LITERATUARHAUS, KØBENHAVN, TORSDAG 6. MAI 2021: Siden begynnelsen av november 2020, har Danmark vært lukket for offentlige konserter. Kulturlivet i landet har skreket på hjelp. Musikere har sittet hjemme og komponert, øvd og sittet på telefon og internett med kolleger og beklaget seg over situasjonen de er havnet i.
Men så kom det et lys i den lange tunellen. Danmark skulle åpne opp igjen for konserter! Det gikk et gledens sukk gjennom kulturlivet. Man kunne se kunstnere smile under maskene der de gikk hvileløst gatelangs. La nå dette bare vare!
Og så kom dagen, den 6. mai 2021. En dato som, forhåpentligvis, blir stående som en merkedag i historien på samme måte som markeringen av de første korstogene som ankom murene i Nicea i 1097, bruken av det første frimerke i England, den berømte «Penny Black» i 1840, åpningen av verdensutstillingen i Paris i 1889, innvielsen av kanaltunellen mellom England og Frankrike i 1994, og datoen da den siste episoden av tv-serien «Friends» ble vist på amerikansk fjernsyn. Og så dagen da Danmark igjen åpnet for konserter etter korona-pandemien 2021. Vi hadde gledet oss helt siden statsminister Mette Fredriksen gikk ut på nyhetene og fortalte om hva som skulle skje på denne datoen. Vi følte oss som forventningsfulle barn på julaften. Endelig! Endelig skulle vi få høre en levende saksofonist igjen. Vi skulle få oppleve improviserende pianister, bassister, trommeslagere og trompetere. Vi var frie igjen!
Man hadde fått «det første stikk» tidligere denne uken. Og man hadde stått i kø for hurtigtest, og fått neseborene staket opp av vattpinner og fått vår Covid-19 attest. Vi var klare som «egg»! Og da tiden nærmet seg, var det å trosse det evinnelige vårregnet i København, og sette seg på sykkelen og tråkke oppover H.C. Ørstedsvej, krysse Åboulevard og komme opp på Nørrebro, hvor uteserveringene var i full gang, og man kunne merke en helt annen og løsere stemning enn lenger nede på «mondene» Frederiksberg. Man trillet litt saktere og med litt mer hevet hode opp Griffenfeldsgade før man kom opp i Nørrebrogade. Her var det å slippe fram glade fotgjengere, syklister på vei inn mot sentrum, biler og busser, før man tok til venstre og første gate til høyre, inn Møllegade. Det er fullt på uteserveringen på Pompette, men den passerte vi, selv om det sies at det er en vinbar, men det er det mange serveringssteder i denne byen som kaller seg, uten akkurat å kunne skilte med særlig mange godbiter fra sydlige Frankrike eller Nord-Italia, før vi parkerer utenfor LiteraturHaus i nummer 7, som en gang i tiden var et kristent misjonshus, og som de senere årene har vært et aktivt kulturhus i bydelen.
Vi blir lukket inn, viser fram vår corona-19 attest og finner oss en plass på første rad, etter å ha besøkt baren og fått investert i en håndbayer. Vi ser oss rundt og oppdager flere gamle venner som man har møtt på byens klubber som serverer fri improvisert musikk. Vi slår av en prat med saksofonisten Lotte Anker. Kresten Osgood kommer slentrende inn med cymbal-vesken og en bag full av plater. Vi kjenner det krible i hele kroppen, og det er godt vi har en håndbayer å holde i.
Smitteavstanden holdes, og munnbind settes på om man må reise seg fra stolen for å gjøre nødvendige ærender eller fylle opp med mer fra baren. Og vi venter i spenning. Flygelet flyttes lenger inn på sceneområdet av pianisten som skal starte, som får god hjelp av den arrangementsansvarlige, den norske gitaristen Hein Westgaard, som er tydelig stresset over å stå ansvarlig for det første arrangementet etter gjenåpningen.
