VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 20. MAI 2022: Jeg vet ikke om jeg skal gi meg over av glede over det vi fikk, eller om jeg skal savne det som en gang var.
Brasilianske Hermeto Pascoal er i Oslo for første gang på over tretti år. Det i seg selv er en anledning til å komme seg opp av godstolen og ut på konsert. Men det er dessuten klart, denne avantgardemusikeren på en jazzbasis av brasilianske musikktradisjoner med et multiinstrumentalt festfyrverkeri er i dag bare en måned fra å fylle 86 år. Det er vel med stor sannsynlighet siste gangen vi får se ham på en norsk scene.
Pascoal er fortsatt full av musikk, og fortsatt omgitt av en sky av hvitt hår og skjegg. Og inne i denne hårstakken er det fylt opp med musikk og formidlingsglede. Men der han for noen år siden selv var selve motoren og drivverket for fyrverkeriet som utspant seg på scenen, spiller han i dag en sterkt nedtonet rolle. Sammenlikningen med tidligere tider inngir en melankoli, ispedd en sitrende lyst til å la seg rive med i den medrivende musikken som Hermeto Pascoal e Grupo presenterer på scenen.
For det fyrer fortsatt bra i bandet der to generasjoner av musikere følges ad: Itiberê Zwarg på femstrengs el-bass har spilt med Pascoal i det minste siden slutten av 1970-tallet. Bassistens sønn, Ajurinã Zwarg, på trommer er tredje-generasjon Zwarg som medvirker i Hermeto Pascoals musikk. Pascoals nesteldste sønn Fábio Pascoal på perkusjon, André Marques på piano og Jota P. på sopran-, alt- og tenorsaksofon og fløyte.
Samt papai de todos papais, Hermeto Pascoal på en Yamaha DX7 synth, piano, horn, harmonika og den brasilianske toraderen, fole eller gaita (de oito baixos), et diatonisk knappetrekkspill.
Vi fikk et drivende maskineri – som et fullastet godstog om natten på vei mot fjerne land på høyhastighetslinjer. Kjente tema fra Pascoals katalog, der fader Zwarg – som snart danser i en like stor gråhvit hårstakk som Pascoal selv – fikk fart på fingrene. For det er noe med denne musikkens uttrykk som fordrer en heftig dansende el-bass-basis.
Og selv om fils Zwarg & Pascoal danset seg gjennom musikken, var det motsatsen mellom den heftige, tunge perkusjonstunge musikken og André Marques’ sofistikerte pianospill som var den ene av kveldens to store aspekter å ta med seg hjem. Det andre var bidragene til saksofonisten Jota P. (João Paulo Ramos Barbosa). Som en fjellbekk nedetter bratte skrenter og klippeheng satte han umiskjennelige farger på musikken.
Hermeto Pascoal ga noen bidrag på synth, og vi fikk noen få og korte smaker og minner om hans medklingende og perkussive vokale bidrag. Hans bidrag på den brasilianske toraderen er gøyalt, men den implisitte hyllesten forblir implisitt i kveld. Men det var da han kom ut til ekstranummeret og satte seg til klaveret av vi ble minnet på hvilken stor musikalsk skatt hans historie rommer.
Hans synthetiske bidrag over musikkens episodiske pasticher i særegne arrangementer, samt den iboende hyllesten til store mestre, her ikke minst til Astor Piazolla, minner Hermeto Pascoal e Grupo meg sterkt om den eldre Sun Ra og hans Arkestra mot slutten av 1980-tallet. Enkle bidrag med klare spill på og henvisninger til den nå klassiske katalogen av egen musikk. Som når Pascoal avslutter sine løp nedover tangentene og avbryter før den klassiske endelsen vi så alle hører synge i vår indre ører.
Når de så dessuten avslutter konserten før ekstranummeret med «Jegue», med et perkussivt ensemble og Jota P.s saksofon, som syngende vandrer i tog over scenen og ut av scenerommet, er det som vi også hører «We Travel the Spaceways» i samstemt og medharmoniserende allsang.
Han er nok vesentlig eldre, men Pascoal viser også at han fortsatt vet hvordan han skal spille et publikum! Hvordan han skaper god stemning og entusiasme. Så får vi hente fram minnene om hans storhet og om denne hjertevarme og vakre konserten når verden rundt oss blir kald og stygg.
Obrigado por todas as musicas!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Hermeto Pascoal
Itiberê Zwarg
Jota P.
André Marques
Fábio Pascoal
Ajurinã Zwarg
Hermeto Pascoal
Hermeto Pascoal e Grupo
