TAMPERE JAZZ HAPPENING, SØNDAG 06. NOVEMBER 2016: Så var man på vei ut av siste indre, og over på oppløpssiden på den 35. Tampere Jazz Happening. Den mest oversiktlige dagen, med kun fire konserter, hvorav den siste mer eller mindre var en slags medarbeiderfest.
Men selv om det bare var fire konserter denne dagen, så var det ingenting å utsette på programmet denne dagen.
Det startet med den finske trompeteren Verneri Pohjola, i en konsert hvor han, sammen med gode musikalske venner tolket faren, Pekka Pohjolas musikk.
Pekka Pohjola var finsk multiinstrumentalist, men mest kjent som bassist, men han var også utdannet klassist pianist og fiolinist. Han ble født i 1952, men døde allerede i 2008. Hans musikk kjenner man nok best fra progrockbandet Wigwam, som utga flere album med en slags Frank Zappa-influert musikk. Han gjorde også noen solobass-plater, spilte i bandet Made In Sweden og var med i band ledet av både Jukka Tolonen og Mike Oldfield.
Sønnen, Verneri, har de senere årene markert seg som en av Finlands ledende trompetere, med innspillinger både på ACT og Edition Records.
I tolkningen av sin fars musikk, har han med gitarist Teemu Vilnikainen, keyboardisten Tuomo Prättälä, bassist Antti Lötjönen og trommeslageren Mika Kallio.
Musikken tar utgangspunkt i Pekka Pohjoplas musikk, men det relativt unge bandet tar musikk videre, og gjør den til sin egen. Innimellom får vi temaer som man lett kan høre kommer fra 70-tallets og progrocken, men derfra blir den omskapt, særlig i Verneri Pohjolas tolkninger, slik at de høres nesten ut som det er han som har gjort dem.
Bandet inneholder noen av Finlands beste jazzmusikere, som de senere årene har spilt mye sammen, og resultatet ble både spennende og interessant.
Dereetter fikk vi servert årets eneste, rene norske band på festivalen, nemlig Håkon Kornstad Tenor Battle. Her kombinerer Kornstad flott saksofonspill med operasang, sammen med Sigbjørn Apeland på trøorgel, Lars Henrik Johansen på cembalo, Mats Eilertsen på bass og Øyvind Skarbø på trommer.
Kornstads Tenor Battle-prosjekt har sin helt egen plass innenfor den europeiske jazen. At han har utviklet seg til å bli en dyktig operasanger, samtidig som han ikke har lagt bort sin kjærlighet til saksofonspillet, gjør en hver konsert med dette prosjektet til en happening. Bandet jobber hele tiden seriøst med opera og operetter, og kombinasjonen blir strålende.
De startet med å sette på en 78-plate (som på veien hadde knekt, og ble lappet sammen med hjelp av gaffa-tape) på en sveivegrammofon, som Kornstad la seg oppå musikalsk, både med saksofon og vokal. Og etter at han har åpnet med saksofon og begynner å synge, så går det nesten et sus gjennom publikum, som blir tatt fullstendig på senga.
Og derfra og inn er dette en av festivalens største suksesser. Kombinasjonen trøorgel, bass og cembalo er spennende, og hele veien ligger trommeslager Skarbø med fine og lette kommentarer og støtte. Kornstad forteller om sin reise fra en habil saksofonist og inn i operaverdenen, som både er morsom og interessant, og det finske publikum fikk en ny favoritt, særlig etter at bandet gjorde en Sibelius-komposisjon som ekstranummer.
Siste, store konsert ut, var med bandet Aziza, som vi skrev om etter forrige ukes Jazz & Wine of Peace Festival i Cormòns i Italia. Det nye «stjernebandet» til bassnestor Dave Holland, med saksofonist Chris Potter, gitarist Lionel Loueke og trommeslager Eric Harland, spiller velplanert, amerikansk jazz, sompå grunn av det vest-afrikanske gitarspillet til Loueke, gjør at det ikke blir en blåkopi av en rekke andre band fra Sambandstatene. Alle fire musikerne er mestere på hvert sitt instrument, og med Holland som anker, blir det alltid hørverdig. Konserten denne ettermiddagen var mer spennende enn den jeg hørt i Italia, men etter å ha hørt første låta, vet man så altfor godt hva man får. Det gjorde at jeg, etter en times tid, fant ut at nå hadde de havnet inn i den samme, litt trauste rollen, som sist. Så om man kan si at konserten i Italia, var en vanlig mandag på kontoret, så var dagens konsert mer som en kontordag når helga nærmer seg. Det var mer trøkk i de fire, og de leverte varene slik de hadde planlagt, noe som holder i massevis med denne gjengen.
Siste band ut under årets festival var danske Kalaha. Et dansk partyband med flere røtter i Vest-Afrika,spesielt på grunn av gitarspillet til Niclas Knudsen. Bandet teller foruten ham, trommeslageren Emil De Waal, Spejderrobot på elektronikk og Rumpistol på synth og effekter.
Vi syntes kanskje at bandet låt litt for uferdig til at de skulle få æren av å avrunde en kvalitetsfestival som dette. For årets utgave holdt et svært høyt nivå musikalsk.
Og som alltid er det kjempehyggelig å komme til den finske byen med ca. 300 000 innbyggere. Og heldigvis er det bare 51 uker til at vi neste gang kan lande på flyplassen, og bli hentet av alltid hyggelige festivalmedarbeidere, som vet å ta vare på, og stelle godt med sine internasjonale gjester, og det betalende publikum.
Tampere Jazz Happening vil også etter årets happening, våre helt i toppen av min favorittfestivalliste, og vi er mer enn kalre for å komme tilbake også neste år, og året etter det, og året etter det osv.
Tekst og foto: Jan Granlie
