SILDAJAZZ, HAUGESUND, DAG 3, 12. AUGUST 2022: Av erfaring vet vi at fredagene på de norske jazzfestivalene alltid blir en utfordring. Det er da «folk flest» skal ut «å jazze», og festivalbyene oversvømmes av folk fra distriktet som skal ut og feste, og svinge seg. Og da er det ofte nærmest likegyldig om det er trekkspill og gammeldans eller frijazz og impro som serveres, bare tilgangen til «børst» og gamle og nye venner er kortreist.
Jeg har ytterst dårlige erfaringer med Sildajazz og festkulturen i «bibelbeltet», og husker en gang da Espen Eriksen Trio spilte på en av byens serveringssteder, og jeg sto en halv meter fra pianoet, og hørte ingenting, fordi publikum trodde Eriksen spilte Nazarets store släger «Love Hurts», og sang med av (bokstavelig talt) full hals.
Men i år har festivalen, klokelig nok, valgt å legge gratiskonsertene nede på kaia, hvor de fleste skjenkestuene er plassert, og hvor luksusbåtene ligger ankret opp, så kan vi som skal komme oss fra konsert til konsert velge bakgatene, og få muligheter til å lytte til de mange, fine konsertene som presenteres.
Og dette er grunnen
Blant de mange, ytterst fine, svenske musikerne man har hørt opp gjennom årene, er pianisten Bobo Stenson (hovedbildet) en av de som har gitt oss mest vellyd og gode opplevelser. Han har sin trio gående, med bassisten Anders Jormin og trommeslageren Jon Fält, og det var helt på sin plass at trioen hadde fått plass på årets festivalprogram her i Haugesund.
Stenson er og blir en levende legende innenfor den svenske jazzen, og siden han som relativt ung samarbeidet med musikere som Lars Färnlöf og Sven Åke Johansson. Noe senere spilte han med Börje Fredrikssons Kvartett, og etter det har han vært en av de ledende pianister i Sverige. Han samarbeidet tidlig med Bernt Rosengren, Palle Danielsson og Rune Carlsson, og han var med på flere prosjekter med Don Cherry og George Russell på 70-tallet.
Hans internasjonale gjennombrudd kom i samarbeid med norske musikere. Først på trioplaten «Underwear» med Arild Andersen og Jon Christensen, og så platen «Sart», der trioen ble utvidet med Terje Rypdal og Jan Garbarek (begge ECM, 1971) . Deretter fulgte Bobo Stenson/Jan Garbarek Quartet med platene «Witchi-tai-to (ECM, 1973) og «Dansere» (ECM, 1975).
Utenfor Skandinavia har han spilt med internasjonale størrelser som Charles Lloyd, Gary Burton, Sonny Rollins, Stan Getz, Thomasz Stanko og Dexter Gordon, for å nevne noen. Men de senere årene har han vært mest opptatt med trioen.
Den noe yngre bassisten Anders Jormin ble født i det edle året 1957, han er kun 21 dager eldre enn denne skribenten. Han kommer fra Jönköping, og har utgitt plater i eget navn, med bandet Nordic Light (fra 1984), og han har medvirket på flere titalls utgivelser med internasjonalt artister som Charles Lloyd, Tomasz Stanko, Don Cherry, Elvin Jones og Django Bates. Han er professor i improvisasjon ved Musikhögskolan i Göteborg og hedersdoktor ved Sibelius-instituttet i Helsinki.
Tredje generasjon i trioen er trommeslageren Jon Fält. Fra 1990 spilte han i Sandvik Small Band på skolen i Sandviken. Han gikk på Jazzgymnasium i Gävle og Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. I de påfølgende årene jobbet han med saksofonisten Alberto Pinton og Lina Nyberg ved siden av Bobo Stenson Trio. Han spilte også i ensemblet The Stoner ledet av saksofonisten Nils Berg, Yun Kan 5 (med Fredrik Ljungkvist) og han har spilt med Trondheim jazzorkester. I 2007 mottok han Alice Babs Jazzstipend, og han har vært med på en rekke plateinnspillinger, og blir i dag regnet som en av de absolutt beste jazztrommeslagerne i Sverige.
Den 1. april i år spilte trioen på Bergen Jazzforum (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER), og selv om vi var fornøyd med den konserten, kan den ikke måle seg med konserten i den fine Bystyresalen i Haugesund i går kveld.
For her fikk vi en konsert som forklarer klart og tydelig hvorfor vi hver dag, hele året, aldeles gratis, holder på å anmelde plater og konserter med jazz og improvisert musikk. For allerede fra første tone kunne vi merke at dette var en av de sjeldne ettermiddagene, hvor alt, absolutt alt, var på plass. De spilte, i hovedsak, komposisjoner av andre, men med disse tre musikerne ble låtene gjort til deres egne. Vi fikk alt fra musikk fra Nord-Korea, som jeg kunne satt en del kroner på at var svensk folkemusikk, musikk fra Vietnam, en flott komposisjon av saksofonisten Gary Bartz og, ikke minst, en usedvanlig vakre versjon av av Don Cherrys «Kora Song».
