UMEÅ JAZZ FESTIVAL – DAG 3, LØRDAG 29. OKTOBER 2016: Nå var riktignok forfatteren av teksten «Där björkarna susa» Viktor Sund finsk, og bakgrunnen mer tragisk enn vi ofte forestiller oss. Men uansett er det en ting som ikke er sikkert – det var ikke Umeå han tenkte på med teksten.
Umeå omtales ofte som Björkarnas stad, en betegnelse som er brukt etter gjenoppbyggingen av byen etter den store bybrannen i 1888. Den gamle byen forsvant og fram vokste en planlgt bystruktur med brede gaterom innrammet av bjørketrær. Bjørkene var tenkt som ekstra brannvern i tilfelle en ny storbrann.
Bjørkene er nok ikke fullt så imponerende i slutten av oktober, som de er i mai og juni. Men i oktober suser altså jazzen mellom de nå nesten nakne greinene.
Vi våkner denne lørdagen til en strålende soloppgang i øst og en klar blå himmel. Men selv om høytrykket nå har lagt seg over landskapet er det bare så vidt under null grader om natta. Behagelig utetemperatur – og tid for å få en liten rusletur rundt i Umeås sentrum.
I den store Idunsalen ankommer vi i det Christian McBride Trio er gode og varme i trøya. Kort etter kommer også fjerdemann på denne turneen inn, altsaksofonisten David Sanborn. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har vært noe begeistret for Sanborns saksofonspill. Jeg synes hans improvisatoriske grep er alt for enkelt bygget opp, og i for stor grad basert på enkle harmoniske grep – med en til tider meningsløse skalaøvelser uten at det gir noe som helst bidrag til å «fortelle en historie».
Jeg får de aller fleste av mine forventninger om David Sanborns spill bekreftet. Og når Sanborn drar i gang med to Michael Brecker-låter i «sin» del av konserten, begge fra Breckers posthumt utgitte plate «Pilgrimage» – tittellåta og «Tumbleweed» – grenser det for meg til helligbrøde! Men allikevel blir jeg sittende. Hvorfor?
Grunnen er enkel. Trioens spill sitter som ei kule. Christian McBride er en svært dyktig bassist, og har virkelig evnen til å fortelle historier med sitt instrument. Men det store kommer i hans samspill med Christian Sands på klaver og Jerome Jennings på trommer. Og dessuten i de bidragene disse to gir.
Jeg har vært oppmerksom på at Christian Sands har vært en pianist å se opp for, men dette er aller første gangen jeg får høre ham live. Han har en frapperende teknikk og en musikalitet og et øre til å bruke den uten å falle for fristelsen til å drive «show off». Vi hører innflytelse fra mange store pianister i hans spill, McCoy Tyner-ske blokkakkorder og modale grep der det har en funksjon, vi hører elementer fra både Herbie Hancock og Chick Corea, men vi er aldri i tvil om at det er Christian Sands som er avsender. Jeg håper ikke det er lenge til vi får anledning til å høre ham på våre breddegrader som leder av eget band. Sjekk anmeldelsen på salt peanuts* av hans plate på Storyville med Alex Riel og Thomas Fonnesbæk.
Jerome Jennings er ikke verdens mest fantasifulle trommeslager, men han legger seg i akkurat det riktige hjørnet for trio-musikken. På D’Angelos «Spanish Joint» – var det den D’Angelo hadde røkt da han ikke kom til Moldejazz i 2015? – drar McBride og Jennings i gang med et 8-på-8 spill som sørger for at svovellukta ligger tett i lokalet. Det svei i ørene.
Vi stormer over til JazzLABBET for å få med oss litt av Susanna Risberg Trio, med Ale Sjöström på bass og Jonathan Lundberg på trommer. Susanna Risberg vant som de av våre lesere som følger med vet, Jazzkatten som årets nykommer i 2015. Her er det heftig gitarspill så det virkelig suger i mellomgulvet. Først på en Fender Strat, og avslutningsvis på «Nu ger jag upp» på en Gibson Byrdland(?). Men det er ikke det rocka spillet, vekten heller mye mer mot et lyrisk og medrivende spill. Hun tar tak i deg som lytter og geleider deg gjennom musikkens struktur.
