OSAFESTIVALEN, VOSS, LØRDAG 28. OKTOBER 2023: Det vokser musikalske kløver over Alle enger rundt om på Vossevangen og fjellskråningene rundt. Det er spesielt to helger i løpet av året at dette fenomenet inntreffer. Weekenden før påske, da Vossa Jazz, vårens vakreste eventyr, arrangeres, og siste helga i oktober, da det er Osafestival i bygda.
Og Voss er ei definitivt ei bygd. Selv om bygda kvalifiserer til å kunne kalle seg en by, så vil ikke Voss være det. Her trives man med å være ei bygd. Det heter heller ikke Voss kommune, men Voss herrad, noe som skiller Voss fra de fleste andre steder på denne størrelsen i Norge. Jeg må innrømme at jeg liker slike utspill. At bygda ikke føyer seg etter alle andre, men går sine egne veier.
Det samme kan man si om de to festivalene. Vossa Jazz, som fyller 50 år den 19. desember, og Osafestivalen, som dyrker alle sider av den norske folkemusikken, og «fjellstroka innaførr». Og lørdag er det folkemusikk å høre i alle kriker og kroker i sentrum. Og det er bare å ta sats og kaste seg ut i det med alle sanser.
Tre spelemenn spiller til dans
Jeg startet denne dagen litt for sent, egentlig. Men jeg måtte få skrevet rapporten fra fredagen, før jeg beveget meg, til fots ned på Vangen og inn i heksegryta av musikk. Jeg skulle vært i Gamlekinoen klokken 12, for å høre Annlaug Børsheim spille slåtter fra Granvin, men det rakk jeg dessverre ikke. Jeg har hørt henne før, og hadde virkelig sett fram til å høre hennes nydelige hardingfelespill, men sånn er festivallivet, man får ikke med seg alt.
Men jeg fikk med meg litt av Skrot i Ungdomshallen. Lokalet hvor det blir hevdet at bergensbandet Saft møtte Sigbjørn Bernhoft Osa for første gang en gang på tidlig 70-tall, og et kreativt og suksessfylt samarbeid mellom rock og folkemusikk startet. Dette møtet åpnet, på mange måter, opp landet for folkemusikken på en helt ny måte. Men ifølge velinformerte kilder, så spilte Osa med Saft i Ungdomshallen den 29. oktober 1973, og møtet mellom Osa og Saft på Ragnarock var den 17. juni samme år, så det var nok ikke første gang de møttes. Men de spilte i Ungdomshallen den 29. oktober, og den norske folkemusikken var endret for alltid. Folkemusikk var ikke lenger noe man slo av da det kom på radioen i Folkemusikkhalvtimen (som gjerne avbrøt en eller annen spennende sportssending). Osa sitt samarbeid med Saft ble uansett en suksess på Ragnarock i Holmenkollen i Oslo, og resten av historien kjenner vi.
Dette var en del av det man på Osafestivalen kaller «Middagsdansen», og etter Skrot og G-belgane, ei gruppe med 14 unge toraderutøvere fra Granvin, overtok tre av distriktets ledende folkemusikere scenen med sine hardingfeler. Håkon Høgemo, Silje Solberg og Einar Mjølsnes er tre mestere i å tolke folkemusikken fra Vestlandet, og folket danset seg gode og varme i det historiske lokalet i Uttrågata. Men selv om både produsenten i Vossa Jazz og en nyinnflyttet frijazzsaksofonist forsøkte å lure salt peanuts* sin utskremte ut i dansen, klarte jeg å motstå fristelsen. Folkedans overlater vi til fagfolk!
Haugesund – Dublin: uavgjort
I det rare åttekantede, bedehuset like rundt hjørnet var det duket for en løssluppen seanse hvor to blad Økland (fiolinisten Nils og gitaristen Torbjørn) inviterte til Akustisk og ufiltrert: Økland x 2 møter Pål Jackman, Mick O’Brien & Caoimhín Ó Raghallaigh pluss Voss spelemannslag. Nils Økland (hovedbildet) i front som en slags toastmaster med et utall fioliner og hardingfeler, Torbjørn Økland på gitar, vokal og bouzoki, Inga Margrete Aas på bass, Mick O’Brien på irsk sekkepipe og fløyter, Caoimhín Ó Raghallaigh på hardanger d’amore, vikaren Pål Jackman på gitar og vokal, pluss Voss Spelemannslag.
