KONGSBERG JAZZFESTIVAL, lørdag 4. juli 2015: Som vi ønsker oss tilbake!
Så er det tid for den siste dagen på den 51. jazzfestivalen på Kongsberg. Festivaltrettheten har satt inn. Av reint fysiske årsaker ser vi fram til at det snart er slutt. Men av musikalske årsaker vil vi at dette skal fortsette lenge, lenge! Vi trekker pusten dypt, for å sikre oss fysiske krefter til den siste innspurten.
Denne dagen trenger vi ikke si hvor tittelen og første linje er hentet fra! salt peanuts* lesere har knekt koden.
Vi ustyrer oss med to velfylte vannflasker for å møte varme lokaler og går i gang. Første stopp i dag er Avanthagen i Smeltehytta. Dette etter hvert årvisse arrangementet lørdag kl 15.00 under «jazzen» på Kongsberg har blitt et høydepunkt for mange av oss. Etter fjorårets höjdare i Avanthagen med Michael Duch, Eve Risser, Hild Sofie Tafjord og Audun Kleive, er forventningene store. Her skal vi møte nye stemmer, nye konstellasjoner, det ukjente. La de hundre blomster blomstre! Men i motsetning til Maos herostratisk berømte «Baihua jundong»-kampanje i 1957 for å lure de intellektuelle ut på banen med sine «høyreavvik», lar vi alle avvik – opp eller ned, høyre eller venstre – gro vilt og uhemmet. Uten å kappe hue av dem etterpå.
Først ute i år er en trio med Ståle Liavik Solberg på trommer, britiske John Russell på gitar og Chicagoan Ken Vandermark på saksofoner og klarinett. Dette er impro-musikk på høyt nivå. Russells gitarbruk er fascinerende, poengtert og malende, uten å være overdrevet. Vandermark er alltid en nytelse å høre på med sine kantete, men alltid veloverveide linjer. Solberg er flott tilstede i musikken, det er åpenbart at han og Russell har spilt mye sammen. Men allikevel, musikken blir ikke en helhet. Som heter; it didn’t quite gel!
Neste ut som solo var den østerrikske fiolinoisten Mia Zabelka. Morsomt, men det grep meg ikke. Det var ikke variasjon nok i spillet til at interessen kunne holdes gjennom hennes sett.
Å holde interessen var derimot ikke noe problem i tredje og siste sett. Den Berlinbaserte duoen med Magda Mayas på klaver og Tony Buck på trommer satte fyr på lokalet. Dette er en duo som har spilt sammen i mer enn ti år – og det hørtes. De har maktet å opprettholde nysgjerrigheten og kreativiteten, og har ikke falt for det som ofte kan drepe interessen for etablerte ensembler – at de faller tilbake på tilvante og rutiniserte handlingsmønstre. Særlig fascinerte Mayas’ gjennomførte bruk av «prepared piano», med en overvekt av perkussive mønstre, og samvirket med Buck’s trommespill, dempet, «to the point» og spennende. Kammerimpro av ypperste merke!
Vi løper over til den nye gamle kinoen, denne runde kinesiske vifta – på folkemunne kjent som Sitronpressa. Kommunen vil ikke tillate kulturaktiviteter etter at kinoen seinere i år flytter over i Krona. For å sikre økonomien i prestisjebygget Krona, rydder man unna all mulig konkurranse fra nye eiere av bygget.
For 49. og aller siste gang er dermed kinoen brukt som festivalscene! Hva som skjer med bygget, vet ingen. Vi tar et siste bilde av en fullsatt gammelkino før konserten med Joe Lovano Classic Quartet. For det er Lovano vi løper for å høre. Ved siden av Brad Mehldau er det nok Joe Lovano som må karakteriseres som headliner på årets jazzprogram.
Lovano (bildet til venstre) er en av mellomgenerasjonen mellom 1960-tallets store helter på tenor-saksofon og de unge «løvene» i amerikansk jazz. I motsetning til disse hadd han en tydeligere inspirasjon fra avantgardejazzen på 1960-tallet. Men det er den innenfor post-bop-kategorien han har befunnet seg i en årrekke nå.