Og alle tre musikerne var i storform. Det er lenge siden jeg har hørt de tre sprudle slik de gjorde denne ettermiddagen. Stensons pianospill var like lekent som da Jan Johansson boltret seg mest, samtidig som han har et personlig uttrykk som ligger ikke så langt fra Bill Evans, uten Evans’ tunge akkordlegginger. Og kommunikasjonen med de to andre var tett og intim, bass-spillet til Jormin var kanskje det mest kreative i trioen, og i ensemblespillet er han stødigheten selv, og han serverte noen usigelig fine solier. Og Fält var mer leken enn jeg kan huske å ha hørt han tidligere. Hans trommespill virker så grådig enkelt og effektivt, men følger du nøye med på det han gjør, merker du at her er det kreativ behandling av trommesettet, fingerpiano og perkusjon som går utenpå det meste. Han er hele tiden ytterst lyttende, og hans mange rytmiske innspill er med på å gjøre denne trioen til en fryd for øret. Og når du ser at de tre koser seg slik de gjorde i går, så smitter gleden over på publikum, som de tre tar i sin favn og gir, om mulig, en like stor opplevelse som det virker som de selv har. Og at festivalen bruker Bystyresalen til slike konserter er en genistrek, for akustikken i salen, hvor det opp gjennom årene er gjort noen tusen gode og dårlige kommunale vedtak, var perfekt til en slik trio, hvor kun bassen var litt forsterket.
Mens jeg satt å lyttet til denne konserten, forsto jeg virkelig hvorfor vi er noen «gærninger» som bruker livene våre på denne musikken – helt frivillig og uten betaling. Vi få som lytter, skriver og snakker om jazz til det kjedsommelige når vi treffes (til stor fortvilelse for utenforstående). Og at drømmen må være å forlate denne verden mens for eksempel Bobo Stenson Trio spiller akkurat den musikken vi fikk servert i dag. Og å gå ut av tiden med trioens versjon av Don Cherrys «Kora Song», må være den helt optimale måten å gjøre det på. Det er noe med måten disse tre spiller på som går rett i hjerte og sjel, og som jeg er sikker på gjør oss til litt bedre mennesker.
I går utropte jeg Marthe Lea Band sin konsert til festivalens «höydare», men i går fikk hun sterk konkurranse av tre utmerkede, svenske musikere.
På musikalsk sanatorium
Trekkspilleren, gitaristen, banjoisten, pedal steelgitaristen, fløytisten og «komikeren» Stian Carstensen har siden hans seneste plate, «Musical Sanatorium», ble utgitt, blitt et yndet bookingobjekt på de fleste, norske jazzfestivaler. Han er et sant unikum på stort sett alle instrumenter han plukker fram, og hele veien er det inspirasjonen fra Bulgaria og «innover der» som er hovedmotivet for musikken. Han er den ubestridte lederen i bandet Farmers Market, og en konsert med Carstensen er alltid en morsom og fascinerende opplevelse, hvor musikken hindrer massene i å klappe på en og tre..
I festivalprogrammet beskrives musikken fra det nye albumet «Musical Sanatorium» som filmatisk, melodisk og rytmisk, en slags hybrid av vesteuropeisk film og kunstmusikk, forenet med de bulgarske eksotiske rytmer, hvor ting gjerne foregår i ytterst odde taktarter. Og ved siden av Carstensens trekkspill, fløyte, gitarer, banjo og vokale krumspring, fikk vi høre de tre fiolinistene Ola Kvernberg, Atle Sponberg og Bjarne Magnus Jensen, en bratsjist, som dessverre ikke var navngitt hverken i det trykte eller digitale programmet, cellisten Audun Andre Sandvik, gitaristen Ola Erlien, harpisten Sidsel Walstad, cimbalomspilleren Giani Lincan, Torbjørn Dyrud på orgel og el.piano og Carstensens gamle «svirebrødre» fra Farmers Market, Finn Guttormsen på bass og Jarle Vespestad på trommer.
Dette er et «hold» med musikere som lover det beste. Og jeg er overbevist om at samtlige som hadde fått billett i Festiviteten var mer enn klare for en happening av de sjeldne.
Men et stykke ut i konserten ble jeg sittende igjen og lure på hva jeg egentlig var med på. Var dette så bra som rapportene fra Kongsberg jazzfestival, hvor de spilte i juli, var? Var dette en konsert med hode, hale og et midtparti, og som tok oss med ut på en spennende reise, slik møtene med Carstensen gjerne er? Jeg mener nei. For det første var lyden, både ut i salen og på scenen, ikke god nok. Vi observerte flere av musikerne som ville ha endret monitorlyden underveis. Og la gå at de ikke hadde hatt nok tid til en skikkelig lydprøve fordi de ankom rett før konserten, men det får logistikkavdelingen i festivalen ta noe av skylden for. Men at Carstensen brukte tid på å skjelle ut SAS fra scenen for sen ankomst i starten og mellom ett par låter, er ikke profesjonelt. Dette burde de ha løst på bakrommet. For her hadde mange publikummere betalt noen hundre kroner hver for å få en stor konsertopplevelse, og da kan man rett og slett ikke skylde på et flyselskap når ting ikke går helt som man hadde tenkt.
