VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 23., FREDAG 24. OG LØRDAG 25. MARS 2023: Paal Nilssen-Love har invitert til en gedigen og overdådig feiring av at det er ti år siden han startet sitt store lag – et lag som går under navnet Paal Nilssen-Love Large Unit. Feiringen blir så overdådig at selv ord som jambalaya, smörgåsbord, kornu kopea, gallimaufry, lapskaus og andre kommer til kort.
Derfor må også denne oppsummeringen og refleksjonen over hva det var vi opplevde gjennom tre dager være en salmagundi av smaker og synsinntrykk. Du advares herved: Dette er ikke en anmeldelse av tre konserter. Det er slik, fordi dette ikke var tre konserter – det var en opplevelse av totalkunst, en happening, et sted der alt kunne skje, og det meste av det skjedde. Derfor er denne teksten blitt slik. Hva det var som skjedde og hva teksten er, overlater jeg til deg å avgjøre.
Men aller først: Hvorfor har vi så mange ord som kan betegne rikdom, overflod og overdådige lappetepper av inntrykk med mat å gjøre? Som speilegg. For det var i det året det ikke var bratt i Molde det hele startet: Året var 2013 og det var ikke lenger mulig å spise speilegg med Pettersen Spesial på Alexandra. Kulturhuset Plassen var nesten nytt, bare ett år gammelt. Alt mens den residerende artisten Jason Moran dette året viste oss veien til New York med norske og andre Bandwagon-effekter. Det var det året både Hagar og Alicia Moran sang; den ene i ørkenen, den andre sang for Mandiba. Og vi sang Nkosi Sikelel’ iAfrika, sammen med dem begge.
Torsdag 18. juli kom juleposten endelig fram, men den kom definitivt ikke med Briskebytrikken. For den går jo ikke til Molde. Som kjent; selv om den skulle våge seg ut på også Bane NORs 1435-linjer, ville den aldri komme fram til byen. Men denne dagen kom med Paal Nilssen-Love Large Unit for aller første gang.
Grow up!
Om Paal Nilssen-Love spiste fårikål det året skal være usagt, men høsten før var han gått lei. Ikke av fårikål, men av å være yngst i de bandene han spilte i. Vi forsøkte å si det til ham, «… relax, it’s just a phase! It will pass over, you’ll grow out of it …». Akkurat som det gjorde med Mormors Morten Minstemann. Men den godeste PNL nærmet seg førti år og var utålmodig.
Som han fortalte Lasse Marhaug i en av samtalene som er omtalt nedenfor, så var det noe svært attraktivt med musikken til de store bandene han hadde vært med i, som Ken Vandermarks Territory Band og Peter Brötzmanns Chicago Tentet. Derfor drømte Nilssen-Love om natten om sitt eget store band. Men det skulle være noe annet enn bandene der han hadde opplevd seg som lille Morten.
Allerede ti år tidligere hadde PNL snakket med Johan Berthling om å lage et stort band. Det var noe med store band, der en mengde ting skjedde samtidig. Musikk med lag på lag, der dynamikken utfoldet seg as we listen. Det skulle være mer komplekst enn Brötzmanns band og friere enn Vandermarks band – med musikalske og strukturelle band-i-band-i-band.
Ingen kan entusiastisk selge slangeolje som Paal Nilssen-Love. Som PNL hadde sikkert også mange av Midt-Vestens mytiske snake oil salesmen røtter i norsk vestlandsk kultur der entreprenørskap og salgsevne er høyt verdsatt. Men i motsetning til disse kollegene, evner ikke bare Nilssen-Love å selge denne olja i bøtter og spann, han leverer også på sine løfter.
Den første som kjøpte PNLs entusiastiske salgsargumenter i 2012 var da avtroppende festivalsjef Otnæs ved Moldejazz. Derfor var det Paal Nilssen-Love Large Unit sto på scenen for første gang i Teatret Vårt torsdag 18. juli 2013. For den som ikke var der: En liten smak av innholdet den gang ble gitt ut i 2014 – selvfølgelig på PNL Records – på EP-en First Blow.
