KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 4, LØRDAG 10. JULI 2021: Jeg har uten blygsel utnyttet Ellings blues til Kongsberg de foregående tre dagene som utgangspunkt for mine tanker rundt disse festivaldagene. Nå er det tid for å levere noe tilbake. I dag gir jeg deg derfor i stedet en ode til Kongsberg jazzfestival, som en parafrase over Tom Stalsberg og Ingvar Ambjørnsens dikt.

Med denne hyllesten til ideen om hva Kongsberg jazzfestival har vært, er og kan bli, vil jeg peke på noe av alt det som jeg mener er bra med Kongsberg. Alt det som ikke bare gjør det verdt å komme tilbake til festivalen hvert år, men som også gjør det viktig å komme hit. Så lenge Kongsbergfesten er en jazzfestival, og ikke bare en fest. Så lenge Kongsbergjazz bryter ny musikalsk grunn, så lenge avantgarden puster fritt på Kongsberg, og ikke druknes i frityrolje, «jazzing» og dunkidunkidunk. Så til de gode makter: Vær også så snill å gi oss en «jazzing»-fri hengesone etter konsertene. Et sted der all meningsfull samtale ikke druknes i «jazzingens» rabalder.

Det beste med Kongsberg er å høre basspellet til Arild Andersen, / lyden av saksofonen til Sonny Rollins, / de såre tonene i Chets horn. / Det beste med Kongsberg er fri og vill frijazz, /
mens vi danser i gatene i henrykkelse. / Det beste er etterpå, / drømmene, / minnene. / Det beste med Kongsberg er å se framover, / ikke bakover.

Resten av teksten i min ode til Kongsberg jazzfestival kan du lese i slutten (denne lenken åpner oden i et nytt vindu) av denne artikkelen. Men først dette:

Nå er det tid for å omtale den aller siste dagen i den femtisjette ordentlige jazzfestivalen på Kongsberg. Med kortreist musikk og kortreist publikum. Som alltid er det med et visst vemod denne teksten skrives. Men også med et løfte om nye festivaler der ute i horisonten.

Denne lørdagen begynner med Maria Kannegaard Trio i Energimølla. Etter Spellemannpris for 2020 for «Sand i en vik» og flere konserter i 2019 før sosial nedstenging, er det tid for et nytt møte med denne finurlig spillende trioen med toneblomster som folder seg ut og som en japansk origamiblomst. Der lag på lag – i brett på brett – til sammen skaper kunst du kan grave deg ned i, musikk som gir og gir … og gir.

Vamp, vamp, vamp! Vimre, vimre, vamp! Den som har begge beina på jorda står stille. Den som har begge beina i lufta, faller pladask. Så fremt du ikke løper. Men å løpe er å falle framover. Framover. Framover.

Det kan oppleves som stillestående, men det er i de små detaljene utfoldingen skjer. I will say this only wence: Maria, I’ll never stop saying Maria! Det utvikler seg organisk, som en voksende plante, nei, som et tre. Innunder den trekrona som vokser fram stopper vi opp for en sakral kontemplasjon. «Se Sol», se sola skinner. Mens sana in corpore sano. Corpus sanum in mente sana. Et sunt legeme i en sunn sjel. Musikken flyter som en film. Bildene skapes der og da.

Jobben med å skrive dagsrapporter prioriteres framfor denne dagens Avanthage. Noe vi sikkert kommer til å angre og beklage. Men rekken av slike beklagelser må aldri få komme i veien for gleden over det vi får med oss. Der vi var, må alltid få overstråle der vi ikke var.

Derfor gleder jeg meg over at jeg fikk med meg Dobbelt Impro i Sølvsalen. Med undertittelen Jazz og teater i grenseland trekkes kanskje strikken litt langt. Som om dette er noe nytt. Om vi ikke husker krigen, så husker vi i hvert fall performance-kunsten på 1970-tallet. Husker hvordan Finnerudtrioen gjorde integrasjonen av improvisert musikk og eksperimentelt teater til stor og underholdende kunst. Husker «Hvem er de gale?».

