SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL ALTOADIGE, BOLZANO/BOZEN, 30. JUNI 2022: I skrivende stund står det å lese på Yr.no, at det skal regne i Bolzano. Men det stemmer overhodet ikke. Her er det ikke en sky på himmelen, og varmen er nesten uutholdelig for en nordmann som ikke er vant til slike varmegrader. Men vi klager overhodet ikke.

I dag startet festivalen med nk en parkkonsert. Men den foregikk samtidig med at eders utskremte var opptatt med gårsdagens rapport her på salt peanuts*, så det italienske bandet TellKujira fikk holde på i fred for meg.

Ny finsk duo (i alle fall for meg)
I stedet var det å nyte varmen i byen noen timer, og vente på bussavgang mot Völs am Schlern/Fié allo Sciliar, og Stranglerhof, 40 minutters kjøring opp i tynnere luft. Her oppe skulle vi høre en duokonsert  med den svensk/finske vokalisten Anni Elif Egecioglu (hovedbildet) og den finske pianisten Seppo Kantonen.

Anni Elif Egecioglu kjenner vi fra blant annet bandet Elifanttree, hennes egne soloprosjekter, som hennes strålende Edith Södergran-prosjekt, og trioen Frank Frank Frank med vokalisten Stina Koistinen og trommeslageren Amanda Blomqvist, som vi skal høre senere i festivalen.

Seppo Kantonen har opp gjennom årene spilt med UMO Big Band, saksofonisten Eero Koivistoinen, trommeslager Jukkis Uotila og flere prosjekter med medstudenter fra jazzlinjen på Sibelius-akademiet. Han har flere egne band, mer eller mindre gående, så som Klang Trio, bassisten Uffe Krokfors og trommeslageren Markku Ounaskari, samt Tokka-kvartetten med trompetisten Verneri Pohjola, bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Mika Kallio.

Jeg har kjent de to i mange år. Og jeg mener å huske at jeg traff Kantonen på en av de første besøkene jeg hadde på Tampere Jazz Happening, mens Anni Elif har dukket opp på flere festvaler opp gjennom årene, blant annet her i Bolzano. Men uansett hvor godt jeg kjenner dem og musikken de har holdt på med opp gjennom årene, så ble dette en stor overraskelse for meg.

Vi fikk musikk som, tidvis, grenset mot opera, men de startet med Hildegard von Bingen. Vi fikk også en rekke finske låter med tekster av finske forfattere, pluss selvfølgelig noen godbiter fra den svensk/finske forfatteren Edith Södergran. Elif hadde oversatt flere av tekstene til engelsk, slik at publikum kunne få med seg innholdet i hva hun sang. Og hvilken sang! Hele veien låt dette utrolig vakkert og velformulert. Hennes stemme veksler fra den rene tekstformidling til frie «strekk», og begge deler takler hun med den største eleganse.

Nå har jeg hørt Kantonen i en rekke sammenhenger, men at han nærmest er en «klassisk» tolker, hadde jeg aldri trodd. Og hans smakfulle kombinasjon av det klassiske, som ofte gikk mot noe som kunne minne om den finske nasjonalkomponisten Jean Sibelius. Kantonen blandet dette på en utmerket måte med jazzelementene, noe som var med på å gjøre konserten til en stor opplevelse.

Back to «Base Camp»
Turen opp i fjellene tok nok lenger tid enn turoperatørene våre hadde regnet med. Noe som var forståelig når ferden nedover fjellsidene gikk på relativt smale veier, med noen hundre meter ned i avgrunnen på høyre side av bussen. Men vi kom oss helskinnet fra turen denne gangen også, så vi rakk mesteparten av første konsert.

I «Base Camp» skulle vi denne usedvanlig, varme kvelden, høre to band. Og først ut var kvartetten A Novel Of Anomaly. Et navn som sikkert er ukjent for de fleste av våre lesere, men når vi skriver at dette er en kvartett bestående av vokalisten Andreas Schaerer, akkordeonisten Luciano Biondini, trommeslageren Lucas Niggli og gitaristen Kalle Kalima, så fatter nok noen interesse.

