove, like utenfor Dublin. Haines har mareritt om denne panteren og hadde gjennom natten mumlet om å skyte den med den medbrakte revolveren.

Minnet er skapt etter mitt besøk i Martello-tårnet under et opphold i Dublin for flere år siden; der lå panteren på en sofa i det kombinerte stue- og soverommet der stigetrappa går opp til utsiktsplattformen med skue utover Muir Éireann – eller Irskesjøen. Det er her oppe Buck Mulligan starter boka med en parodi på en katolsk velsignelse – Introibo ad altare Dei.

Stjernegris har i dag til første sett forflyttet seg fra sin sedvanlige plass ved veggen, til en prominent plass, midt på scenens forkant. Der ligger hen som en pasje og soler seg i glansen fra all oppmerksomheten. Dette er ikke tilfeldig viser det seg: Nicols åpner seansen med en intim samtale med Stjernegris, mens hun kysser hem (for hva er objektsformen av hen?) ømt flere ganger. Stjernegris gir sin velsignelse over det som skjer, men uten Buck Mulligans teatralske fakter.

Hver deltaker i trioen er utstyrt med håndskrevne tekster, manuskripter som virker å ha vært i flittig bruk. Noen avtalte trekk ved prosedyrene oppleves, som peker i retning av en i et visst monn avtalt storform. Jeg har problemer med å lese interaksjonen her, med unntak av de verbaliserte tekstene. Brokker av mening i et kakofonisk kor av mangetydige meninger. All mening er lokal og insidental, på det store strukturelle nivået framstår det som meningsløst.

Meningen med livet, døden, kjærligheten og universet ligger alltid i handlinger og interaksjoner på mikroplanet. Den finnes ikke igjen på makroplanet. Er det dette de vil formidle? Er det dette som er ‘klodenes hjem’? Men er det virkelig underlig her? Eller er det opplevelsen av å finne et slags hjem? Nicols blir et levende, dansende, formidlende sentrum for min oppmerksomhet. Det er der jeg finner meningen. Der finner jeg gleden. Også da hun takker av Stjernegris etter konserten, på samme måte som hun introduserte ham før konserten.

Som vi har blitt vant med de siste årene etter at Blow Out-festivalen kom tilbake til Toftes gate 69, så er lørdagens andre og fjerde sett kortfattede solosett som foregår i underetasjen, der fussballspillet som ellers alltid er på plass, er flyttet unna for å gi plass til flest mulig. Det er lett å assosiere til rushet for å komme ned til re-mixen i Beta-rommet i Agder Teater, den gangen dette lokalet var trangt, langt og smalt, og kun rommet en brøkdel av de tilstedeværende.

I dag er første settet en kort og fyndig solokonsert med cellisten Wei Ting Tseng. En vakker stund, men uten at det blir en skjellsettende opplevelse. Celloen er et intimt instrument, og med en ‘skolert’ tilnærming til spillet, framstår det som kontrollert og underkommunisert. Muligens er det jeg som er overveldet av Nicols’ kommunikative evner, eller kanskje … om det er de to foregående intense dagene som har krevet sin toll og betaling.

Tredje settet oppe sitter som ei kule. Kaja Draksler på piano, Brandon Lopez på kontrabass og Karl Bjorå på gitar. Drivende framover som en Jaguar D-type i den 200. svingen på banen i Le Mans, i 24-timers løpet. Med lang snute med runde former, og sin karakteristiske haifinne bak føreren, vant bilen tre ganger på rad, i 1955-57. En guttunge som ble født med D-jaguaren, ble tidlig fanget av drømmen om D. Like gjenkjennelig som D, er en Gibson SG, med to horn i siden på musikken.

Lopez er drev og gir, Bjorå er lufta som stryker langs de runde formene. I kraft av hastigheten, stabiliserer luftstrømmen hele framdriften, og akselererer hele konstruksjonen. Draksler er piloten, uopphørlig lyttende til de andre, korrigerende, justerende, responderende. Optimaliserende. Alt for en effektiv og energisparende framdrift. Alt for å komme lengst mulig i løpet av de metaforiske tjuefire timene i Le Mans, omtrent midtveis mellom Paris og Nantes. Huiiii, hvor det går!

Ned i kjelleren for andre bordsetning. Andrea Giordano er blitt et markert bidrag til den eksperimentelle musikkscena i Oslo, etter at hun valgte å komme hit for studier. Etter en mastergrad i improvisasjon, har hun også tatt en bachelorgrad i komposisjon, begge deler på NMH. Hun er med å kuratere SOFA-katalogen, en av de mest spennende labelene for eksperimentell samtidsmusikk.

Hun er dermed en markert del av den brede, mangfoldige musikkscena som kontinuerlig og uten brudd omfatter art-pop, folkemusikkbaserte uttrykk, jazz, samtidsmusikk, der det improvisatoriske uttrykkets sentrale rolle i musikkskapingen er fellesmerket. Alt dette og mer til omfattes i dag av den mangfoldige improvisasjonsscena som har utviklet seg i Skandinavia og Nord-Europa de siste 20-30 årene. Alt det som legger grunnlaget for at vi i dag lever midt i en musikalsk gullalder ingen noensinne har sett maken til. Men en gullalder som av åpenbare grunner aldri blir gjort kjent og forståelig for allmennheten. Vi – få – som tilbringer store deler av vår tid på innsiden, vet det.