A Larger Large Unit
Det er nesten som det var i går. Men bare nesten. For dette store hva-nå-enn-det-er er et annet sted i dag enn det var den gangen. Rekka av album-utgivelser er mektig og overveldende. Helt fram til årets to foreløpig siste utgivelser, Clusterfuck og new map. Rekka starter med en albumutgivelse som fikk et navn som mange den gangen muligens oppfattet som et hittil ukjent overbrygget øl – et ale.
Men nei, for dette var første gangen Nilssen-Love pekte oss mot Etiopia. Erta Ale (ኤርታሌ) er en skjoldvulkan, en av de få vulkanene i verden med permanente lavasjøer, nord-øst i Etiopia. Den ligger i området der den afrikanske tektoniske plata sprekker opp og om noen millioner år antakeligvis vil splittes i to – i den nubiske og somaliske plata – skilt av et nytt havområde som vil dele Afrika i to. Dette var ikke eneste visitt til dette eldgamle kulturlandet. Vi skulle returnere til Etiopia med Nilssen-Love seinere.
For med en midnattskonsert som avslutning på Moldejazz 2019, på samme sted som debuten skjedde, lanserte Paal Nilssen-Love Large Unit – Fendika: Ethiobraz med brask og bram på lørdagsnatta. PNL hadde nå fulgt i sporene etter det nederlandske fullstendig uklassifiserbare bandet The Ex. Han hadde etablert et samarbeid med miljøet rundt det mangslungne kulturhuset Fendika i Addis Ababa. Med det bidro han til å gi et norsk publikum en annen forståelse av etiopisk tradisjonsmusikk enn det ethio-jazzen noen gang hadde gjort.
Fendika startet ut som et spillested for tradisjonsmusikere i Etiopia, der azmari samlet seg. Fendika var et azmari bet, et musikkens og dansens hus. Selv om azmari direkte kan bli oversatt med sanger eller trubadur brukes det om både sangere og instrumentalister. I dag er senteret ledet av tradisjonsdanseren Melaku Belay, som også utviklet og omdannet det til et stort nettverk av aktiviteter. Belay er selvfølgelig med som danser og vokalist i forbindelse med tiårsmarkeringen, som han også var i 2019. 2019-konserten med Ethiobraz ble seinere utgitt på Nilssen-Loves eget plateselskap på en CD.
Ethiopisk musikk, brasiliansk musikk, japansk musikk – Paal Nilssen-Love Large Unit er mangesidig. I år er det altså ti år siden starten, og det ville Nilssen-Love markere med en tredagers festival på Nasjonal jazzscene. Med enda flere på scenen enn noen gang før.
Markedet i Chirosia
Ti år seinere inviterer altså dette mangehodede beistet til tiårs-feiring på Nasjonal jazzscene i Oslo – i tri heile dagar. Vil vi makte det? Vil vi orke det? For Paal Nilssen-Love nøyer seg ikke med en lavmælt, strømlinjeformet feiring med høye glass og kanapéer. Her skal (nesten) alle sanser mobiliseres. Victoria er disse tre dagene forandret til et fargerrikt, bråkete, støyende torg. Det eneste som mangler er intense lukter og smak av krydderstekt kjøtt, av frukter og grønnsaker.
Men aller først dette: Til tiårsmarkeringen har entreprenøren Nilssen-Love fått produsert 300 eksemplarer av albumet Large Unit – Fendika: Ethiobraz som dobbelt-LP. Med ekstra musikk som ikke kom med på CDen. Vit så dette: Det ethiopiske flagget med horisontale striper i grønt øverst, deretter gult og så rødt, skal til sammen representere regnbuen som Gud satte på himmelen da det lysnet etter førti dager og førti netter, tegnet på at flommen var over og at Noa snart kunne sette sin Ark på fast grunn.