Etter en enkel middag er vi tilbake på Folkets Hus. Vi greier å finne oss en plass i StudioJazz igjen, for enda en gang å oppleve Marilyn Mazurs Shamania. Sist gang jeg hørte prosjektet – under Moldejazz i sommer – fikk jeg med meg hele konserten. Anmeldelsen av den konserten kan du lese her. Denne gangen må vi nøye oss med den siste drøye halvtimen av konserten, men igjen er det en glede å melde at prosjektet gjør seg svært godt med et gjenhør.
Jeg opplever at musikken nå er enda tettere og at overgangene mellom de enkelte elementene sitter enda bedre enn de tidligere ganger. Det er som med god vin – den blir bedre jo eldre den blir. For den som sjekker slikt, besetningen i Umeåfestivalens program er feil, på bass denne kvelden var det nok en gang Ellen Andrea Wang, og på saksofoner Lotte Anker. Uansett, takk jenter!
Vi trer igjen inn i rommet som er størst på innsiden – Idunsalen – hvor Gonzalo Rubalcaba Quartet er i gang med sin Charlie Haden Tribute. Med Rubalcaba (bildet) på klaver, og eminente Jeff Ballard på trommer. Dessuten medvirker Matthew Brewner på bass og Will Vinson på altsaksofon.
Rubalcaba er en strålende pianist – og som beviser det igjen denne kvelden. Han har noen linjeføringer som er så vakre at det bare er å lene seg tilbake, lukke øynene og flyte med. Borte er de store faktene – og det Sturm und Drang-spillet han ofte vartet opp med tidligere. Nå er det lyrikk og poesi som er den nye tonen – med en uttrykksmåte som av og til er så detaljert og subtilt at du virkelig må skjerpe ørene for å få det med deg.
Jeff Ballard er herlig tilbakelent og lyrisk i sitt trommespill, med en spillestil som ikke bare kler Rubalcabas pianospill, men som også understreker den melankolske dimensjonen i Charlie Hadens musikalske uttrykk. Desverre lever ikke de to øvrige i bandet opp til dette nivået. Vinson er i mine ører uinteressant som saksofonspiller. Brewner er så stiv i sitt spill at det virker døyvende på alt liv i musikken. Som en kommenterte etter konserten: – han kunne trengt at noen kom opp på scenen og ga ham en varm klem som løste ham opp.
Da klokka nærmet seg 21.00 måtte vi gjøre et vanskelig valg. Enten Mark Dressler solo i JazzLABBET eller Beches Indian Brew i StudioJazz. Etter konsertene fortalte flere av de som gjorde det motsatte valget av meg at jeg gikk glipp av en fantastisk konsert. Men jeg kunne fortelle dem tilbake akkurat det samme.’
For jeg valgte meg Bengt «Beche» Bergers indiske brygg. Slagverkeren Bengt Berger er årets hedersgjest ved festivalen og kommer med et stort band bygget over hans prosjekt Beches Brew. Dette svensk-indiske brygget skal være et musikalsk møte mellom de to viktigste røttene i Bengt Bergers trommespill – tilbake til den svenske jazzverden med røtter i 1960- og 1970-tallet og innflytelsen av bl.a. Don Cherry da han bodde i Sverige, og til den indiske rytmiske verden han har egnet en stor del av sitt liv til å studere.
Med Jonas Knutsson, Thomas Gustafsson og Thomas Jäderlund på treblås, Lise-Lotte Norelius på elektronikk og perkusjon, Livet Nord på femstrengs fiolin, Max Schultz på gitar og Stefan Bellnäs på el-bass drar de igang med Bengt Bergers musikk. Men det tar virkelig av først etter at ghanesiske Doe Kushiator – donno (også kjent som tamma) og brekete – kommer inn. Deretter kommer K.U. Jayachandra Rao inn med mridangam – en sør-indisk dobbeltsidig tromme, mens B. Shree Sundarkumar setter seg ned med en khanjira – en klassisk indisk rammetromme. De to bidrar også med konnakol, vokalt uttrykte perkussive stavelser.