Men som de sier; OK, boomer! Vi skal se framover. Det blir underholdende, med de to improviserende skuespillerne Mats Eldøen og Nils Petter Mørland, og en trio av improviserende musikere: Lars Andreas Haug på tuba, sopran- og bassaksofon og synth, Hildegunn Øiseth på trompet, flugelhorn og bukkehorn og Kenneth Ekornes på perkusjon.

De to skuespillerne leker med grensene for hva publikum – og skuespillerne – kan vite om situasjonene som manes fram, og med våre forventninger til illusjonens grenser — mot en virkelighet som med et lite knips punkterer illusjonen. ‘Vi har spist Fish & Chips sammen, og det er det nærmeste vi har kommet til det å øve sammen’, forteller Mørland oss innledningsvis. Musikken er morsom, lekende, Ekornes er drivende, til tider insisterende, mens Øiseth skaper flotte linjer med sine horn. Haug løfter musikken som titanen Atlas løfter jorden.

Foreningen med teaterkunsten fungerer ikke alltid like godt. Og dramaet i de teatrale improvisasjonene blir for denne tilskuer for overfladisk. Forsøkene på dybdeboring blir litt for enkle. Det blir et gøyalt og friskt forsøk, men uten at det setter dype spor.

Vi skynder oss tilbake til Energimølla der Lage Lunds norske kvartett setter seg – og oss – stevne. Etter rundt tjue år over there etter studier ved Berklee og Juillard, har gitaristen vendt snuta hjemover og etablert seg som professor i jazz-gitar ved Norges musikkhøgskole. Da er det jo bare rett og rimelig at han skaffer seg et norsk band, et band som blir invitert ut til norske klubber og scener.

På Energimølla har han med seg Gard Nilssen på trommer, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Kornstad  på tenorsaksofon. Ikke hvem som helst. Et valg på øverste hylle. Det blir en trivelig time, med blant annet Lunds komposisjoner «Hard Eights», «Brasilia», «Haitian Ballad» og «Aquanaut», alle fire fra Criss Cross-albumet Terrible Animals fra 2019. En gitarstil jeg opplever som å ligge et sted mellom Bill Frisell og Pat Metheny, mens Jim Hall svever over vannene flere ganger.

Men la det være sagt, det aller største utbyttet synes meg å være å få servert Kornstad i en slik relativt «straight» setting igjen. Ekstranummeret, som jeg ikke fikk med meg tittelen på, vil i mitt hode for alltid være benevnt som «Håkons joik»!

Trioen bak Lund vekker i det hele tatt gamle minner, minner om en spesiell trio ledet av beste Kornstad for nesten tjue år siden, og en konsert med denne på Kongsberg-festivalen i 2003 med Axel Dörner som gjest. Det er i det hele tatt en velkvalifisert og velspilt trio Lund har bak seg, og Nilssen og Vågan serverer oss som de alltid gjør øyeblikk av stor kunst. Men jeg opplever likevel ikke at trioen kommer helt til sin rett i denne sammenhengen, at den ikke riktig slippes helt løs og får utfolde seg på sine egne premisser. Om det skjer i den videre historien til denne kvartetten, kan dette blir riktig så trivelig i framtida.

Så er det tid for Martin Horntveth og hans leveranse av bestillingsverket Polaroid. Verkets navn forbindes vel for de fleste med solbriller og instant fotografering. I utgangspunktet var det et varemerke for en lyspolariserende film oppfunnet av Edwin H. Land i 1929. En slik film er en lineær polarisator, som filtrerer ut polarisert lys der polariseringsretningen stemmer med polaroid-filtrets retning. Seinere ble varemerket også navnet på bedriften han startet.

Vi kan altså si at et slikt filter henter ut ulike fasetter av lyset, forskjellige, spesifikke deler av det som til sammen er det fulle upolariserte – og med det uspesifikke – lyset. Slik jeg opplever at Horntveths verk gjør. Her er de spesifikke fasettene mange, orkestrale partier, arrangementer som kaster tankene i retningen av Gil Evans, funky, dansende, ‘dirty’ musikk, sugende rytmer, musikk med lag-på-lag-på-lag- … av linjer og harmoniseringer, av lagdelte fortellinger.