Det var ikke et trippelalbum som ble utgitt, så de to LPene er gitt en av to transparente farger hver, henholdsvis gul – for håp, rettferdighet og likhet – og grønn – som et symbol på fruktbarhet, utvikling og arbeid. Galimatias spør du meg. Men allikevel et sterkt symbol for initiativet, engasjementet og motivasjonen for PNL Large Units etter hvert særmerkte blanding av musikk fra hele verden. En musikk som går inn i eltemaskinen til denne sprut gærne trommeslageren som ble født på Molde sjukehus for over 48 år siden. Og som kommer forandret ut igjen på den andre siden.
Det er trangt, det er bråkete, det er fargerikt. Sjalene henger som bodrekker bortover galleriene, som om vi ser bodene ovenfra, og bare aner hva som er under dem. En trang salgsbod der for mange fargerike varer nærmest flommer over og renner ut i gata der folk skal passere. Varene fallbys til alle forbipasserende, det være seg om det er vinyl, CDer eller underbukser. Eller annen merch. Spesialisering i vareutvalg er for pingler.
Det åpne torget som ligger helt i enden av markedsgata, er fargerikt på en annen måte. Overfylt som det er av allehånde produksjonsmidler – hørende til de mange selgerne som vandrer rundt og prøver å fange oppmerksomheten din. Det ser nærmest ut som om alt bare er parkert og forlatt på torget, uten tanke på orden og symmetri. Uten noen tanker om sikring av effektiv utnyttelse av plassen.
Inngangen til torget – fra markedsgata vi står i – synes å være utformet som en portal. Denne portalen er utsmykket med lysende farger. Det er lys og farger overalt. Sterkest skinner lyset i og rundt det som tydeligvis er den lokale møteplassen – vannhullet. Dit svake sjeler trekker i sulten etter oppmerksomhet og sine egne lykkeskapende, fluide droger. Og eierne av kafeen, som kanskje mer er å anse som en enkel bistro, forsyner på alle måter overstrømmende og gladelig alle de tilstrømmende.
En mann sitter bløyd over et brett med mange lysende farger. Og knapper – med lys som slår seg på og av, uten noe mønster. Men det synes ikke å være noen stor interesse fra de andre i lokalene etter hva han gjør. Han skrur, men hva han skrur synes foreløpig uklart. Er han magiker?
Gatemusikanter, tryllekunstner Flink, gatedansere, forsøkene på å fange oss, på å avlede vår oppmerksomhet er mange. Men vi liker det. For vi vet dette: Her er vi blant venner. Nå kommer stemningen og tonen er satt. Har seremonimester Nilssen-Love alt under kontroll? Selvfølgelig har han ikke det. Men han stoler på sine tropper og sin erfaring. Dette skal gå bra. Og det gjør det!
Large, larger, largest unity
Jan Ole Otnæs er eier av og bestyrer denne markedsgata. Han var også den aller første som åpnet dørene sine, så denne galskapen kunne utfolde seg. Det var Otnæs – i kraft av sin rolle som festivalsheriff i Moldejazz – som var døråpner for PNL Large Unit i 2013. Det var derfor helt naturlig at Otnæs åpnet ballet og klippet snora for denne tre-dagers festivalen.
Det er bemerkelsesverdig mange igjen fra førsteoppstillingen- i Molde: bassistene Christian Meaas Svendsen og Jon Rune Strøm, Andreas Wildhagen på trommer, trombonist Mats Äleklint, multi-saksofonisten Klaus E. Holm, sjefen for den nye musikken og for sin blonde gitar, Ketil Gutvik. Selvfølgelig også sjefen Nilssen-Love.
Med seg disse dagene har de nye faste medlemmer og en lang rekke gjester. En rekke med eminente saksofonister: Julie Kjær, Signe Emmeluth, Marthe Lea, Heidi Kvelvane og Amalie Dahl. Tommy Keranen har kommet inn med sitt utvalg av elektroniske generatorer og manipulatorer av lyd. Akkordeonisten Kalle Moberg har satt fyr på mang en konsert med frittgående musikere – og gjør det igjen og igjen i Large Unit. Niklas Barnö på trompet. Perkussivt brasiliansk temperament med Celio de Carvalho.