Jeg forsøkte å se bort fra dette mens jeg lyttet til musikken. Men ble sittende igjen med en følelse av at dette ikke var nok gjennomarbeidet. Det haltet litt i fremførelsen, og jeg syntes musikken gikk i altfor mange retninger. Når Carstensen og hans usedvanlig dyktige medmusikanter hadde funnet et musikalsk landskap de kunne utvikle og forfølge for en stund, så endret landskapet og stemningen seg plutselig, og settlisten var altfor «sprikete» og ufokusert til at jeg klarte å finne roen. Dessverre.
Deilig vestnorsk flørt med svenske rytmer
I de siste to årene har man i Vestnorsk jazzsenter i Bergen holdt på med et prosjekt under betegnelsen Vestnorsk Jazzensemble, som kan sammenlignes med det man i Trondheim har hatt stor suksess med som Trondheim jazzorkester. Det er en slags musikerpool, hvor man lager musikalske prosjekter i samarbeid med andre artister for konserter og prosjekter. Og i år hadde man inngått et samarbeid med den svensk/iranske vokalisten Mariam Wallentin.
Wallentin har tidligere jobbet med band som Deerhof og Konono no 1. Hun har turnert med St Vincent og Lykke Li og gjestet album med Leonard Cohen og Refused. Men mest kjent er hun allikevel fra Fire Orchestra! og sine egne prosjekter Mariam The Believer og duoen Wildbirds & Peacedrums.
På konserten i Høvleriet denne kvelden besto prosjektbandet Vestnorsk Jazzensemble av Kjetil Møster på saksofoner og klarinett, Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, Gro Austgulen på fiolin, Carmen Boveda på cello, Julie Rokseth på harpe, Anders Hana på gitar, Arne Toivo på bass og de to trommeslagerne Børge Fjordheim og Terje Isungset, hvor sistnevnte også trakterte perkusjon og munnharpe.
Jeg har fulgt Wallentin siden jeg første gang hørte henne på festival i Rochester i New York for en god del år siden. Og jeg har alltid vært fascinert av hennes stemme, som har noe dypt inderlig i seg, samtidig som det både er rocka og tøft. Hennes soloprosjekt, Mariam the Believer og duoprosjektet Wildbirds & Peacedrums, anbefaler jeg på det sterkeste. Og selv om jeg ikke har full kontroll på de enkelte låtene, om de kom fra hennes soloprosjekt eller fra duoen Wildbirds & Peacedrums, så fungerte alt perfekt, etter en litt nervøs åpning. Arrangementene for det vestnorske ensemblet var åpne og fine, og ga rom for solistene, som i første rekke var Øiseth og Møster, som sjelden eller aldri leverer uspennende ting. Og ensemblesammensetningen passet perfekt til musikken. Og spesielt var samarbeidet mellom de to trommeslagerne perfekt. Fjordheim den som rocka og som lå nærmest trommespillet til Andreas Werlin i Wildbirds & Peacedrums, og Isungset som den «lekne» som kunne gjøre rytmeseksjonen mer utfyllende og spennende. I tillegg var det fint å høre cello, fiolin og harpe i denne sammenhengen, særlig i de sekvensene jeg mener å ha hørt på Wallentins soloprosjekt Mariam the Believer.
Og på toppen av det hele bar Wallentins stemme det hele med stor overbevisning. Hun har en klar og tydelig stemme som kan bære over både jordskjelv og bombenedslag, noe vi har hørt flere ganger, sammen med Sofia Jernberg i front for det store Fire Orchestra! Og når hun tar det ned, er det nesten som hun kommer krypende inn til oss og vil hviske oss noe viktig i øret.
Jeg håper virkelig at dette ikke blir et engangsprosjekt, men at mange flere enn de som hadde benket oss i Høvleriet denne kvelden får muligheten til å høre dette originale og fine prosjektet ved en senere anledning. For her er det nedlagt mye tid og arbeid, både fra musikerne og Vestnorsk jazzsenter, og resultatet ble en utmerket konsert mange arrangører i alle fall rundt om i Norge og Sverige bør «gribbe» fatt i.
Tekst og foto: Jan Granlie
(overnatting er betalt av Sildajazz).
Anders Jormin
Jon Fält
Bobo Stenson
Stian Carstensen Musical Sanatorium
Mariam Wallentin og Vestnorsk Jazzensemble
Mariam Wallentin
Carmen Boveda
Kjetil Møster