Men først av alt er dette musikk som er skapt for å bevege seg til.  Det oppleves derfor som en tvangstrøye å måtte sitte, nærmest fastspent, i en stol. Opplevelsen av musikken ville nok vært mye sterkere og mye mer levende, om vi hadde fått lov å bevege oss.

Musikken er strålende og ikke minst, spennende. Det oppleves allikevel som at det ikke helt tar av. For det er en strålende gjeng musikere Horntveth har samlet på scenen, for publikum fra venstre mot høyre: Axel Skalstad på trommer, Horntveth selv på congas, perk, og annet, Ole Morten Vågan på kontra- og el-bass, Andreas Ulvo på Hammond B3, el-piano og klaver, Morten Qvenild på synth, klaver og masse annet, Karl Bjorå på gitar og pedal steel. Og så ei fantastisk «blåser»-rekke: Hanna Paulsberg (ts, ss), André Roligheten (ts, b-cl), Eivind Lønning (tp) og Håkon Aase på fiolin. En gjeng som kan blåse hue, vett og forstand av hvem som helst. Når som helst.

Ti personer på scenen, med et musikkskap på meget høyt nivå. Som alle leverer på det samme nivået, et nivå vi er blitt bortskjemte med at de leverer på … hver gang! Noen øyeblikksbilder: Roligheten på bassklarinett, Aases fiolinspill, Vågan taking a knee med sin el-bass, Ulvos orgel, Qvenilds personlige piano. Og se, Skalstad kan også spille lavt og vakkert, ikke bare høyt og drønnt! Lønnings trompetspill er dyptpløyende, hjerteinngripende. Paulsberg ånder musikk i alt hun foretar seg. Bjorå pumper energi inn i filtret.

Og tronende over det hele, Martin Horntveth, som ikke trenger ‘dirigere’, men som setter retninger, hastigheter, … og som danser. Når «Spinning Pinwheel» klinger gjennom rommet, hvor er da Julie? Rolighetens tenorsaksofon kaller på henne. Når Hanna Paulsberg og Karl Bjorå fyller ut og ekspanderer ekstranummeret, slår det meg, – … All you need is love!

Her kunne det allikevel vært rom for mer luft i taklampa og mer trost i luka. Men på den andre siden, det er også forståelig at det ikke blåser mer i trosten. Etter så mange utsettelser, tvungne planendringer, og så mye usikkerhet om det i det hele tatt ville bli noe, er det mulig å skjønne at spenningen og belastningen har vært stor over lang tid. En spenning som nå skal ut og fram.

Heldigvis er det i dag slik at et «gjennomsnittlig» bestillingsverk ikke lenger er en one-shot-event. I dag finnes det ressurser, vilje og styrke til å gi disse verkene et liv etter urframføringen. I noen tilfeller, et langt liv. Jeg regner som en selvfølge at Polaroid gis videre utviklingsmuligheter. Jeg gleder meg til å oppleve verket ved en seinere anledning, en anledning der det endelig er lov og mulighet for å bevege seg i takt med denne fascinerende musikken.

Vi avslutter natta – og med det dette årets jazzfestival på Kongsberg – med den tradisjonelle avslutningskonserten ved midnatt i Kongsbergs flotte rokokko-kirke med det malmfulle Gloger-orglet. I dag skal denne malmens barokke røst klinge i rokokkorommet. Med Knut Reiersrud og Iver Kleive skal vi settes i stand til å gå ut i verden denne sommernatta og med det avslutte festivalen. … What a Wonderful World og Eivind Grovens pausesignal leder over i et luftslått. En trollstemt(?) gitar gjør slåttelivet godt.

Reiersrud introduserer Jerry Jeff Walker, og gir oss «Mr Bojangles» i en versjon der Iver Kleive «… skipped the light fandango». Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» henger i den store og høye lufta over oss. Noe som naturlig leder over til satsen «Air» fra Johann Sebastian Bachs orkestersuite nr. 3, den som kanskje er mest kjent som «Air on the G-string».