En paradering av gjester: Den japanske mirakelmannen Akira Sakata og nesten like legendariske Terrie Ex. Denne gangen har Terrie Ex også tatt med seg sin kollega Andy Moor. Tidligere medlem Thomas Johansson velger å feire sin førtiårsdag sammen med oss og bandet. Børre Mølstad er tilbake i ensemblet med sin tuba, sammen med tuba-kollega Sondre Ross Folkestad. Kenneth Ekornes, Dag Erik Knedal Andersen og Ole Mofjell på trommer. Mester Rolf-Erik Nystrøm, sammen med Eivind Leifsen gjester i et nytt verk for seks saksofonister. Maren Sofie Nyland Johansen og Mykola Sheremeta på akkordeon.
Det er som et stort fargerikt opptog. Her nytter det ikke å se på seg selv som tilskuer og tilhører. Her er du en del av festen. Du er medskaper av musikken. Skal du være med må du henge på og musisere. Delta på en reise gjennom tre ville dager i Vi-Chirosia!
Møte med Akira Sakata
Første dag starter med at Lasse Marhaug har en samtale med en levende legende, den japanske saksofonisten Akira Sakata. Sakata har jo akkurat fullført en Europa-turné med trioen Arashi, med Paal Nilssen-Love og Johan Berthling. Og så har han blitt med til Oslo etterpå, for å være med på den galskapen som skal skje her de neste tre dagene. Jeg er usikker på om han visste hva han gikk til, på samme måte som også vi er. Men som oss, har han vel sett noe av det Paal Nilssen-Love kan dra i gang, så han er vel like forberedt som oss på å bli overrasket.
Akira Sakata
Samtalen mellom Sakata og Marhuag dreier seg – så vidt jeg forstår – blant annet om Sakatas oppvekst i en fiskerlandsby, som også var en lokal base for den japanske marinen, ikke langt fra Hiroshima. Han ble født våren 1945, så det er lett å tenke seg under hvilke forhold han vokste opp. Han forteller svært så entusiastisk om da han bestemte seg for å bli musiker på fulltid. Det skjedde, forteller han, på en konsert med John Coltrane i Hiroshima i 1966. Selv om han etterpå fortalte at han ikke skjønte musikken han hadde hørt.
Jeg kunne fortelle ham etterpå at åpenbaringen han opplevde dermed må ha skjedd den 13. juli 1966. For: I nesten tre uker i juli 1966 var Coltrane på en større Japan-turné, en turné som la grunnlag for det som til slutt ble en 4-CD boks kalt Live in Japan. Det var der vi endelig fikk dokumentert de mytiske, suggerende, hypnotiske nesten timeslange versjonene til Coltrane, Pharoah Sanders og de andre av bl.a. hans versjon av My Favorite Things fra Sound of Music, av Leo og av Crescent. Tenk deg hva dette er: Med en viss pedagogisk frihet til forenkling er dette; basically, å spille med modale variasjoner i én time – over en E-moll-akkord!
Ikke lenge etter klokken 18.30 den 13. juli 1966 gikk Alice og John Coltrane, Sanders, Jimmy Garrison og Rashied Ali på scenen i Hiroshima Kokaido. Det finnes dessverre ikke noe opptak fra denne kvelden. De utgitte opptakene er redigerte og gir ikke en fullstendig gjengivelse av hvordan disse konsertene forløp. Men det finnes et privat opptak gjort av en tilskuer fra en konsert i Kobe noen dager etter konserten i Hiroshima, og det er ganske så heftige greier. En tjue minutters versjon av Coltranes Naima går rett inn i sjela, om du greier å lytte gjennom de dårlige lydforholdene. Er det noe rart Akira Sakata ble musiker?
Fire dager tidligere hadde John Coltrane i et intervju med flere japanske jazzjournalister blitt spurt om hvor han ønsket å være om ti til tjue år. Hans svar framstår i dag som ominøst, men er allikevel et sterkt uttrykk for Coltranes søken etter spirituell innsikt og forløsning. Coltranes svar var enkelt og greit dette; «I would like to be a saint». Det er en spøk fra hans side, på opptaket ler han og Alice etter hans kommentar. Men bare ett år etter dette døde altså John Coltrane av leverkreft, bare 40 år gammel.
