MOLDEJAZZ, FREDAG 19. JULI 2024, DAG 5: Å skrive og forsøke å tenke på at vi, i skrivende stund, er inne på oppløpssiden på Moldejazz 2024, er merkelig. Det er snart en uke siden salt peanuts* sine to medarbeidere ankom denne merkelige, småborgerlige og selvskrytende byen jeg i alle år har kalt Andeby. Moldenserne er stolte av byen sin. Her får pengefolka nærmest fritt spillerom, og her har de et fotballag som selvsagt er verdens beste i byen. Her har de Bjørnson-festivalen og flere andre kulturelle begivenheter i løpet av året, som moldensere i hele verden, opphøyer til det beste i verden. Og kommer du fra Molde, står alt du gjør til terningkast seks.
Og midt oppe i det hele er man i ferd med å avrunde den 64. jazzfestivalen med stil.
Gi unga frijazz før idretten tar dem!
På de fleste jazzfestivalene i vår tid, skal man også lage spesielle prosjekter for barna. De som skal føre jazzen og den spennende musikken videre. Og enhver jazzfestival med respekt for seg selv og verden rundt dem, lager spesialprosjekter for den yngre generasjon. På Vossa Jazz heter det Badnajazz, og i Molde Rabbajazz. Og her er det grådig viktig at man skal engasjere barna, ta de med i skapingen av musikken og aktivisere. Jeg har alltid ment at man skal gi barna den samme musikken og opplevelsene som vi eldre tar del i. Og på samme måte som jeg hater at konsertpublikum skal «tvinges» til å klappe på 1 og 3, (til og med i folkemusikken klappes det nå på 1 og 3, og ikke på 2 og 4), skal man kunne sitte i fred og ro og bare nyte musikken.
Akkurat det samme synes jeg skal gjelde for barn. La de unge lytte og lære, og la de slippe å måtte forholde seg til pedagogisk «barneprat». Gi unga frijazz for alt det er verdt!
I går torsdag kveld, var det superfest for voksne med Andreas Røysum Ensemble, og i dag skulle den samme gjengen av utsøkte musikere slippes løs for barna i Molde. Og her var det lite av det jeg kaller «tull og fjas». Bandleder Røysum snakker ikke til barna med «barnestemme», men forteller om låtene som når han presenterer musikken på en vanlig konsert, uten å gjøre seg til for det yngre publikummet.
Musikken de fremførte denne formiddagen var i stor grad, mye av det samme vi fikk kvelden før. Men denne gangen i en mer «dannet» setting. Det var ikke like mye «galskap», men like mye fint og spennende spill fra hele gjengen. Og på den nestsiste festivaldagen, var det godt å føle at litt av den «reelle» verden nådde inn til oss via den yngre generasjon og et strålende band.
Etter konserten var det tid for en tur med litt friskluft gjennom Storgata, hvor lokalbefolkningen var ute å «jazza». Her fikk jeg meg en elgburger, som kollega Johan Hauknes alltid reklamerer for når han er i Molde, mens jeg betraktet folkelivet. Og midt i Storgata stoppet jeg opp. For der sto den unge gitaristen og vokalisten Emil Tveit Husby og hadde en stund i sentrum for oppmerksomheten. Og han fremførte en del viser, hvor noen av dem ble fremført av svært høy kvalitet, så dette er en ung herre Moldes musikkmiljø skal merke seg.
Fantastisk fra Rollag og innover der
Etter en kort «strekk», var det igjen på veg opp i Storyville. Denne gangen for å høre mer fra Andreas Røysum (bassklarinett, klarinett) og Hans P. Kjorstad (fele), sammen med trommeslageren Hans Hulbækmo og Egil Kalman på bass og elektronikk, og bandleder og bandleder og tenorsaksofonist Marthe Lea (hovedbildet).
I Marthe Lea Band møter vi den utmerkede saksofonisten sammen med noen av hennes favorittmusikere og samarbeidspartnere. Dett er musikere som uten nevneverdige problemer, beveger seg mellom den moderne og fritt improviserende norske jazzen, folkemusikk fra Balkan, Midt-Østen og Nord-Afrika og til den norske, tradisjonelle folkemusikken — alt er musikk som disse musikerne føler seg vel hjemme i.
Marthe Lea er en utmerket bandleder og tilrettelegger for disse musikerne. Og med stor myndighet leder hun bandet gjennom komposisjoner som tar oss med på en spennende reise sørover på kontinentene, og inn i musikalske tradisjoner som Lea er vel bevandret ut i, og som hun vil dele med oss. Og i tillegg til å lede bandet med overbevisning, avleverer hun strålende spill, både på tenorsaksofon og blokkfløyter, pluss at hennes vokale prestasjoner er svært troverdige og fine, enten det dreier seg om en slags «fanfarer» fra Balkan, festsanger fra Afrika eller folkemusikk fra hjemlige trakter.
Og sammen med disse musikerne er hun i et kreativt selskap som bidrar med ypperlige innspill og ideer, og når Hulbækmo både får traktere sag og munnharpe, så vet man at man er på rett sted. Dette var en konsert som rager svært høyt på listen over årets beste på festivalen. Her var det inderlighet, trøkk, energi og et utmerket samspill i komposisjoner og «strekk» som gjorde oss svært godt!