De – aller fleste – som lever på utsiden får aldri vite det, siden alle nasjonale nyhets- og kulturmedier som når ut til hele befolkningen har abdisert fra et ansvar for allmenn kulturformidling. De har – nærmest kollektivt – besluttet at denne musikken er av marginal interesse, og bør forbli av marginal interesse. Den omfattes ikke av noen som helst forpliktelse hos noen til å være samfunnsgagnlig og oppdragende.

Men vi få som setter oss til i Mirs B-rom, vi vet det. Det er derfor vi er her. Det er derfor vi uopphørlig møter opp og understøtter kunstnere som syr sammen et marginalt frilans-liv. Det er derfor vi setter oss ned, og ser fram til å lytte til å lytte til Andrea Giordanos musisering ved hjelp av elektroniske lydgeneratorer og sin egen stemme. En reise med undring, mange spørsmål, få svar, et eventyr som snur, dreier, vender, som åler seg fram som en eføy i ulendt og sammengrodd terreng. Noen ganger over, andre ganger under, synlig … og usynlig.

Sett … og usett. … Hørt … og uhørt. … Forstått … og uforstått. … Kjent … og ukjent. Det gjør noe med oss, det forandrer oss, som et rop. I natten? Alltid skapes nytt. Alltid overraskelser. Alltid ny lærdom. Grunnlag for ny handling.

Inger Hagerup sa det i diktet Vær utålmodig, menneske;

«Langsomt blir allting til / Skapelsen varer evig. / Mørket ble lys og lyset ild / og mennesket våknet en dag og sa: / Jeg vil.

…

Men dette vet vi, / at vi er med på å skape det evige livet, / skape det ondt eller godt. / Vi vil ikke tape. / Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted. / Styrken ble makt, og makten vold. / Og mennesker trampet hverandre ned. / Men alltid var drømmen den aller ytterste / virkelighet.

…

Vær utålmodig, menneske! / Sett dine egne spor! / Det gjelder vårt evige, korte liv. / Det gjelder vår jord.»

Diktet ble utgitt første gang i samlingen Den syvende natt i 1947. De åpenbare referansene til en meget fersk forhistorie i diktets samtid, må ha gjort det til en sterk opplevelse å lese diktet første gangen i andre halvdel av 1940-tallet. For de mange av oss for hvem andre verdenskrig er et fjernt og nærmest forhistorisk anliggende, og som ble satt til å analysere Hagerups dikt sønder og sammen på skolen, framstår det som langt sterkere i dag, som uendelig relevant for vår samtid.

Det siste festsettet med Ibelisse Guardia Ferragutti med Frank Rosaly og James McClure bryter fullstendig med den fysiske og mentale tilstanden jeg er i. Etter to låter avslutter jeg derfor årets Blow Out-festival.

Den fjerde nattevakten var ikke ute i kveld.

En slags oppsummering
Årets festival er som alle de tidligere, et mangfoldig smörgåsbord. Et koldtbord, en lapskaus, et konglomerat, en mélange – kjært barn har mange navn. Melange margarin – blandingsmargarin – var margarinen i 1919 som skulle blande marint og vegetabilsk fett slik at produktet ikke hadde noen egen smak. Et smakløst produkt som ikke fikk lov til å bruke ei ku som varemerke, derfor ble det plassert en hjort  på pakka. Hjortemelk? Vi har hjort på oss, var (og er?) russeslagordet til Stabekk gymnas. Blow Out-festivalen har ikke hjort på seg, men den har Stjernegris. Festivalen er definitivt heller ikke smakløs. Men melangert er den.

Visste du at i Japan så kan et mangfoldig koldtbord omtales som baikingu, altså som viking? Blow Out-festivalen er som en baikingu, Tematisk sammenholdte vikinger, music to fulfill dreams to, men også musikk som er over alt, under alt, ved siden av alt og på alt.

Dessuten dette, hvorfor være stor når man er lykkelig som liten? Hvorfor være seg selv nok, og ønske å bli keiser i Galilea eller hvor det var, når man kan være seg selv? Compact games, var beskrivelsen av Lillehammer-OL da søknaden ble avsendt. Vi liker festivaler der alt er overkommelig, der alt skjer på én eller et par scener. Der det er ett felles forløp for alle tilstedeværende, der er det også en felles opplevelse, en gruppefølelse, et fellesskap. Dermed slår festivalen sterkere, og gjennomslaget blir større.

Det innebærer også at det er langt lettere å opprettholde en kunstnerisk profil. I så måte er Blow Out-festivalen en av våre favorittfestivaler, ved siden av blant annet Punkt i Kristiansand. Det er en rekke slike festivaler, der du fortsatt kan få den fullstendige festivalopplevelsen, der du fortsatt kan få et hjem.

Blow Out-festivalen har nå for godt overtatt rollen som Reiseradioen, Edmund Bakken og Kirsti Sparboe hadde tidligere. Festivalen er en markering av  et mangfoldig, sammensatt fellesskap, av sommerens avrunding, av høstens komme. Festivalen er et hjemlig og kjent fyrtårn, et mål som organiserer vår opplevelse av verden. Slik har Blow Out-festivalen vært for oss siden oppstarten, og slik håper vi at Blow Out-festivalen fortsetter å være også i framtida. Mèlangez tout, mèlangez le tout avec tout.

Tekst og foto: Johan Hauknes

Grunnet påvente av bilder har publisering vært holdt igjen til onsdag 26. august. Vi beklager forsinkelsen.