CARSTEN DAHL EXPERIENCE, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 17. SEPTEMBER 2016: For en kveld, for en konsert, for et musikalsk høydepunkt.
Jeg er hjemme igjen etter noe som vil yte hard konkurranse overfor andre konsertopplevelser i år om «årets konsert 2016». Denne lørdagen var det debuten på den norske nasjonale jazzscenen for det som i dag er ett av Danmarks aller ypperste jazzband, uansett stil. Med musikere som har etterlatt seg dype spor hos det alt for fåtallige publikummet som har vært til stede ved konsertene deres.
Etter en konsert under årets Nattjazz i Bergen, der etterdønningen fra den lydmessige tsunamien kvartetten leverte på USF Verftet slo over hele Hardangervidda og nådde fram til Oslo var det ikke tvil om at lørdag 17. september ble krysset av i kalenderen.
Så jeg var der, sammen med et halvfullt Victoria. Et halvfullt lokale som satt sjokkskadet igjen etter konserten – hva var det som traff oss? Jo, det var Carsten Dahl Experience på «full gass». For etter et langt konsertopphold – på grunn av en merkelig laber interesse fra nordiske jazzklubber for å booke et band som engasjerer, som spiller medrivende musikk, som framfører musikk som betyr noe, musikk som kommuniserer – er Carsten Dahl Experience tilbake, sterkere enn noen gang før.
Etter tre tidligere utgivelser på labelen Storyville, «Humilitas», «Metamorphosis» og «Reverentia», slipper de nå «Caleidoscopia» samme sted. Tittelrekken selv framstår jo på mange måter som den ultimate monomyten Joseph Campbell analyserer i sitt store verk «The Hero with a Thousand Faces». Og det er den myten musikken også handler om – i hvert fall i mine ører.
Introduksjonen ble foretatt av Trygve Seim, som fortalte om da han som femtenåring i København hadde arbeidsuke på Musikkonservatoriet. Da ble han kjent med en tre-fire år eldre trommestudent som på si spilte piano. Seim dannet her ett av sine aller første band, og trommestudenten spilte piano. Trommisen som heller ville spille piano var altså ingen ringere enne Carsten Dahl.
Fra da Carsten dro i gang med en solointro, så bandet seg aldri tilbake. Med store deler av musikken fra siste plata med en del tillegg, var det ca. nitti minutter i himmelen, før Carsten Dahl spilte «When you wish upon a star» solo som ekstranummer. Her var det fabuleringer over Edvard Grieg, hvor nok en gang Carsten Dahl viste sin fjellapiske forståelse for norske tonaliteter, her var Franz Liszt-ige fraseringer, mens Johann Sebastian fikk sine hilsninger, og jammen svingte ikke Dahl innom en liten Thelonious Monk-referanse også.
Det var romantisk, det var brusende, det var støyende – og «de’ va’ bærre lækkert» som det het i den norske 1994-versjonen av The Julekalender! I den opprinnelig danske serien fra 1991 het det «det bar’ dejli’» – og det passer minst like bra!
Samspillet i dette bandet er glitrende. Nils Davidsens basspill på lånt bass er som skapt for musikken. Vi fikk noen soli av Davidsen, bl.a. med bue, som jeg virkelig håper det ble gjort opptak av. Stefan Pasborg spiller på trommesettet som få andre. Samspillet mellom ham og Dahl er magisk, av og til oppleves det som om de sitter inne i hodene på hverandre. Pasborg driver, pusher og trekker i musikken og skaper dynamikk, motstand og medgang som løfter hans medmusikanter opp. Jesper Zeuthens tone i altsaksofonen er utradisjonell, men virkningsfull. Med lange toner med en sterk vibrato skaper han en spenning i musikken som på en gang driver den framover og samtidig fungerer som et musikalsk anker.
Men det er kapellmesteren som virkelig forsyner oss fra kakefatet sitt, med alle sorter. Dahl er som en musikalsk kameleon bak Victorias Steinway-flygel. Han skifter farger og linjer etter omgivelsene, og skaper også endringer i sitt eget musikalske mikroklima. Noen ganger skjuler han seg ved å legge seg i ett med omgivelsene, andre ganger ifører han seg sterkt kontrasterende farger.
Befinner du deg i København mandag 19. så er du opptatt på kvelden. Kom deg til Montmartre for konsert med Carsten Dahl Experience!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