Etter å ha begynt på en marin utdannelse, med sikte på arbeid i fiskeriene, dro etter hvert den unge Sakata til Tokyo for å prøve om det var mulig å leve av musikk. Han fortalte livaktig at han fikk henstand i tre år før han måtte legge ned planene og vende tilbake til fiskeriene. Det var først helt mot slutten av denne perioden at han ble medlem i pianisten Yosuke Yamashitas trio, og dermed var han i gang med en profesjonell musikerkarriere.
Med Yamashita var det Sakata første gang kom til Europa og spilte. Her møtte han andre avantagardistiske musikere, og nye musikalske uttrykk. Blant annet spilte han på den andre Moers-festivalen – allerede i 1974. Denne festivalen skulle bli en av de aller første som booket Nilssen-Loves Large Unit etter debuten i Teatret Vårt.
Riktignok vendte Sakata tilbake til den marine verden, som marinbiolog var han ekspert på dafnier, eller vannlopper. Og ble en TV-kjendis på programmer om disse bittesmå dyrene. Han har selvfølgelig også skrevet musikk til, for og om disse millimetersmå dyreplanktoniske krepsedyrene. Som vi etter samtalen med Marhaug, har lært at ikke bare lever de inne i isen, i isbreer, på 5 500 meters høyde i Himalaya. Men Akira Sakata har også vært der, og mer enn det; han har spilt for dem – og snakket mye om dem. Som forhenværende marinbiolog er han nå musiker, og det er vi takknemlig for.
ホーハイ til PNL LU og Fendika
稲の花 ホーハイ ホーハイ ホーハイ— Ine no hana – hōhai … hōhai … hōhai
白いでぁなーエ — Shiroi de ana-é
白い花 アリャ実る — Shiroi hana arja minorû
Slik lyder deler av Hohai Bushi – en folketone fra området rundt Tsugaru i prefekturet, eller fylket, Aomori på nordspissen av Honshu. Risen blomstrer i hvitt og bærer godt. Rismarkene ligger i skyggen av mektige Tsugaru Fuji som vokter over rismarkene.
Sangen har sitt opphav i tradisjonene til Ainu-folket – et urfolk som har bodd i dette området og på Hokkaido, Kurilene, Sakhalin og over mot fastlands-Russland og Kamchatka siden steinalderen. Hōhai kunne lyde høyt over markene under rishøsten.
Denne låta hadde Paal Nilssen-Love oppdaget på ei japansk plate – og fått fot for. Han hadde derfor skrevet et arrangement av denne for Large Unit som dannet innledningen til en herlig sekvens med det store bandet denne kvelden. Med Akira Sakata som solist på altsaksofon og klarinett, heri innlagt også Sakatas sang.
Underveis får vi flere passasjer som stikker ut, kanskje like vakre som risåkrene i skyggen av Tsugaru-vulkanen. En trio av Sakata, Jon Rune Strøm og Nilssen-Love. Et strekk der Mats Äleklint får strekke ut sine funky muskler. Per Åke Holmlander på tuba er alltid solid og oppfinnsom. Ketil Gutvik legger 0på krasse lyder som rører i fargepaletten. Saksofonrekka med fra venstre Klaus Holm, Heidi Kleivane, Julie Kjær og Marthe Lea har pondus og tæl.
Musikken til dette bandet legger alltid opp til at medlemmene selv skal ta initiativ, selv skal endre musikkens retninger, og åpne nye dører inn i nye lydskap. Men uten forkleinelse for de andre: Akira Sakata legger nye alen, lysår og helt nye dimensjoner til musikken. Karate-musikk. Taifun-musikk. Sakata-musikk.
Til hver kveld har Paal Nilssen-Love skrevet et verk for utvalgte instrumenter i grupper – . Fire instrumenter, som sjelden høres i instrument-homogene grupper. Første dag er fem trommeslagere plassert rundt i rommet, hver med to skarptrommer. Andre dag er det tre akkordeonister. Siste dag er det to-for-en; et verk for tre tubaister følges av et verk for en saksofonsekstett.