Schaerer er en sveitsisk vokalist som, de seneste årene, har gjort noen av de mest interessante innspillingene i katalogen til plateselskapet ACT Records. Han er en vokalist som nærmest kombinerer arven etter Bobby McFerrin og Al Jarreau, men med et mye større spekter i uttrykket enn noen av de to. Jeg har alltid hatt problemer med de fleste mannlige jazzvokalister, i alle fall de som synger «streit» jazz. Selvfølgelig finnes det unntak, men det er få. Og Schaerer er et slikt. Han har en fin stemme, og han er en mester i å «leke» med stemmen i et, nesten, beat box-aktig landskap, som både er spennende og dyktig utført. Og med bandets finske medvirkning, med gitaristen Kalle Kalima, har de en utrolig lydhør og dyktig gitarist til å backe opp og kommentere Schaerers vokal. Den italienske akkordeonisten Luciano Biondini er en mester på instrumentet, både ensemblemessig og solistisk. Og med Lucas Niggli som trommeslager, er det rytmiske i svært trygge hender.

Det var tydelig at dette var et band lokalbefolkningen gjerne ville høre. Vi som er inviterte til festivalen og som er vant til mye publikum på konsertene, hadde snakket om at vi syntes det var mindre publikummere på konsertene i år enn tidligere, men denne konserten gjorde våre antagelser til skamme. Full «Base Camp» av fornøyde publikummere.

Finsk/norsk avrunding
For oss «gæmlissene» på festival er det ikke mulig å få med seg alt. Derfor avsluttet vi denne kvelden med den finske saksofonisten Pauli Lyytinen og hans band Rabbit Hole. Dette er ikke noe storband, men med Lyytinen på tenorsaksofon, EWI og elektronikk, den norske pianisten og keyboardisten Andreas Stensland Løwe og den finske trommeslageren Mika Kallio, var dette et relativt lite «combo». Ensemblet lever under mottoet «Sometimes I’ve believed as many as six impossible things before breakfast», og på tross av størrelsen ga de mer enn nok lyd fra seg.

Lyytinen kjenner vi fra samarbeidet med Anni Elif i Elifanttree, pluss en rekke andre finske prosjekter, mens Andreas Stensland Løwe nok er mest kjent fra bandet Splashgirl. Mika Kallio er en skikkelig veteran i den finske jazzen, og han har spilt med «alle» inkludert finske musikere som Mikko Innanen, Kari Ikonen, Raoul Björkenheim, Otto Donner, Verneri Pohjola, Eero Koivistoinen, Pekka Pohjola, Seppo Kantonen, Severi Pyysalo, Teppo Hauta-aho, Uffe Krokfors, Iro Haarla, Kalle Kalima og Juhani Aaltonen, pluss internasjonale navn som Tomasz Stanko, Wadada Leo Smith, Trygve Seim, Michael Formanek, John Lindberg, Philippe Catherine, Stefan Pasborg, Ben Monder, Marc Ducret, John Zorn, Gunnar Halle, Vincent Courtois og Michael Gibbs.

Jeg hadde relativt høye forventninger til denne trioen. Men må meddele at jeg ble en smule skuffet. Det var tre utmerkede musikere som møttes, men jeg syntes ikke musikken og uttrykket var spennende nok til å fange min umiddelbare interesse. I slike sammenhenger føler jeg det er viktig at musikerne klarer å fortelle meg en historie eller to. Men her syntes jeg ikke at de klarte å nå helt fram til meg, selv om jeg satt på første rad. Lyytinen startet med å spille på EWI (Electric Wind Instrument), som jeg aldri har klart å bli fortrolig med, rent lydmessig. Mer velkjent ble det da han gikk over til tenorsaksofonen, og med Stensland Løwes fine piano- og keyboardspill, kunne man forvente at dette ble en strålende konsert. Men så syntes jeg ikke Kallios trommespill heller «satt» som det skulle denne kvelden, så det ble egentlig musikk uten «hode og hale» – bare tre dyktige musikere som ikke helt klarte å finne hverandre denne kvelden.

Men i morgen er nok en dag her i tropevarmen i Alpene. Da skal vi igjen opp på fjellet – denne gangen med gondol – for å høre Matthias Loibner og Lucas Niggli, før vi skal i haven til hotellet for å få med oss Anni Elif igjen i trioen Frank Frank Frank. Deretter skal vi gjøre hva vi kan for å få med oss den finske duoen Lampen, før vi må krype til køys igjen.

Tekst og foto: Jan Granlie

Anni Elif Egecioglu og Seppo Kantonen

Seppo Kantonen

Andreas Schaerer i A Novel Of Anomaly

Kalle Kallima i A Novel Of Anomaly

Luciano Biondini i A Novel Of Anomaly

Lucas Niggli i A Novel Of Anomaly

Pauli Lyytinen i Rabbit Hole

Andreas Stensland Løwe i Rabbit Hole

Mika Kallio i Rabbit Hole