JAZZ EVIDENCE, ENERGIMØLLA, KONGSBERG, ONSDAG 31. JANUAR 2024: Hva vet du på forhånd at et musikalsk møte mellom Frode Alnæs og Arild Andersen vil medføre? Latter, humor, leikenhet, et cornu copiae av musikalske spøkefulle perler, og en musisering på et høyt nivå.
Samarbeidet mellom dem har en lang historie, og en lang forhistorie. Alnæs var, sammen med blant andre Tore Brunborg og Nils Petter Molvær, del av det første studentkullet som ble tatt opp i 1979 ved den da helt nye jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim. Om det var deres samvirke i de tre årene i Trondheim som var årsaken, skal være uvisst. Men da Jon Balke takket for seg i Arild Andersens og Jon Christensens kvintett Masqualero etter to Spellemannvinnende album (Masqualero og Bande à Part) i 1986-87, ble Frode Alnæs med på gitar.
Masqualero-albumet Aero er det eneste av fire album som aldri fikk en Spellemann. Hvorfor vet ikke jeg, men det kunne kanskje ha noe med de kraftigere, hardere tonene i kvintettens uttrykk som kom med Alnæs’ bidrag. Men det er vel noe av det nærmeste Alnæs har kommet å følge i sporene til Terje Rypdal. Men om Frode Alnæs bare var med på det eneste av Masqualero-albumene som ikke fikk Spellemann, har jo Frode Alnæs sikret seg flere gjennom andre kanaler.
For samtidig som han spilte i Masqualero, hadde Alnæs et par år tidligere startet et nytt band med sin barndomskompis Øyvind Elgenes. Resten er historie, sier de. Men Alnæs vendte tilbake, igjen og igjen, til samarbeidet med Arild Andersen. Alle husker Sagn i 1990. Jeg har også sterke minner om en konsert under Oslo jazzfestival for snart tjue år siden. Andersens 75-årsmarkering på Kongsberg. En serie med noe lettere musikk fra den allmenne norske sangkatalogen (the great Norwegian Song Book?). Platene med en trio av de to, sammen med det som aleine er et vandrende overflødighetshorn, Stian Carstensen, ble gitt ut over en periode på 25 år, Sommerbrisen i 1998, Julegløggen i 2003, Høstsløv i 2006, før Vårslapp kom i fjor.
Takket være et initiativ fra jazzklubben Jazz Evidence, blir det mulighet for en unik duokonsert med de to denne onsdagen. Forhåndssalget har, ikke overraskende, vært utmerket. Derfor tar vi toget til Kongsberg, og er tilbake på plass, i Energimølla. Vi setter oss ned, midt i surret av stemmer, og hilser, noen kjente, noen ikke fullt så kjente.
De starter med Arild Andersens «Marias sang», skrevet til filmatiseringen av Per Olov Enqvists bok Magnetisørens femte vinter, en bok som har en særlig relevans i dag, når ekstreme høyreradikale bevegelser brer seg ut i Europa igjen. Ett av bokas tema er hvordan suggesjon og manipulering, løgn og falske eventyr, framstillingen av enkle løsninger uten større samfunnsforståelse, som spiller opp til kunnskapsmangel, skaper en tro hos mange om frelse og en vei til saliggjørende eksistens. Uansett om frelsen hevdes å komme gjennom Adolf Hitler eller Mammon, Jahve eller Allah, Ayn Rand eller Karl Marx, predikant eller politisk manipulator. Når skillet mellom sant og usant, falskt og ekte, utviskes og utnyttes til å skape nye former for utnytting. For øvrig, og paradoksalt, var det Karl Marx som selv la grunnlaget for det Friedrich Engels seinere kalte ‘falsk bevissthet’. Blinde Maria får synet tilbake, men hva er sannheten bak det?
Fra den ene kvinnen til den andre: Duoen fortsetter med «Shen», en henvisning til den prostituerte kvinnen Shen Te. Hun – eller er det han? – er hovedperson i Berthold Brechts Det gode menneske i Sezuan, og musikken skrev Arild Andersen til Nationaltheatrets oppsetning av stykket i sesongen 1994/95. Hva er sannheten om et menneske? Hvem er du, egentlig? Er hun kvinnen Te eller hun han, mannen Ta? Kan hen være bare et godt menneske, uten ondskap? Kan man overleve ved å tro på det gode i alle mennesker?
Alnæs’ «Vitae Lux», eller livets lys, har blitt så populær at den også har kommet inn på spillelista til mange korps rundt omkring i landet. Kommandør Schmuck var en person som Arild Andersen traff på nede i Manhattans Lower East Side, da han var i New York midt på første halvdel av 1970-tallet. «Commander Schmuck’s airflap hat» hørte vi første gangen som del av live-konserten ved Moldejazz i 1980, en konsert som ble utgitt som albumet Molde Concert, med John Taylor, Bill Frisell og Alphonse Mouzon. Med en skeiv ska-rytme, spiller melodien på off-beats – bassen spiller ikke enerne – og skaper et driv som er hinsides medrivende. Klapp i vei.
En og en halv deilig time i lag med to godt voksne, spilloppmakende og leikende menn. – E’ ha spilt i lag med denna guten i mange samanhenga, sier Alnæs og nikker bort til bassisten fra Strømmen. – Han he’ dradd me’ med i alt mulig rart. Rart er vel ikke det første de tenker på, de snaut hundre som har våget seg ut på glatta utenfor. Ei glatte som gir enhver som er på vei til jobben sin på legevakta, vissheten om at i dag blir det hektisk bruk av spjelker, støtter og gips. Vi greier oss, og når de to så drar i gang med «Gardsjenta» fra Sagn, er det formelig så vi hører Kirsten synge oppunder taket. De unge jentene kan helse heimat til pappa’n sin og reise samme sted med rompa si.
For vi vil heller være her! Vi synger med salige Gunnar Wennerberg: Här är gudagott att vara! / O, vad livet dock är skönt … i lag med de to herrene i Energimølla på Kongsberg.
Tekst og foto: Johan Hauknes