Det er da søstrene Akkarai Subhalakshmi og Akkarai Sornalatha på fioliner og vokal også er på plass det virkelig tar av. Dette blir en to timer lang gledesreise i en samstilling av indiske og vestlige musikktradisjoner. Men det er ikke slik fusjonsmusikk som jevner ut alt særpreget fra hver enkelt tradisjon. Hvert uttrykk får leve sitt liv, side ved side. Samstillingen gjøres med stor respekt og gjensidig forståelse av begge tradisjoner.
Og midt oppe i det hele, Bengt Bergers sprudlende humør og små morsomheter. Bengt Bergers trommespill er eminent og lekent. Han tar ikke for stor plass – han har ingen behov for å overdrive slik enkelte andre trommiser har hatt en tendes til gjennom fusjonsmusikkens historie. Det krever høy konsentrasjon å få med seg alle detaljene, men det kaster mye av seg å ta den jobben.
Vi trekker opp til Idun igjen, hvor Lizz Wright (hovedbildet) har stilt seg opp. Hun har allerede startet – og vi får bare med oss avslutningen av «Nature Boy» framført med stemme, kun sammen med Louis Newsom på trommer. Det er så flott, atte! Hadde hun gjennomført denne konserten i dette formatet, hadde jeg også vært solgt.
Sist vi hørte henne var i Molde i sommer, med nesten samme bandet. Bandet besto i kveld av nevnte Newsom, samt med Martin Kolarides på gitar, Nicholas D’Amato på fretless femstrengs- og firestrengs fretta el-bass. David Cook var erstattet av Bobby Sparks på klaver og Hammond B3.
For jeg blir solgt nok en gang – dama stråler mer og mer for hver gang jeg hører henne. Og selv om Kolarides viste seg fram som en strålende gitarist i Molde, er det nå et uttrykk i spillet hans og i hans soli som understreker Lizz Wrights musikk. Det samme vil jeg si om bassisten D’Amatos bidrag. Kort og godt, selv om dette er første konserten på en lengre Europa-turne, framstår bandet som mye mer samspilte denne gangen.
Vi får igjen en nydelig versjon av Neil Youngs «Old Man». Det gnistrer av B3-en og Lesley-høyttalerne til Bobby Sparks. Det siste jeg får med meg før jeg må løpe videre er en glitrende versjon av «Seems I’m never tired of lovin’ you» – inspirert av Nina Simones versjon av låta på plata «Nina Simone and Piano!». Håret reiste seg på ryggen, og jeg kjente den velkjente klumpen i halsen som kommer når jeg blir utsatt for fantastisk musikk som treffer midt i hjertet.
Jeg avslutter natten sammen med Bugge Wesseltoft New Conception of Jazz – tjue år etter at den banebrytende plata med dette navnet ble utgitt og la grunnlaget for mye av det som i ettertid gjerne har vært omtalt som nu jazz. Også dette prosjektet har jeg hørt tidligere i år, første gangen var på årets Maijazz i Stavanger. Omtalen derfra kan du lese her.
Dette – som da jeg også hørte det på Kongsberg under festivalen der, er noe helt annet enn Maijazz-konserten med Bjergsted-ensemblet. Men det er også svært forskjellig fra Kongsberg-versjonen slik jeg hører det. Mens de tidligere versjonen på mange måter var New Conceptions of the New Conception of Jazz, opplevde jeg denne nattas konsert mye mer som et helt eget prosjekt.
Kvintetten med Wesseltoft på synth og el-piano, Siv Øyunn Kjenstad på trommer, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar, Marthe Lea på saksofon og Sanskriti Shrestha på tabla, spilte riktignok noe av materialet fra 1996, men det var en mye større vekt på nytt materiale. De fire medlemmene i Wesseltofts band spilte – nok en gang – glitrende, og med glimt i øyet.
Men ikke minst sto Bugge Wesseltoft tydeligere fram også som solist, og ikke bare som lagleder. Med bidrag som viste hvilken glitrende knotte- og tangentmester han er, ble det klart for meg, hvor mye jeg har savnet den delen av ham i de tidligere versjonene.
Og når vi i tillegg fikk en duo-sekvens med Sanskriti Shrestha og Oddrun Jonsdottir – eller to-tredeler av trioen Moksha – hvor Shrestha briljerte på tablas. Da hun dessuten dro i gang med en konnakol-passasje, var på mange måter ringen sluttet.
God natt, og takk, Umeå.
Tekst og foto: Johan Hauknes