«Kirken den er et gammelt hus …» legger grunnlaget for et fantastisk rabalder, med en krigssone, der Åsgårdsreia med Rumpe-Guro i spissen braker i hop med Såle-Mikkels hær. Vi får virkelig demonstrert Gloger-orglets fulle tyngde og bredde, og når den feite lyden fra bassregistrene og pedalverkene drønner gjennom det store kirkerommet, bygget for å romme hele gruvebyens befolkning, er det så vi uvilkårlig ser opp for å sjekke om taket holder.

Men det gjør det! Så etter en god time i kirkerommet kan vi vandre ut i nattetåka som samler seg rundt Kirketorget, et torg der stillheten har gjallet i år. Lydene av Dee Dee Bridgewater’s Red Earth, Petter Wettre og KORK, Wayne Shorter og Imami Winds smyger seg langs veggene rundt torget og vil så gjerne opp og fram. Kanskje kan vi få Kirketorget tilbake som et jazzsted?

Med det avslutter vi med en ode til Kongsberg jazzfestival, med et ønske om at neste års festival står i den gode fredens og den sterke jazzens tegn. Der festivalen kan demonstrere den improviserte musikkens enorme kultur- og fellesskapsbyggende natur!

Det beste

En ode til Kongsberg jazzfestival
etter den 56. jazzfestivalen på Kongsberg, 7.-10. juli 2021

Det beste med Kongsberg er å høre
basspellet til Arild Andersen,
lyden av saksofonen til Sonny Rollins,
de såre tonene i Chets horn.
Det beste med Kongsberg er fri og vill frijazz,
mens vi danser i gatene i henrykkelse.
Det beste er etterpå,
drømmene,
minnene.
Det beste med Kongsberg er å se framover,
ikke bakover.

Det beste med Kongsberg er å komme på onsdag
med yre forventninger,
treffe gamle kjente,
og nye.
Det beste er å sitte i Magasinparken,
en solvarm dag
med 34 grader i skyggen.

Det beste med Kongsberg er en kald øl og ei pipe,
uten jazztobakk,
til jazzen. Det beste er
våt sovepose,
tørk i sola.
Det beste er
svikten i de varme skjøtene på Nybrua.

Det beste med Kongsberg er
den våte sementlukta i kinoen,
siget i setene,
musikken fra scenen:
Sun Ra og John Gilmore,
å være forelsket i June Tyson,
i musikken,
i jazzen.
Det beste er
å ha legetime med Art Ensemble,
Art Blakeys trommer
… og vitser.
Randy Weston og Dollar Brand,
McCoy Tyner,
på Kongsberg.

Det beste med Kongsberg er Finnerud-trioen,
George Russell, Don Cherry.
Paal Nilssen-Love med Evan Parker,
Sten Sandell og Ingebrigt,
TownOrchestraHouse.
Cecil Taylor badet ikke i Lågen,
men Urbaniak og Rena Rama fanget oss ved Lågen-krona.

Det beste med Kongsberg er jammene i Grandkjeller’n,
Braxton på Odd Fellow,
Radka i kinoen.
Pavescenen i Kølabånn,
Gyldenløvekjeller’n,
Tubaloonen på Kirketorget,
varmen i Smeltehytta.
… … Stillheten i Åker’n.

Det beste med Kongsberg er fellesskapet.
De musikalske møtene,
den nye musikken.
Alle historiene som skal komme,
det Kongsberg skal bli.
Sitronpressa. Energimølla.
Det beste er jazzen,
den særeste sære
jazzen.

Det beste med Kongsberg er
at det er på Kongsberg,
at det er her jazzens horisont utvides.
Det beste er å dra på søndag
og vite at det blir jazzfestival
neste år!

Det beste med Kongsberg er
å spelle jazz,
å nyte jazz,
å digge jazz.
Det beste er å spelle
bass etter Mingus,
saksofon etter Coleman,
sekkepipe etter Rufus Harley.
Det beste med Kongsberg er
å være særing.

Det beste med Kongsberg er
at vi ennå ikke har hørt det beste på Kongsberg.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Thomas Hegna om ikke annet er oppgitt

Maria Kannegaard Trio. Foto: Morten Kolve

Lage Lund Quartet. Foto: Morten Kolve

Polaroid

Hanna Paulsberg, Karl Bjorå (delvis skjult), André Roligheten, Eivind Lønning og Håkon Aase