Lenger bort i gata, på Blågaards Plass og i Koncertkirken, er det fullt hus og en relativt mye forsinket «nyttårskonsert» med Pierre Dørge New Jungle Orchestra med Palle Mikkelborg, men de får «seile sin egen sjø» og ha en god nyttårsfest. For vi skal bruke kvelden på fritt improvisert musikk!
Fantastisk åpning
Og noen minutter forsinket kommer Lotte Anker med sin alt- og sopransaksofon og tar plass på en stol midt på scenen, sammen med den sveitsiske pianisten Margaux Oswald som tar plass på pianokrakken, og stillheten senker seg over LiteraturHaus.
Og de første «sprø» toner etter gjenåpningen kommer fra Lotte Ankers sopransaksofon. Med en gang tonene strømmer ut i salen er det nesten så det går et gisp gjennom publikum. Man kan nesten høre at dette har man ventet på lenge. Anker gjør en fritt improvisert innledning, før Oswald nærmest kommer smygende inn med noen vakre pianotoner fra dypet langt inne i flygelet. Og vi er i gang! Endelig!
Anker inviterer Oswald med inn i improvisasjonen, og Oswald er ikke den som lar seg be to ganger. Hun kaster seg over tangentene og leverer et spill det er veldig lenge siden vi har hørt. Hennes høyrehånd er mektig og sterk. Og hun hamrer løs så vi nesten kan høre flygelet be om nåde. Vi føler nesten at Cecil Taylor har gjenoppstått og har tatt plass i LiteraturHaus. Anker reiser seg og avleverer strålende improvisasjoner med sopransaksofonen hevet mot takhvelvingene i det gamle menighetshuset. Det smeller i veggene av pianospillet, men Anker har full kontroll på hva som skjer, og i det de roer ned og avrunder første låt etter gjenåpningen bryter jubelen løs. Og det er tydelig at dette har man ventet lenge på.
Anker plukker fram altsaksofonen og inviterer Oswald inn i en ny sekvens, og vi sitter helt ytterst på stolen for å få med oss hver detalj i spillet. Og etter en stund, som føles altfor kort, får vi en kort avslutning, hvor Oswald får lov til å legge føringen på improvisasjonen, og vi får en nesten himmelsk avslutning fra to fritt improviserende musikere, hvor alt fungerte perfekt. Nydelig!
Det kreves fri kommunikasjon!
Etter en relativt kort pause overtas podiet av de to svenskene, saksofonisten Sture Ericsson og gitaristen og banjoisten Niklas Fite (uttales Fait) pluss danske Martin Klapper, som sitter bak et bord som mest ser ut som lekeavdelingen på et loppemarked. Han spiller på diverse (og mange) objekter, i form av barneleker, husgeråd og annet som forsterkes via en kontaktmikrofon han har liggende midt på bordet.
Fite er en gitarist man har hørt noen ganger i København de senere årene. Blant mange musikere kan han skilte med å ha spilt med finner vi trommeslageren Sven-Åke Johansson, cellisten Tristan Honsinger, saksofonisten Mats Gustafsson og klarinettisten Isak Hedtjärn blant mange andre. Martin Klapper var med på de nærmest legendariske «Company Weeks» organisert av gitaristen Derek Bailey på 90-tallet, og han kan skilte med å ha spilt med blant andre perkusjonisten Roger Turner, men også med en rekke danske og svenske musikere på blant annet Klub Primi, lenger nede i byen. Og Sture Ericsson kjenner vi fra en rekke konserter i København de senere årene. Han spiller med The Electrics med trompeteren Axel Dörner, bassisten Joe Williamson og trommeslageren og perkusjonisten Raymond Strid og den nye trioen Bagman med keyboardisten Pat Thomas og Strid, pluss i en rekke andre sammenhenger. Dette er en trio som er sammensatt av Fite, og det er første gangen, i alle fall jeg, hører de tre sammen.
