JAZZKAAR, TALLINN, 17.- 25.APRIL: Dette var 11. eller 12. året i strekk at undertegnede besøkte den estiske jazzfestivalen, Jazzkaar. Riktignok fikk jeg i år bare med meg de tre første dagene av festivalen, pga. at jeg i år i hovedsak ble invitert pga. at jeg hadde åpning av fotoutstilling i Parlamentet dagen før festivalen dro i gang.
Men tre dager kan ofte være nok til å få et overblikk over en slik festival, og selv om hele festivalen har en fin blanding av lokale, estiske musikere og mer kjente utenlandske stjerner, så må jeg si at progammet i år ikke var blandt de beste jeg har sett fra Anne Erm og hennes stab av medhjelpere.
I år hadde man flyttet festivalen fra havneområdet, hvor mer eller mindre edrue, finske turister rådet grunnen, til byens nye, hippe restaurant og «henge ute»-område, ca ti minutters gange fra sentrum av gamlebyen. I utgangspunktet kunne dette virke som et litt vågalt valg, men siden de to konsertscenene, Vaba Lava (hovedscenen) og Punane Maja ligger i fraflyttede og flott oppussede fabrikklokaler, så lå alt til rette for hyggelige dager.
Det hele startet med trompeteren Ibrahim Maalouf, for et fullsatt Vaba Lava. Men etter få minutter innså jeg at dette langtfra holdt mål. Jeg har hørt den ettertraktede trompeteren flere ganger tidligere. Og alltid har jeg tenkt at dette er noe folk liker. Popete, rocka jazz med snev av arabisk folkemusikk er musikk som vanligvis fenger. Men denne kvelden ble aldri noe høydepunkt. Noen tekniske problemer i starten, som vi kunne leve med, men med null kommunikasjon uten annet enn at hovedpersonen skulle ha folk med seg på å klappe på to og fire, allerede før han hadde spilt en tone, fungerer ikke. Og når musikken i tillegg inneholdt alt som var feil med jazzmusikken som preget 80-tallet, med glatte, tøvete keyboards, «slaphand»-bass, rocketrommer og en trompeter som på død og liv skulle vise at han kunne spille høye toner (og konkurere med Maynard Ferguson), gjorde at dette ble en heller pinlig affære. Malouf hadde ingen historier å fortelle, og det hele ble et litt obskurt show som ikke festet seg nevneverdig.
Etter denne forestillingen valgte jeg å trekke meg tilbake for å få noen timer etterlengtet søvn, før en lang lørdag opprant.
Den startet i Vaba Lava med et såpass originalt prosjekt som storband med poeter. Estonian Dream Big Band under ledelse av fløytisten og saksofonisten Siim Aimla, er et drivende godt storband, som både er utstyrt med energi, ytterst presist ensemblespill og gode solister. Og med fire poeter i front, de to kvinnene Eda Ahi og Sveta Grigorjeva samt de to mannlige poetene Asko Künnap og Jürgen Rooste, som gjorde mesteparten av solistarbeidet, og selv om jeg ikke forsto et eneste ord av hva de fremførte, så fungerte det strålende sammen med storbandet. En strålende idé som flere arrangører bør vurdere.
Deretter fikk jeg med meg en del av den estiske saksofonisten Aleksander Paal Quartet som spilte plettfri bebop slik plettfri bebop skal spilles. Paal er en teknisk velutviklet altsaksofonist, og over scenen hvilte den amerikanske kollegaen Phil Woods fra hans glansdager. Kompet, bestående av Holger Marjamaa (piano), Heikko Remmel (bass) og Karl-Juhan Laanesaar (trommer), fulgte hele veien Paal til døra med utfordringer og fine innspill både i ensemblespill og soloer.
Deretter var det duket for en av spenningsmomentene under mine tre dager i Tallinn. Gitaristen John Scofield i duo med pianisten John Cleary. Scofield har vi hørt en rekke ganger siden han dukket opp i Skandinavia på 80-tallet. Og hans bidrag både hos Miles Davis og i selskap med George Adams/Don Pullen Quartet var strålende. Likeledes hans trio med bassisten Steve Swallow, og trommeslageren Adam Nussbaum.
I de senere årene har han dukket opp i sterkere og sterkere bluessammenhenger, og med trioen Medeski, Martin & Woods synes jeg han på mange måter utspilte seg selv. Så derfor var jeg uhyre spent på hva denne duoen kunne utrette.
Og dessverre ble jeg skuffet allerede fra start. Scofield spiller, som alltid, flott gitar, men å samarbeide med en pianist som høres ut som han er mer fortrolig med å spille i en pianobar i New Orleans enn på en konsertscene, synes jeg ikke var et godt valg. Ingen dynamikk, vokal i tradisjonen etter Randy Newman, men langt fra like distinkt og treffende, og litt parodisk med hatten på snei. Men gode, gamle Sco jobbet iherdig med å få det hele til å fungere i konsertsituasjonen, men dessverre var det ikke nok til å redde konserten.
Så avsluttet Salt Peanuts utsendte kvelden med den lokale bassisten Raul Vaigla Quartet featuring datteren Marie Vaigla, i et jazzrockfusionsett som dessverre ikke rørte meg en millimeter.
Avreisedagen brukte man på å høre den estiske bassisten Mingo Rajandi (bildet), gitaristen Virgo Sillamaa og bassklarinettisten Meelis Vind, som hadde satt musikk til en legendarisk, estisk spillefilm fra 1962.
Historien handler om et forelsket par som flykter i en lastebil, og som havner ombord i ei ferge som tar fyr og hvor det oppstår masse dramatikk. Filmen er visstnok en historisk perle fra sovjet-tiden, og var en fin sort/hvitt-opplevelse. Men det var musikken til Rajandi som gjorde dette til en stråelende opplevelse.
Rajandi er en teknisk briljant bassist, og med sine to medapillere klarte de å skape spenning og engasjement for filmen. Rajandi er en av de mange nye, kvinnelige bassistene som nå er i ferd med å erobre jazzen. Og sammen med norske Ellen Andrea Wang og Ellen Brekken, svenske Nina deHeney og et par, tre dansker, er den nord-europeiske jazzen sikret fantastisk, kvinnelige bassister i lang tid framover. Og når hun i tillegg skriver flott og engasjerende musikk, samtidig som hun er ytterst sjarmerende på scenen, så er det bare å krysse av navnet i «must have»-boka. Gitarist Sillamaa fulgte hele veien opp med utsøkt spill som passet dramaturgien i filmen perfekt. Og over det hele svevde Vind sin bassklarinett med nydelig tone og gode ideer.
Men Jazzkaar har fremdeles mange dager igjen før man kan sette kryss over 2015-festivalen. I morgen (mandag) spiller Dave Sandborn konsert på Jazzkaar, og deretter kan man få med seg Elina Duni Quartet, Ester Rada, Gregory Porter, Mathias Eick Quintet, Ingrid Lucas, Cæcilie Norby & Lars Danielsson, franske Magma (!), og en rekke interessante, estiske band, bl.a. den flotte vokalisten Liisi Koikson som hyller Billie Holiday, før man kan kaste seg ut i avslutningsfesten sent lørdag 25. april.
Tekst og foto: Jan Granlie