Nils Økland har lenge vært en av de mest banebrytende folkemusikerne i Norge. Siden han kom med platen Blå harding i 1996, har han utvidet begrepet folkemusikk til å nærme seg både jazzen og samtidsmusikken. Og hans seneste plateinnspilling, Glimmer (ECM), et utsøkt samarbeid med organisten Sigbjørn Apeland, som vi på salt peanuts* mener er et av de mest spennende albumene på det tyske plateselskapet. Torbjørn Økland har vært med i den populære Hangesund-gruppen Vamp siden starten for snart en generasjon siden, og Pål Jackman er blant annen mannen bak det spennende rockebandet Wunderkammer. Og når man legger til de to mestermusikerne fra Irland, Coaoimhín Ó Raghallaigh og Mick O’Brian og Voss spelemannslag, var garantien for storslått, morsom og fin «Nordsjø»-musikk absolutt til stede.
Dette er en over 20 år gammelt samarbeid over landegrensene i det heleakustiske landskapet, hvor spillegleden, sjangeroverskridelser og god musikk sto i førersetet. Og alt var lov!
Og det ble en fantastisk konsert! Nils Økland er en mesterspelemann som kommuniserer både verbalt og musikalsk på et svært høyt nivå, og med denne gjengen musikere fikk vi både tradisjonell folkemusikk fra Vestlandet godt blandet med de irske tradisjonene, hvor ulikheten mellom den norske og den irske var svært liten. Nils lærte oss mye om likhetene mellom den norske og irske folkemusikken, så man kan godt si at vikingenes «besøk» på den irske øya bragte med seg noe positivt. I tillegg fikk vi noen nydelige ballader laget av Torbjørn Økland, noen strålende Wunderkammer-låter fra Jackman, som må være det nærmeste vi kommer Tom Waits i den norske populærmusikken, og en slått skrevet av Arne Anderdal i spelemannslaget.
Nå er ikke jeg den som flittigst frekventerer festivaler med folkemusikk. Men jeg kjenner til begrepet «buskspel», og det vi fikk servert denne ettermiddagen, tror jeg må være noe av det nærmeste dette begrepet man kommer. En fantastisk konsert!
Duoen som ble til en kvartett
I mange år har duoen Sudan Dudan vårt å høre på en rekke festivaler som gjerne vil presentere noe som nærmer seg folkemusikken. Og da har denne duen vært et soleklart valg. Vi har hørt dem på Vossa Jazz, og de to musikerne, Marit Karlberg på vokal og langeleik og gitaristen og vokalisten Anders Røine, lager sin helt egen, og litt melankolske blanding av folkemusikktradisjoner, blandet med uttrykk som nærmer seg visesang og popmusikk.
Å skildre musikken til duoen er ikke så enkel.. I programmet sier trekkspilleren Gabriel Fliflet at sammen skaper de to en lavmælt, men besettende musikk, med tostemt sang, langeleiker, gitar, munnharpe, fele og harmonium. Sangene og rytmene er oftest hentet fra dypet av vår hjemlige mold. Harmoniene er enkle, men dristige. Sudan Dudan når inn, og får det ut. Og den svenske roots-skribenten Bengt Eriksson mener at «När Marit Karlberg sjunger norska folkvisor och Anders E. Røine kompar på akustisk gitarr och/eller banjo tror man verkligen att countrymusiken måste ha fötts i Norge och kommit till Amerika med norska utvandrare».
Til denne konserten hadde de invitert med seg bassisten Sondre Meisfjord, som er en musiker som kan brukes i de fleste sammenhenger, både som medspiller i jazzkvartetten Come Shine og i Gjermund Larsen Trio, som også var å finne på programmet for årets festival, og den lokale trommehelt, Kåre Opheim, som man også kan høre med Real Ones, Kniv og Taffel og med Karl Seglem.
Jeg har aldri helt klart å «komme inn» i musikken til Sudan Dudan. Jeg har alltid syntes at låtene de gjør blir litt for like og at de nesten blir litt for stillegående for meg. Men med å invitere med Meisfjord og Opheim i prosjektet, syntes jeg det ble mer trøkk i frasparkene, og variasjonene i låtene ble større. Dette ikke minst takket være Opheims fine, spennende og kreative trommespill. Og den overfylte foajeen i Gamlekinoen var fylt til trengsel, og alle så ut til å trives i bandets selskap.
Idrettshaller er for sport, eller?
Osafestivalen bruker Voss Idrettshall som en slags hovedarena. Og de har faktisk klart det kunststykke å lage den ellers så kalde og ugjestmilde salen til et intimt og fint konsertlokale. Og når man i tillegg har maktet å få god lyd i lokalet, så er vi som publikum fornøyde.