Denne første kvelden er det trommekor, med Andreas Wildhagen, Ole Mofjell, Kenneth Ekornes og Dag Erik K. Andersen og PNL selv. Ti skarptrommer spredt ut i hele rommet skaper et stort suggererende, mentalt rom som omslutter deg. Det er noe med trommer og urinstinkter som ligger dypt i oss. Musikken vandrer gjennom rommet – og vi reiser med.
Fendika Azmari Bet Quartet
Siste programpost første dagen er et stort langt sett med Fendika-septetten som deltar. Melaku Belay som danser, vokalist og koreograf, danseren Zinash Tsegaye og vokalisten Nardos Tesfaye opptrer sammen med en instrumentell kvartett. Den består av Habetamu Yeshambel på den tradisjonelle en-strengs buede fela masenko, Robel Solomon på en sjustrenget krar i bassregisteret, Sentayehu Tadasse på en seksstrenget krar i alt-registeret. En krar er et lyreliknende instrument, som masenko er også kraren nært forbundet med azmari-tradisjoner. Det perkussive drivet i musikken er ledet av trommeslager Mesay Abebaye.
En time med historiefortelling. Musikken kan synes stillestående, men det er fordi du ikke lytter med alle sanser. Ja, vi er hemmet som ikke forstår amharisk. Alt foregår på dette språket. Men ved å lytte med øyne og ører, hjerte og sjel, hører vi gjenklang av fortellingene. En lang koreografert sekvens med dans og vokal forteller en stor historie. Med menneskets første og mest inderlige verktøy for å ta vare på historien: Gjennom gjenfortellinger av gamle myter og historier.
Denne historien fortalte – slik jeg opplevde det – hvordan fellesskapet bekjempet trusselen om utslettelse fra koronaviruset. Spirituell klargjøring, en jakt, alt formidlet med musikk, sang og dans. Det ender med at udyret blir skutt med pil, et sted ute i villmarka, før det blir båret hjem i fellesskap av jegerne. Det er som vi deltar i en palaver, under et tre, og gamle oldemor forteller de aller yngste, «… og det, mine barn, var slik vi bekjempet uhyret Korona».
Natten løper foran dagen
Andre dag, som åpner med en ny samtale ledet av Lasse Marhaug. I dag er det Terrie Ex og Melaku Belay som skal fortelle om tilblivelsen av kulturhuset Fendika og det mangårige samarbeidet med The Ex. Terrie forteller at innledningen til samarbeidet skjedde i 1996, da han kom til Addis Ababa etter en lang og slitsom kjøretur ned og opp gjennom Afrika. Ved ankomst startet jakten på et sted å spille, og de fant fram til Fendika – et azmeri bet midt i den store byen.
Første musikalske sett var et solosett med selveste Akira Sakata. Fra han blåser de første toner på alt-saksofonen, og seinere med klarinett og sang, er vi på reise. Om gjengen fra Fendika sto for myteskapende story-telling i går kveld, var Sakatas sett et fortellende univers. Det var som om et helt nō-ensembel danset og formidlet fra scenen, alt skapt av Akira Sakata. En tradisjonell tone – han beskriver den som a fisherman’s song – med en strofe som synes å inneholde en tilbakevendene strofe om den eller de som skilte seg ut. Var det fisken som glapp? Det leder over i Sakatas verbale impro. Visstnok synes japanere det fiktive språket hans er komisk, men uansett drar det deg med seg inn i et forunderlig univers – et univers der Akira Sakata er kannagi og fortolker gudenes tale. Det kommuniserer selv om du ikke forstår verken et skvett eller et skvatt.
Mykola Sheremeta, Maren Sofie Nyland Johansen og Kalle Moberg
Deretter følger ett av de nyskrevne verkene til Nilssen-Love. Denne gangen for tre akkordeonister. I hendene til Kalle Moberg, Maren Sofie Nyland Johansen og Mykola Sheremeta er det lett å høre at det som folkelig avskrives som ‘trekkspill’, kan være noe helt annet. Det er vel bare ett instrument det er vitset med med enn akkordeon, banjoen. – Jeg glemte å låse bilen da jeg parkerte, med trekkspillet liggende åpent synlig i baksetet. Da jeg kom tilbake … sto fortsatt bilen der. Men nå lå det tre trekkspill i baksetet!
