FILM: GRAND KINO, KØBENHAVN, 22. JUNI 2017: Å lage en dokumentarfilm om en musiker er ikke så spesielt. Men å lage en dokumentar om en musiker, som det ikke finnes så mye filmmaterialet med fra før, og som settes opp i en stor kinosal, er spesielt. Vi er vant til at slike filmer enten dukker opp på fjernsynet eller på jazzfestivaler etter en stund, eller at den må kjøpes på DVD, så derfor var det nærmest en begivenhet å overvære Danmarks-premieren på John Scheinfeds «helaftens» dokumentarfilm om saksofonisten John Coltrane.
Og la det være sagt med en gang: Det er en sterk film. Riktignok ikke like sterk som Kasper Collins strålende film om Albert Ayler («My Name Is Albert Ayler»), men mer enn verdt å bruke et par timer på en helt vanlig torsdagskveld på.
Vi får hele historien. Fra begynnelse til slutt. Fra hans oppvekst i Sørstatene, via tiden i Philadelphia til New York. Hans store kjærlighet til Naima, og senere Alice. Hans barn og stebarn, og selvsagt all den fantastiske musikken.
Filmskaperen dveler ved enkelte hendelser og innspillinger som fikk stor betydning for Coltrane, noe som gjør filmen godt. Gode eksempler på det er da han først hørte Charlie Parker, møtet med Miles Davis og innspillingen av «Kind Of Blue», hans egen platedebut, «Coltrane», og selvsagt også «Giant Steps», som han gjorde mellom opptakene av «Kind Of Blue», Martin Luther Kings store betydning for hans sjelelige og musikalske utvikling, låten «Alabama», som er en av de få direkte politiske låtene Coltrane skrev, og selvsagt innspillingen og foranledningen til mesterverket «A Love Supreme».
Vi får også en sekvens fra hans siste turné i Japan, og at han insisterte på å spille i Nagasaki, for å komme dit og se hva hans land hadde gjort med byen og menneskene, og Hiroshima den 6. og 9. august 1945. Og historien om sjåføren som ble sendt til jernbanestasjonen i Nagasaki for å hente han og bandet, og Coltrane hadde forsvunnet, og at han ble funnet inne på toget, spillende fløyte, for han ville ta inn over seg lydene av Nagasaki, som han benyttet i låten «Peace On Earth», som ble fremført første gang i Nagasaki, på hans siste turné.
«Chasin’ Train» inneholder en rekke intervjuer, på sedvanlig, amerikansk vis, med blant andre Wynton Marsalis, Jimmy Heath, Carlos Santana, Benny Golson, McCoy Tyner, Wayne Shorter, Sonny Rollins, Kamasi Washington og John Densmore (fra The Doors), pluss Coltrane-ekspertene Ashley Kahn og Ben Ratliff, og selvsagt, alle barna. Vi får også innsiktsfulle kommentarer fra tidligere president Bill Clinton.
Men selv om man godt kunne ha unngått å avbryte flere av de strålende låtene for å få kommentarer fra medmusikanter og andre, får vi en rekke fine musikalske eksempler i filmen. Spesielt legger man merke til en strålende versjon med Coltrane på sopransaksofon, McCoy Tyner på piano, Jimmy Garrison på bass og Elvin Jones på trommer i «Sound Of Music»-låten «My Favorite Things», og selvsagt, kraftfulle eksempler fra mesterverket «A Love Supreme».
Jeg vil anbefale alle som liker god musikk, og spesielt de med en forkjærlighet for John Coltrane til å se filmen, når (og hvis) den dukker opp på en kino i nærheten. For her får man en innsiktsfull stund med en av verdens beste jazzmusikere gjennom tidene, ikke bare oppturene, men også nedturene, som for eksempel hans selvpålagte «cold turkey».
Anbefales!
Jan Granlie
