MOLDEJAZZ, 16. JULI 2024, DAG 2: Så er festivalen virkelig i gang! Og i dag har byen vist seg fra en utmerket side værmessig. Dagen har vært det man kaller «litt til og fra» med møter med gamle venner til lunsj, det første skikkelige pressemøtet og noen interessante konserter. Men det viktigste er at vi har kommet oss gjennom første dag, og har mer eller mindre klart å akklimatisere oss, og kroppen har «falt til ro» andre dag.

Dette var dagen da «alle» skulle ha med seg multikunstneren Jacob Collier. Men det skal mer en noen millioner treff på YouTube før salt peanuts* lot seg lokke. Derfor startet og sluttet vi i Storyville, og artister med ikke like stor fanskare som Collier.

Eit fyrverkeri i duoformat
Rohey Taalah (vokal) og Martin Myhre Olsen (alt-, tenor- og barytonsaksofon) stod for eit fyrverkeri av ein konsert og fekk etter at dei avslutta med Carole Kings «A Natural Woman» eit entusiastisk publikum på beina i intens trampeklapp. Duoen hadde ikkje øvd inn anna enn dei ti låtane dei allereie hadde servert, så då blei det ein reprise på «Feeling Good» som Nina Simone gjorde referansetolkinga av i 1965.

Repertoaret var ein fin miks av standardlåtar i ymse sjangrar. Myhre Olsen varierte saksofonbruken etter karakter og stemning på repertoaret, og samspelet mellom dei to var saumlaust. Taalah fortalde villig vekk om hennar tilhøve til dei ulike låtane, men passerte ikkje grensa for for mykje prat. Indikasjonen på at konserten kom til å bli av det minneverdige slaget, kom med Joni Mitchells «Both Sides Now» der Taalah avslørte framifrå historieforteljarevner. Myhre Olsen hadde ein glimrande intro på nemnde «Feeling Good», og i byrjinga song Taalah som om Simone stod i rommet. Overraskande nok hadde dei inkludert den overtone-spekka Jaco Pastorius-balladen «Portrait of Tracy». Dei to hadde gjennom arrangementet fått fint fram essensen i låten.

Eit anna høgdepunkt på konserten var den tradisjonelle antikrigssongen med den ironiske tittelen «Bright Sunny South», ei påminning frå dei to om både Ukraina og Gaza. Dei letta på stemninga med å avslutta med «The Moon Is A Harsh Mistress» og nemnde «A Natural Woman». (LM)

We Don’t Imagine Anymore
Veslemøy Narvesen (trommer og vokal) hadde samla eit fint lag sett saman av Nicolas Leirtrø (bass), Oliver Skou-Due (piano og vokal), Håvard Aufles (tangentinstrument og elektronikk), Zakarias Meyer Øverli (tenorsaksofon og vokal) og Selma French (fiolin og vokal) til å framføra musikken på plata We Don’t Imagine Anymore. Plata er etter mitt syn for stramt arrangert. På konserten sleppte Narvesen opp og låtane blei strekte ut. Noko ein må gjera når ein har eit så flott band med seg, som ho sa undervegs.

Musikken i konsertversjon står fram både djervare og med eit heilt anna drama enn på plata. Narvesen gav rikeleg rom for solistiske krumspring noko Skou-Due, Aufles og Meyer Øverli tok vel vare på. Leirtrø var saman med Narvesen eit rytmisk ankerfeste som heldt det heile på plass på meisterleg vis.

Narvesen har ikkje ei stor stemme, men problemet er ikkje stemmematerialet. Tekstane har rett og slett ikkje naudsynt poetisk kraft. På «Sink» er ho i nærleiken av noko som kan byggjast på. Her kjenner eg det slik at ho har noko viktig på hjarte, men konserten vart like fullt ein solid opptur ut frå dei forventningane eg hadde. (LM)

AIR plus one
Bill Frisell Trio med Immanuel Wilkins (altsaksofon) leverte ein konsert som eg framleis er i villreie om. I løpet av dei fem kvartera dei var på scenen spelte dei tre medleyar der den første varte i mest 45 minuttar. På sedvanleg vis var musiseringa ein evig jakt på nye klangar og harmoniske vriar og ikkje minst ein konstant leik med tempoet. Bill Frisell (gitar) styrer båten, og Thomas Morgan (bass) og Rudy Royston (trommer) er med på alle kursendringane, men for Wilkins kjentest det til tider ut som han var femte hjul på vogna. Det heile kan minna om ein musikalsk No Fence-teknologi der ein tilsynelatande kan beita fritt, men er styrt av GPS og elektriske impulsar.

