AARHUS JAZZ FESTIVAL, FREDAG 15. JULI 2016: Så var det fredag i den vindfylte byen, og dagen er spekket med danske band. Noen kjenner vi fra før, men en del er ukjente, og det var en av de ukjente som skulle sette oss helt ut.
Det startet utendørs med gitaristen Uffe Steen, en av Danmarks mest meriterte jazzmusikere den senere tiden. Sammen med bassisten Thomas Sejthen og trommeslageren Jesper Bo Knudsen spilte de for godt besatte benker på Klostertorvet. Steen er en musiker som ikke alltid er like flink til å stikke seg fram, men på hjemmebane i Aarhus var han det samlende punkt på utescenen på torvet. Han er en glitrende gitarist, som leverer alt fra folk til jazz, via blues og soul, og han gjør det med stor overbevisning. Han er en glimrende tekniker, og sammen med kompet ga han oss en fin konsert. Nå må jeg innrømme at jeg liker bedre å høre ham i mindre, mer intime lokaler, som for eksempel JazzCup i København, men er man på hjemmebane, så må man gjerne spille et sted hvor flest mulig får mulighet til å høre ham.
Deretter gikk turen rundt hjørnet, for å høre den unge trioen Vuust/Madsen/Vestergaard, som jeg i utgangspunktet ikke hadde en eneste forventning til. I går kunne saksofonisten Julie Kjær fortelle at Christian Vuust hadde vært hennes saksofonlærer, og da jeg så de tre på scenen, fårsto jeg plutselig at jeg hadde blitt urgammel. For dette var tre unge musikere som kunne sin jazzhistorie, selv om jeg automatisk blir litt skeptisk når bandet trekker fram «The Real Book» under konserten. I trioen møtte vi trommeslageren Anders Vestergaard og bassisten Jens Mikkel Madsen, som må være den som har flest spillejobber på denne festivalen.
Musikken vi fikk, var en god blanding av Charlie Parker og John Coltrane, pluss en del andre standarder som satt som ei kule. Vuust er en dyktig altsaksofonist, men ikke like heldig på fløyte, som i Jobims «Corcovado», som rett og slett låt litt råttent. Men som alt- og sopransaksofonist kan han håndverket, og leverte en rekke fine soloer. Og hans sopransaksofonspill i en Coltrane-låt jeg ikke husker navnet på, var han som Coltranes tvillingbror. Vestergaard er en fin trommeslager, som fungerte perfekt i settingen, og Madsen er en strålende bassist med god teknikk og fin lyd. Jeg nevnte i går at han var en musiker man skulle følge med på, og den oppfordringen har ikke endret seg etter dagens forestilling. Teknisk, vital og spennende.
Deretter bar det avgårde til ARoS Aarhus Kunstmuseum, byens største turistatraksjon, for å få med oss det vi trodde skulle bli dagens høydepunkt, nemlig vokalisten Sinne Eeg, sammen med sin trio, bestående av pianisten Nikolaj Hess, bassisten Peter Vuust og trommeslageren Morten Lund.
Sinne Eeg er den nye, store jazzeksportvaren fra Danmark, og med strålende kritiker i blant annet Down Beat og på salt-peanuts.eu, hadde vi store forventninger til konserten. Men vi ble skuffet. Veldig skuffet! Sinne Eeg er en bra vokalist, men jeg synes ikke hun mestrer konsertformatet slik vi hadde forventet. Hun falt rett og slett gjnnom. Ikke fordi hun ikke er en bra vokalist, men hun klarte ikke å få ut potensialet denne kvelden. Kompet derimot, var solid på plass, men jeg følte at de jobbet knallhardt for å få Eeg til å slappe av å finne seg til rette, noe de ikke klarte i det settet jeg fikk med meg.
I stedet for å høre andre sett, vandret jeg heller en tur på HeadQuarter, hvor et ytterst fåtallig publikum hadde møtt opp for å høre trioen Tsu-na-mi. Det vil si saksofonisten Cesar Joanquet, opprinnelig fra Estland, trombonisten Jens K. Bang og trommeslageren Kasper Tom. Jeg synes vel kanskje det tok litt tid før Joanquet fant sin rolle i trioen, men da han endelig fant den, fungerte den frittgående trioen svært bra.
Siden vi hadde litt tid til overs, så beveget vi oss inn i Ridehuset, for å få med noen låter med Aarhus Jazz Orchestra, saksofonisten Perico Sambeat og hans venner. Her var det gratis adgang, og lenge før konsertstart var stedet fylt opp med forventningsfulle storbandfans med hang mot flamencojazzen.
Og jeg har en følelse av at alle forventninger ble innfridd. Flamenco er jo en medrivende musikkstil, og både den medbragte gitaristen, Juan Carlos Gomez, vokalisten Tomas Gonzalez og, ikke minst danseren Olga Aznar, fikk det til å koke i Ridehuset.
Så kom vi omsider over kveldens og festivalens store overraskelse! Helt tilfeldig «datt» vi innom Cafe Gemmestedet, et flott, lite vertshus, for å få med noen låter med vokalisten Nana Rashid (bildet) og pianisten Petter Rylen. Et valg vi ikke skulle angre på!
For det er sjelden jeg er blitt satt så solid ut på sidelinjen som under denne konserten! Rashid sier hun er inspirert av Stevie Wonder, Michael Jackson, Natalie Cole, Beyonce, Sting og Ray Charles, og hun underviser i en sangteknikk som kalles «Speechlevel Singing» i København, som er utviklet av Seth Riggs, som blant annet underviste Michael Jackson og Stevie Wonder.
Til min store overraskelse hadde hun ikke hørt om den norske vokalisten Radka Toneff, som hadde noen av de samme forbildene. For da hun satte i gang, fikk jeg umiddelbart en følelse av å høre Toneff på ny. Stemmen er ikke like dyp som vi husker fra Toneff, men hele tilnærmingen, låtvalget og sangteknikken er veldig lik. I tillegg ligner hun også litt på Toneff, der hun sitter på barkrakken og gir oss himmelsk vakker musikk. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg hørte en så ærlig og åpen vokalist som Rashid. Med en fantastisk stemme og en tilnærming til stoffet som både er nakent, sårbart og sterkt.
Og når hun avsluttet med låta «My Skin Is Black» (jeg tror den heter det) som er en av mine store favoritter fra den franske bassklarinettisten Dennis Colin og vokalisten Gwen Matthews plate «Songs for Swans», så var det vanskelig å holde tårene unna. Det var rett og slett en konsert ut av denne verden! Og sammen med den svenske el.pianisten Petter Rylen, gjorde de denne stunden til festivalens desiderte høydepunkt for denne skribenten. Og jeg gleder meg til å få muligheten til å høre henne igjen, gjerne med flere musikere på scenen, for eksempel i København. Etter konserten kunne hun fortelle at plate er rett rundt hjørnet, så da er det bare å vente, og glede seg!
Så ser det ut som sommeren har kommet til Aarhus, og vi gleder oss til morgendagen, da vi, ifølge programmet, kan glede oss til å høre et av våre favorittband, Ibrahim Electric, riktignok uten Stefan Pasborg bak trommene, men med (pianisten) Simon Toldam som vikar på trommer i stedet… Tro det den som vil! Men den konserten går samtidig med konserten med en annen av festivalens stjerner, Lizz Wright og samtidig med konserten til saksofonisten Lotte Anker og trommeslageren Thomas Eiler, så vi får se hvor spaltet man kan opptre på en lørdag, og prøve å få med oss mest mulig.
Tekst og foto: Jan Granlie