AIR og Arild
Den konserten kanskje flest hadde sett fram til i år, var duomøtet mellom årets Artist in Residence, Bill Frisell og bassisten Arild Andersen. Frisell var tirsdag 4. august 1981 «vikar» for Pat Metheny på Andersens konsert i Idrettens Hus
Liveopptaket fra konserten kom ut på plate året etter på ECM, en plate jeg tror mange av de som besøkte denne duokonserten spiller ofte. Og vi fikk akkurat det vi hadde forventet. To lekne herrer i «sin beste alder» som spilte låter både fra ECM-albumet, A Molde Concert, noen Frisell-komposisjoner, noen Andersen-komposisjoner og noen «standard-låter». Denne gangen oppdaget jeg hvor godt de to instrumentalistene passer sammen. De er to lekne musikere som kan utfordre hverandre, «samtale» på en vennskapelig måte og drodle seg gjennom «sine» musikalske preferanser på en, etter min mening, utmerket måte.
Etter konserten var det mange som mente at Bill Frisell gjennom sine, til nå, seks konserter har vært litt kjedelig og at han, stort sett, har spilt det «samme» på hver konsert. Men det er jo akkurat den musikken Frisell gjør nå, som har vært grunnen til at han er årets residerendee artist. Og da kan man ikke forlange at han skal endre tenkemåte eller spillestil bare fordi han skal spille flere konserter i Molde i løpet av uken. Frisell har, fram til nå, spilt akkurat slik han skal, så får publikum mene akkurat hva de vil! Så får vi se hva som skjer på hans siste konsert med Trondheim jazzorkester i kveld.
Men så lenge de gjorde Andersens «Commander Schmuck’s Earflap Hat» fra A Molde Concert, så var jeg mer enn fornøyd!
Puddelrockern går heavy
Jeg kunne ikke dy meg i går kveld. Jeg bare måtte ned i Alexandraparken for å høre det lokale bandet Araya Heep med vokalist Hans Olav Solli! Araya Heep er et band som første gang så dagens lys på slutten av 70-tallet, da undertegnede var student i byen, og vi hørte Araya Heep så ofte vi kunne på Lucullus. Den gang var ikke Solli med som vokalist, han kom til noen år senere, før han holdt på å bli stor heavyrock-stjerne «over there». Etter det ble han, som mange vet, sjef for Moldejazz etter Jan Ole Otnæs. Bandnavnet kommer fra gitarist Ramon Araya og bassisten Elisabeth Araya (som ikke er med i bandet lenger). Og ifølge Solli, har de aldri spilt en Uriah Heep-låt, så det er definitivt ikke snakk om noe coverband.
Konserten denne kvelden har ingenting med jazz å gjøre, men jeg måtte bare få med meg noen låter, for å se om Solli hadde beholdt rockestilen i front etter mange år utenfor rockescenen. Og det hadde han absolutt. Troverdig heavy-vokal foran et hardt- og godt arbeidende band.
Den nye britiske hypen
Også denne kvelden hadde værgudene innsett at Moldejazz er et arrangement man skal være snille mot. Derfor var det vel så interessant å sitte utendørs og nyte solnedgangen, i stedet for å bevege seg inn i varme klubblokaler.
Men jeg ville gi den nye, britiske saksofonisten Nubia Garcia en sjanse inne på Storyville. Hun ble født i 1991 i Camden i London, og er den yngste av fire søsken. Moren er guyanesisk mor, og faren en tidligere embetsmann og britisk/trinidadisk filmskaper.
Hun fulgte sine tre eldre søsken til det lokale Camden Saturday Music Center da hun var i femårsalderen, hvor hun først lærte fiolin og senere spilte bratsj i London Schools Symphony Orchestra. Hun begynte å lære seg å spille saksofon da hun var ti år, og ble medlem av Camden Jazz Band, og derfra og frem til i dag, har hun jobbet seg opp til å bli ett av de heteste navnene innenfor den «nye» britiske jazzen. Hun er, som de fleste andre saksofonister, inspirert av John Coltrane, men innpakkingen av hennes musikk ligger milevis fra den musikken vi fikk fra Coltrane.
Jeg kan, dessverre, ikke gi en fullstendig analyse av konserten hennes i går kveld. Til det var fristelsene utendørs altfor lokkende. Men jeg hørte på henne en stund. Men musikken festet seg overhodet ikke i mitt hode, hjerte eller sjel.
Hennes tenorsaksofontone blir nærmest ødelagt av altfor mye romklang, omtrent slik de øst-europeiske dansebanda på «danskebåten» høres. Og mitt forhold til danseband på «danskebåten» er altfor anstrengt til at jeg får noe glede ut av det. Så da ble det med en kort stund inne, og en lang stund ute i sommerkvelden.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Hotell for salt peanuts* er betalt av festivalen, og reise av Moldepuls)
Gi unga frijazz før idretten tar dem! På barnekonsert med Andreas Røysum Ensemble
Emil Tveit Husby
Marthe Lea Band
Bill Frisell og Arild Andersen
Hans-Olav Solli
Hans-Olav Solli, fra heavyrock til Moldejazz og tilbake til heavyrocken
Nubia Garcia