Men vi vet: I de rette hender kan begge være instrumenter for utøvelse av interessant kvalitetsmusikk. Og de seks hender som nå framkaller helt ny musikk fra scenen, er definitivt slike hender. Det er musikk som har alt, der instrumentene viser sin bredde og uttrykksfullhet. En sekvens opplever jeg som magnifik kirkemusikk. Luft, knapper, tunger og mekanikk. Krysset med dyp musikalsk forståelse og formidlingsevne, det kan bli stor musikk av det. Og det blir det.
Historiefortelling med dans med Fendika
Funky Ex, bluesy LU og dansbar ro med Fendika
Den andre kveldens nest-siste stasjon er med det som blir et stort sett med PNL-LU sammen med Terrie Ex og Andy Moor. Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen ifører seg el-basser, trompetisten Thomas Johansson slutter seg til bandet … og det er tid for some funky shit. Signe Emmeluth og Heidi Kleivane danser musikalsk i solnedgangen, mens Klaus Holm og Amalie Dahl legger et solid gulv med lyd skapt i sine baryton-saksofoner.
Andy Moor blir nesten silkemyk og søtladen i uttrykket i dette selskapet. Terrie Ex er like perkussiv som han er melodisk. Men steminger skaper han. Han stråler av glede over samspill og dialog med bandets øvrige medlemmer. Mats Äleklint slår ut i fyr og flamme – han er ikke bare en hyggelig fyr. Han gjør trombonen great again and again … and again!
Det er steinhardt og røft, det lukter som av hammer mot gneis og granitt, den skarpe lukta av steinstøv. Det er tre ting som er viktig her, det er energi, energi og energi! Trøkk, trøkk og trøkk. Du må bare gi deg over.
Som siste stopp drar en trio med Mesay Abegaye på trommer, Habetami Yeshambel på masenko og Nardos Tesfav på vokal oss inn til en kveld på Fendika. Med trioen plassert midt blant oss ute i salen, er det så godt som umulig ikke å bli revet med i musikk- og danseglede.
Sola sto opp også tredje dag
De gamle bryllupene er opphavet til munnhellet om ‘tri heile dagar til endes’. Men det som ofte glemmes er betingelsene for dette. De lange bryllupene var ikke nødvendigvis en fest fra ende til annen. Det var jo vanligvis brudens foreldre som sto ansvarlig for vertskap og festligheter, og et bryllup kunne være ruin for en familie.
For lange bryllup var en måte å skryte for omgivelsene om hvor god råd man hadde. Jo bedre råd, jo rikere man var på gods og gull, desto lengre bryllup. Tredagersbryllup var langt fra noen øvre grense – ukesbryllup var ikke ukjent i skandinaviske bygder. Men man skulle ikke komme tomhendt: Det var også forventet mange steder at gjestene brakte med seg mat som gave til vertskapet, i ei sending, føring eller beining.
Til denne tredagers-festen er vår sending kun forventet å være fylt av vårt engasjement – et engasjement for den gode musikken, for fellesskapet, for samværet – og vår deltakelse i år gjøre dette til et sted der alt kan skje.
Som de øvrige dager, inviterer Lasse Marhaug til en samtale med en nøkkelperson – siste dagen er det selvfølgelig bandleder, komponist, programsjef, regissør, vaktmester og tilretteleggende sekretær, Paal Nilsen-Love som skal intervjues. Nilssen-Love forteller om tilblivelsen og hans egne motivasjoner, tanker og mål med bandet. Bandet er jo selvfølgelig galskap, både økonomisk og musikalsk. Det er jo derfor vi er så glade i dette bandet.
Tommy Keranen stiller opp for et solosett med sin elektronikk. En hvit vegg av lyd, med vandrende mønstre i mikrostrukturer, men uten at det fanger den store interessen.