Dei spelte fleire kjente Frisell-travarar m.a. «Dog on A Roof» og undervegs dukka Monks «Evidence» opp, og det skal understrekast at Wilkins fekk tre høve til å strekkja ut på altsaksofonen. Han tok vel vare på dei augneblinkane. Konserten blei avslutta med same ekstranummeret som på måndag, Burt Bacharahs «What The World Needs Now», men i ein mykje lengre versjon. Frisell har forstått kva verda treng! (LM)

Politisk 70-tall, som er like viktig i dag
På 1970-tallet sto den politiske delen av jazzen i front for den spennende musikken. En stor del av de amerikanske jazzmusikerne gjorde opprør mot krig, rasisme og ulikheter, og vi fikk en rekke spennende plateutgivelser fra den «moderne» delen av jazzen, gjerne i selskap med poeter og agitatorer for de svartes rettigheter. Selv om dette var tiåret for jazz og fushion, og i begynnelsen av tiåret, hvor latisjazzen virkelig slo gjennom i USA, og Miles Davis utga Bitches Brew.

Nå, i 2024, er det på tide med en reprise på denne «revolusjonen». Det amerikanske samfunnet har, de senere årene, hatt et stort behov for en revolusjon, det er bare å nevne «Black Livves Matters», «Me Too», og den politiske situasjonen, hvor to «aldrende menn», sloss om jobben som ny president. I en slik tid er det mange, særlig afro-amerikanske musikere og kunstnere, som «går på barrikadene». Og ett av disse banda er Irreversible Entanglements (Irreversible forviklinger), som avsluttet gårsdagens program i Storyville.

I programteksten kan vi, blant annet, lese følgende tekst om bandet: «Frijazz og poesi. Et frijazzkollektiv med tydelig politisk bakgrunn og retning. Kjærlighet til musikken og mennesket. Insisterende uttrykk med høy energi. Groves og swing. Seriøsitet og lek. Assosiasjoner til legendariske ensembler som Bitches Brew, Art Ensemble of Chicago og Sun Ra». Nå er vi litt i tvil om hvilket band som fikk navnet Bitches Brew, men vi regner med at festivalen mener platen til Miles Davis som ble innspilt den 19. og 21. august 1969, og som kom ut i 1970. Men det ikke så viktig. Inspirasjonene er tydelige i det vi fikk høre denne kvelden.

Bandet består av vokalisten Camea Ayewa (Moor Mother) (hovedbildet), bassisten Luke Stewart, trompeteren og konkyliespilleren Aquiles Navarro og trommeslageren Tcheser Holmes. Bandets saksofonist, Keir Neuringer, glimret med sitt fravær denne kvelden. Bandet ble startet i 2015 etter «Musicians Against Police Brutality»-markeringen i Brooklyn. Og ifølge dem selv springer bandet ut av vennskap, felles driv og retning og en delt bekymring for samfunnsutvikla i USA. Jeg har alltid hatt stor sans for jazzmusikere som tar stilling, og som gjerne befinner seg et godt stykke ut på venstresiden politisk. Og forventningene var relativt store før denne konserten.

Og i starten likte jeg det vi fikk høre. Ayewas politiske budskap gikk rett hjem hos undertegnede, bass-spillet til Stewart var drivende, groove og fint, og trommespillet til Holmes passet perfekt til Ayewas messende vokal. At Navarro startet konserten med å spille på konkylie, kunne jeg også akseptere, men etter en stund henvendte jeg meg til sidemannen og sa jeg savnet en trompeter som Don Cherry eller Kirk Knuffke i stedet for den relativt ensartede konkyliespillingen. Men som om han hørte hva jeg sa, plukket han umiddelbart opp trompeten, og lydbildet ble adskillig friskere.

Men etter hvert ble dette en konsert uten noen form for dynamikk og variasjon. Ayewa messet på en tekst om frihet som savnet dybde, og som ble en remse av politisk slagord uten dypere mening. De fikk med publikum til å knytte neven og delta i de politiske slagordene, Stewart og Holmes spilte drivende og groovy, men uten variasjon i tempo, temperatur og kreativitet, ble dette etter hvert relativt pinlig. Dessverre.

Men de fikk med seg et relativt ungt publikum i «frihetskampen», som ikke var født da Charles Mingus serverte låttitler som «Remember Rockefeller at Attica», «Free Cell Block F, ‘Tis Nazi I.S.A», «Oh Lord, Don’t Let Them Drop That Atomic Bomb On Me» med flere, så kanskje vi kan håpe på at noen av dem fikk tent en politisk gnist denne kvelden i Storyville. For oss som hadde fulgt denne typen jazz over noen tiår, ble dette, etter hvert, en ganske «platt» forestilling. (JG)

Tekst: Lars Mossefinn (LM) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie, Britt Schumann (Veslemøy Narvesen) og Arne Furland (Martin Myhre Olsen og Rohey Taalah

(Hotell for en av salt peanuts* sine medarbeidere er betalt av festivalen, og reisen av Moldepuls)

Martin Myhre Olsen og Rohey Taalah (Foto: Arne Furland)

Veslemøy Narvesen (Foto: Britt Schumann)

Bill Frisell Trio plus One

Immanuel Wilkins

Thomas Morgan

Luke Stewart

Aquiles Navarro