Jeg hadde planer om å få med meg det unge «blinkskuddet» Daniela Reves, men siden kroppen trengte et sårt tilskudd av kalorier, fikk jeg bare med ett par låter helt på slutten, som ikke ga meg nok grunnlag til å kunne skrive om konserten, Men det så ut til at publikum var fornøyde med det de fikk høre, så da fikk jeg bare angre på at matinntak kom før musikken.
Men i idrettshallen ble det bygd opp til festivalens hovednavn. Temaet for årets festival er forholdet mellom viser og folkemusikk, og her passet Reves perfekt inn. Og før hovednavnet denne kvelden, legenden Øystein Sunde, fikk vi et kort sett med strålende folkemusikk og verbal humor i beste «stand up»-tradisjon med lastebilsjåføren og hardingfelespilleren Alexander Aga Røynstrand. Hann vant Landskappleiiken i hardingfele klasse A både i 2009 og 2022, og var den siste vinneren før pandemien tok og, og den første etter at landet åpnet opp igjen. Gravensaren (kommer du fra Granvin, så kalles du degt), er en av de store mesterene på hardingfele, både som dansespelemann og som konsertmusiker. Og denne korte timen fikk vi flere verbale og morsomme historier om det å være spelemann og lastebilsjåfør, pluss utsøkte eksempler på mesterlig hardingfelespill.
Fanitullen og verbale sprell
Årets hovednavn på Osafestivalen var deen legendariske, norske visesangeren Øystein Sunde, sammen med sitt faste band Meget i sløyd (Olaf «Knerten» Kamfjord – bass, Terje Kinn – banjo og dobro, Øystein Fosshagen – fele og Birger Mistereggen – perkusjon) og med kvedaren Kirsten Bråten Berg og den lokale mesterspelemannen Einar Mjølsnes på hardingfele.
Tidlig på 70-tallet møtte Sunde unge Mjølsnes og fikk han med i Christiania Fusel & Blaagress, og en elektrisk versjon av «Fanitullen» så dagens lys i 1972. Denne versjonen er en av mest spilte låttene på norsk radio, siden den var kjenningsmelodi til «Norsktoppen» i mange år. På slutten av 70-tallet startet Sundes langvarige samarbeid med vokalisten Ivar Medaas, og det var i dette samarbeidet at Sunde «kom litt under huden på vestlandsspillet til Ivar, som han selv sier. Konserten i Idrettshallen hadde fått tittelen «Med gamalost til Tennesee». Med utgangspunkt i plate Kjekt å ha fra 1969, tok Sunde med seg Mjølsnes til Nashville for å spille inn noen låter, med ambisjoner om å knytte norsk og amerikanske folkemusikk sammen, om mulig.
Og nå, mange år senere, sto de på scenen sammen med herrene som påstår de er gode i sløyd, og den fantastiske vokalisten Kirsten Bråten Berg, fra Setesdal. Men fikk vi så oppfylt de forventningene vi hadde til dette møtet? Bare delvis!
Det virket som om de to gjestenes inntreden i et ellers velsmurt band ikke føltes helt bekvemt. Det var som om Sunde ikke hadde like stor kontroll på de to som han hadde på resten av bandet, så det var egentlig i de låtene hvor Sunde og Meget i sløyd fikk holde på alene at det fungerte best.
Sunde er en ordkunstner, og vi fikk flere av de kjente og kjære låtene alle i Norge kjenner. Og selvsagt fikk vi «Fanitullen», hvor Mjølsnes var helt på plass, men hvor jeg kanskje følte at Sunde tok det «litt på rutinen». Men størst problemer syntes jeg han fikk da Bråten Berg medvirket. Hun er en fantastisk tolker av folkemusikken, med en stemme som går utenpå det meste, og med en intonasjon og timing ikke mange gjør henne etter.
Men da vi fikk «Jaktprat», låten Sunde slå gjennom med på singel i 1970, var nok de fleste i den fullsatte Idrettshallen relativt fornøyde med møtet.
Etter denne konserten, en lang dag med mange musikalsk inntrykk, og med en gradestokk som krøp nedover litt for raskt, kunne jeg vandre forbi gravplassen på Voss og se nordlyset over Lønahorgi på veien hjem. Og selv om det ikke var mye kløver å oobservere langs veiene, så var hodet fyllt opp av fine mjusikalske kløvere, som ville forbli der en god stund.
Tekst og foto: Jan Granlie
Middagsdans i Ungdomshhallen
Sudan Dudan i utvidet versjon
Alexander Aga Røynstrand
Øystein Sunde
Einar Mjølsnes
Kirsten Bråten Berg
Meget i sløyd
