De gamle er eldst | salt peanuts*

TAMPERE JAZZ HAPPENING, LØRDAG 2. NOVEMBER 2019: Når man har holdt på med denne kunstformen kallt jazz siden 70-tallet, og brukt mye tid de siste 20 årene på å reise på jazzfestivaler over hele Europa, oplever man fra tid til annen musikalske møter som overgår det meste, og som gjør timer og dager på de mange flyplassene til bagateller. Det kan være korte øyeblikk av total lykke, eller hele konserter hvor musikken og publikums tilstedeværelse går over i sin helt egen tilstand. En tilstand hvor alt stemmer. Hvor en times konsert føles som fem minutter, og hvor kommunikasjonen mellom musikerne er så til de grader på plass at alt annet i verden blir bagateller.

En slik opplevelse hadde eders utsendte i går, da den amerikanske saksofonisten Joe McPhee møtte den finske saksofonisten og fløytisten Juhani Aaltonen, sammen med bassisten Uffe Krokfors og trommeslageren Reiska Laine i går kveld. Men det kommer vi tilbake til, for på en festival som denne må man gå til verket etter tidskjemaet.

Derfor startet vi dagen med det belgisk/franske triosamarbeidet mellom saksofonisten Manuel Hermia, trommeslageren Sylvain Darrifourcq og cellisten Valentin Ceccadi. Her fikk vi et typisk mellom-europeisk strekk med drivende godt cello- og trommespill og en saksofonist som ofte minnet oss om Jan Garbarek fra 70- og 80-tallet. Fine linjer, agressivt spill og deilig kommunikasjon.

Når man har vært på festivaler i nesten to uker, er det umulg å absorbere all musikken man får mulighet til å høre. Hodet blir fyllt opp, sjelen svekket og man må bare la noen konserter gå sin gang uten å sitte på fremste rad med kamera og notisblokk. Derfor tok jeg meg en velfortjent pause etter første konsert denne dagen, for å være klar for den lange kvelden i skytteltrafikk med Pakkahuone, Telakka og Klubi, pluss noen avstikkere til festivalens møtepunkt for musikere og gjester i andre etasje på Klubi.

Derfor ble neste punkt på programmet den fransk/tysk/danske trioen Das Kapital. Tyske Daniel Erdmann på saksofoner, Hasse Poulsen på gitar og franske Edward Perraud på trommer. De har samarbeidet i mange år, og deres seneste plate «Vive la France», hvor de spiller i hovedsak kjente, franske låter gjort på deres helt særegne og humoristiske måte. (Anmeldelse av platen kan du lese HER. Og det meste av det vi fikk høre denne kvelden var hentet fra denne platen. Das Kapital er et poltisk band, som på sin helt egen måte kommenterer, særlig, den franske politiske situasjonen. Men ikke bare dagens politiske bilde. De ser også på den franske og europeiske historien med et ytterst skjevt blikk. Derfor blir et møte med disse tre morsomme og dyktige musikerne, både en fin musikalsk opplevelse, samtidig med at man får nye og tildels overraskende versjoner av historiens franske musikk fra barokken og fram til i dag. Og med Perrauds nærmest «Muppet Show»-aktige trommespill, ble dette en strålende time.

Så kommer vi til kveldens, festivalens og kanskje også årets musikalske høydepukt: Den 83-årige saksofonisten og fløytisten Juhani Aaltonens møte med den 80-årige (i dag! Gratulerer med dagen) saksofonkollega Joe McPhee. Og hvilket møte det ble! De hadde ikke møtt hverandre før de traff hverandre backstage rett før konserten. Men her snakker vi om drøyt 200 års liv og erfaringer som møttes i musikken fra jazzens 60-tall og framover, hvor saksofonkollega John Coltrane hele tiden beant seg i bakhodene, både på musikerne og hos publikum i det fullstappede Telakka. Aaltonen er en musiker som alltid har vært en av mine store favoritter. Han spiller saksofon med en deilig vibrato, og toneføringen er som å høre Coltrane på sitt beste. Og McPhee, som nesten kan plasseres inn i hvilken som helst sammenheng, og han får bandene til å løfte seg til himmels. Mange vil nok kjenne han best som en friere musiker, men å høre han i samarbeid med Aaltonen og Finlands stødigste komp, var fantastisk!

Vi fikk mer eller mindre kjente standarder, og jeg satt og tenkte at hvis de nå spiller «Nature Boy», som Aaltonen gjorde verdens beste versjon av på plate for en del år siden, kommer jeg til å grine! Men jeg slapp å utsette mine omgivelser for en eldre herres sipping, men det var rett før, da de avsluttet dette fantastiske settet med «Go Down, Moses».

Så gikk det i springfart over torget, for å få med oss enda et festivalhøydepunkt, nemlig den japanske pianisten Aki Takase og hennes nye band Japanic. Her hadde hun med seg saksofonisten Daniel Erdmann, DJ Illvibe aka Vincent von Sclippenbach på turntables, bassisten Johannes Finck og trommeslageren Dag Magnus Narvesen. De kom for en stund siden ut med platen «Tema Prima» på selskapet BMC, og anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER. Dette er også et band med en relativt humoristisk tilnærming til den musikken Takase lager. Hun er en strålende pianist, som vi husker fra noen rent voldsomme konserter i samspill med vokalisten Maria Joao fra mange år tilbake. Og hun har fremdeles det litt fandenivolske i seg som gjør denne musikken til en egen «idrett». Strålende spill over hele linjen, og spesielt la vi merke til Narvesens delikate trommespill. Kanske ble det i overkant mye (og for høyt) turntables-spill, men det var ikke nok til at vi ikke elsket denne konserten.

Etterpå, da vi satt backstage for å starte feiringen av McPhees 80-årsdag, fortalte jeg om mitt forhold til «Nature Boy» til McPhee, og plutselig lener an seg over mot meg og synger låten inn i mitt øre! Fantastisk!

I dag skal McPhee spille med den portugisiske saksofonisten Rodrigo Amado, bassisten Ken Kessler og trommeslageren Chris Corsano. Gjett hvem som gleder seg til det?

Så i stedet for å løpe fra konsert til konsert resten av kvelden, ble vi sittende med gode venner og snakke. Men vi avrundet ijen kvelden nede i Klubi, med mer rytmisk og dansbar musikk. Denne gangen med den sveitsiske trombonisten Samuel Blaser i samspill med blant andre saksofonistene Michael Blake og Soweto Kinch i deres hyllest til The Skatelites-trombonisten Don Drummond. Et godt og swingende sett hvor de tre blåserne virkelig fikk utfolde seg, med Kinch og Blake i to litt forskjellige roller og med Blaser som virkelig fikk bevist hvilken dyktig trombonist han er.

Nå er vi straks i gang med siste dag av årets Tampere Jazz Happening. Og vi kan allerede nå fastslå at årets utgave er en av de virkelig gode. Og vi kan allerede nå melde om at vi vil være tilbake neste år på akkurat denne tiden. Og hvis alt går etter planen, vil det komme en siste rapport fra årets festival i morgen, før SAS tar ansvar og frakter en sliten kropp tilbake til «kongens by».

Ha en fortsatt deilig søndag!

Tekst og foto: Jan Ganlie

Valentin Ceccaldi