Når man skal spille fritt improvisert musikk, er det ytterst viktig at musikerne er på samme «frekvens» eller planet. Og det følte jeg litt at de tre, tidvis, ikke helt var. Det var spennende å høre Ericsson spille barytonsaksofon sammen med Fites banjo, og innimellom syntes jeg Klapper kom med mange spennende innspill fra sin «leketøysavdeling». Men det var egentlig kun tidvis at det virkelig «gnistret» mellom de tre. Alle tre musikerne er utmerkede utøvere på hvert sitt instrument, og særlig syntes jeg Ericsson hadde mye spennende å «melde». Men innimellom ble det litt for mye «langhalm» og «strekk» som i alle fall ikke traff denne anmelderen.
Men det var deilig å høre de tre sammen, og jeg tror dette kan bli en trio man bør få med seg også de neste gangene de «setter hverandre stevne».
Etter nok en relativt kort pause, var det duket for kveldens siste sett. Her møtte vi gitaristen Hein Westgaard, cellisten Jakob Kullberg og trommeslageren og perkusjonisten Kresten Osgood i et sett jeg er helt overbevist om at ingenting av musikken var avtalt på forhånd. Hein Westgaard er en gitarist fra Oslo som har vært bosatt i København en stund. Han er student på Rytmisk konservatorium, og hans trio er med i den «evigvarende» finalen i den norske jazzintro-konkurransen. Han var en av de som sto bak denne kvelden i LiteraturHaus, og det er mulig han var litt for stresset og sliten etter all organiseringen, for i starten syntes jeg hans spill låt litt merkelig. Cellisten Jakob Kullberg har jeg ikke hørt tidligere, men han skal visstnok være kjent i Danmark blant annet for et samarbeid med Per Nørgård, og befinner seg nok oftere innenfor den moderne, klassiske musikken enn i jazzen. Og Kresten Osgood er den store «mentoren» for nesten alle yngre musikere i København, samtidig som han er selveste «wikipediaen» for jazzkunnskap og jazzhistorie i den danske hovedstaden. Han er stadig på farten med sin egen kvintett, som vi kommer tilbake til senere denne weekenden, og i samspill med lokale og internasjonale jazzlegender.
Denne trioen syntes jeg bare tidvis lykkes i sine fritt improviserte forsøk på å skape spennende musikk. De befant seg kanskje på tre forskjellige kloder denne kvelden? Men i de sekvensene hvor de var i nærheten av hverandre, syntes jeg det låt fortreffelig. Men det var litt som at de ikke hadde en felles idé om hvor de ville med musikken. Innimellom var det nesten så vi kunne se at Osgood ville ta musikken et sted, og inviterte de andre inn med sitt løse og fine trommespill, men han fikk bare tidvis respons fra de andre. Andre ganger la Westgaard ut på «vandring», uten at de andre oppfattet det, mens det egentlig var Kullberg som var den som lyttet mest, plukket opp og ville fortsette, men da han la seg i «sporene» etter en av de andre, var ideen forsvunnet og, særlig Westgaard, var på vei et annet sted.
Men det spilte ingen rolle. De kom i mål på en fin måte, og Kullbergs cellosolo mot slutten var verdt hele settet.
Hold avstand!
Men vi hadde fått oppleve levende musikk igjen, etter et halvt år kun med musikk fra vinyl og CD. Og det var deilig! Så nå er det bare å håpe at smittetrykket i Danmark minker ettersom flere blir vaksinert, og vi igjen kan komme tilbake til normale tider. Men skal man tro avisene, som i dag kunne melde om over 1000 nye smittetilfeller i landet i går, så er jeg slett ikke sikker. Så vi får «smi mens jernet er varmt», og få med oss så mye vi kan av levende musikk før Danmark igjen blir tvunget til nok en nedstenging.
Vi ønsker oss selv, musikere, arrangører og det sultne medpublikum lykke til! Og vi gleder oss til resten av denne weekenden og neste uke, for nå står konsertene i kø!
Tekst og foto: Jan Granlie
Lotte Anker
Margaux Oswald
Sture Ericsson
Niklas Fite
Martin Klapper
Hein Westgaard
Kresten Osgood
Jakob Kullberg