Tuba or not tuba? That is the question. Whether ‘tis nobler to suffer the tuba or triple the tuba against any sea of troubles. – Hva er mer interessant enn tre trekkspill? spør Nilssen-Love retorisk. Han besvarer det umiddelbart med; – Jo, tre tubaer. Og introduserer til urframføring av hans nyskrevne verk skrevet for denne besetningen.
Sondre Folkestad, Per Åke Holmlander og Børre Mølstad
Den første tubaisten i Large Unit, Børre Mølstad, har tørket støv av tubaen sin. Sammen med seg har han nåværende tubaist Per Åke Holmlander og tuballega Sondre Folkestad. Er trippeltuba tre ganger så bra som singeltuba? Does a trippel tuba make the tuba great again? Svaret på det er ja.
I de rette hender er det ingenting som kan være så innsmigrende som et ømt stryk over kinnet som en tuba. Men heller ikke noe så tordenskapende brutalt. Tubaen må være ett av de fremste instrumentene, målt etter samlet bredde, høyde og lengde – tonalt, emosjonelt, ekstendert, samtidig lydmangfold – på spekteret av auditive uttrykk. Det greier da også denne trippelen av tubaister å vise i sitt alt for korte sett.
Saksofonisk EthioBraz setter strek og punktum
Hva er da bedre enn tre tubaer, om ikke en sekstett av saksofoner, med Signe Emmeluth og Heidi Kvelvane på altsaksofoner, Marthe Lea på tenor, Amalie Dahl og Eivind Leifsen på baryton. Og så mester Erik, også kjent som Rolf-Erik Nystrøm, teknisk sett også med en altsaksofon, men med et uttrykksarsenal som ikke lar seg plassere i en slik registerbasert klassifisering, det går herfra til evigheten.
Hver musiker er utstyrt med en en-sidig, punktvis oppstilling med anvisninger fra komponist Nilssen-Love. Derfra er det musikernes ansvar. Et ansvar som de forvalter nennsomt og virkningsfullt.
Deretter skal vi altså tilbake til der vi var en lørdagsnatt i 2019. Med fullt Ethiobraz-band. Med Terrie Ex, Fendika og hele kostebinderiet. Det starter som på vinulutgaven av konserten den gangen, med Capoeira Mata Um. Celio de Carvalho, den mesterlige perkusjonisten fra Rio, som gjennom mange år til det aller beste for oss, har vært bosatt i Norge, åpner ballet. Med sin stemme og en berimbau setter han tonen og nivået for det som kommer. Det starter ut på øverste hylle. Her er det høyt, så herfra kan det bare gå én vei – oppover. Høyere skal vi, semper altius.
Etter at Marthe Lea har vist vei, drar Äleklint til himmels etter et call-and-response-strekk der høyre og venstre bandhalvdeler spiller ut mot hverandre i en tvekamp i all fordragelighet. Etter dette får vi en noe forkortet versjon av Fendika-settet vi opplevde første dagen, med k(o)rona på toppen.
Lamslått ro
Vi sitter igjen etter disse tre dagene med en summende sverm av inntrykk og uttrykk, surrende rundt hodet, like så mye som på innsiden av det. Et sammensurium av dansbar funk, fritt rabalder, rishøsting ved Tsugaru Fuji, carnivale i Rio, Coltrane med MFT i Hiroshima, Etiopias farger, entusiastiske folkemengder, og fest – en fest med varmt blod og heftige stormkast. Alt surrer, med bildeserier på den indre netthinna der detaljer forsvinner i et sammensurium av farger, lyder og smaker.
Vi visste ikke hva vi gikk til. Vi vet heller ikke hva vi har gått fra. Men én ting vet vi, dette ble som vi ventet en fest der alt skjedde, lag på lag på lag med opplevelser. En fest Paal Nilssen-Love verdig. En slik fest tar vi gjerne om igjen om ti år. Måtte gudene gi Paal og alle hans kumpaner energi til å ta ti nye! Da ses vi til nok en fusjonsfest av musikk fra hele verden. Musikalsk gulasj vil serveres om ti år kl. 20.00.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Lars Jönsson