Med seg til Kongsberg hadde Lovano Joey Baron på trommer, Linda Oh på bass og Lawrence Fields på klaver. Det er vakkert, det er medrivende, men det er ikke grensesprengende. Innledningen blir litt kjedelig – men det er før Joey Baron viser hvorfor han er en ettertrakta trommis i dagens post-bop-verden. Linda Oh er en bassist jeg har hørt flere ganger, og verdt å lytte til. I denne sammenhengen er hun svært forskjellig fra Lovanos tidligere oppkomme av en bassist, Esperanza Spalding. Mer avdempet i gestene, og en framtoning hvor hun svært sjeldent viser fra smilet. Basspillet er adekvat, men sjeldent mer enn det.
Lovano er den førende kraften – naturlig nok i dette bandet. Det er fart og dynamikk, med drivende teknikk og stor tone i hornet. Men på mange måter framstår det som konvensjonelt. En sekvens med tre tema av Ornette Coleman som gis som en «tribute til kjempen» blir mer interessant. Vi får blant annet en flott versjon av «Sleep Talking» fra Colemans 2006-album «Sound Grammar». Samme temaet ga Coleman med Prime Time-bandet ut allerede i 1982, med tittelen «Of Human Feelings», dengang med det kortere «Sleep Talk» som tittel. Her leverer Baron en solo som til fulle viser sin kraft. Her kommer også Linda Oh mer til sin rett.
Vi løper igjen – denne gangen ned til Energimølla – hvor Morten Qvenild er i gang med sin releasekonsert for albumet «Personal Piano». Vi merker at begeistringen blant publikum er stor straks vi kommer innenfor døra. Qvenild er omgitt av alle sine remedier – scenen er nesten helt mørk. Bak klaveret sitter han med hodelykt for i det hele tatt å kunne orientere seg. Det meste av materialet er pre-komponert, og viser en ny side av Morten Qvenild. Det kan synes langt fra både In the Country og fra sPacemoNkey, men det er åpenbare affiniteter. Med nye dimensjoner.
Vi får noen vidunderlige klaversoli over pre-recordede minimalistisk utviklende akkordeffekter. Langsomt, men allikevel dramatisk og dynamisk. På et tidspunkt tenker jeg at dette ville vært hvordan «Keith Jarrett meets Moody Blues» ville ha hørt ut. Men jammen bryter ikke Morten også ut i sang – som en annen singer-songwriter. Og det har virkelig kommersielt potensiale. Han bruker en vokalsplitter som gjør at det blir flertonig sang i vekselvirkning med sitt klaverspill og underliggende droner.
Plata kommer ikke før til høsten, på labelen Hubro. Jeg regner med som selvfølge at den vil selge godt utover høsten og vinteren.
Ut på gata, over Nybrua for å oppleve Dødens Garderobe med Laura Toxværd som gjest i Odd Fellow. Bandet med det noe skremmende navnet er en dansk trio med Jeppe Zeeberg på piano, Nicolai Kaas Claesson på bass og Rune Lohse på trommer. Toxværd – aktiv i det unge ILK-miljøet i København – er gjest denne kvelden på alt-saksofon. Ukjente musikere for de fleste, men de som var på Odd Fellow – kanskje for aller siste gang i festivalens historie – fikk høre og se en åpenbaring.
Impro, frijazz, kall det hva du vil. Vi kaller det vakker musikk. Toxværd overbeviste og sjarmerte – og hennes bruk av hele rommet var itet mindre enn et skoleeksempel på hvordan en improviserende musiker utnytter alle de muligheter som spillestedet gir. Et smakfullt og medrivende trommespill av Lohse hadde sin motsats i Zeebergs eminente pianospill. Sammen med Claesson fungerte det som en enhet skapt i helt andre sfærer enn Hyttegata i Kongsberg en lørdagskveld. Ikke visste jeg at døden var så vakker! Dette vil vi ha mer av, mye mer!
Neste stopp var Smeltehytta. Siste ordinære konsert for vårt vedkommende var Side A (hovedbildet) der nede. Nå var temperaturen i rommet noe mer behagelig enn tidligere på dagen, men musikken sto til minst 35 grader. Trioen Side A med Ken Vadermark på baritonsaksofon og klarinett, Chad Taylor på trommer og Håvard Wiik på klaver samler i seg det beste av alle moderne jazztradisjoner. En desiliter 1960-talls avantgarde, blandet med impro, post-bop og rørt sammen med et par spiseskjeer cool-orientert kontrapunkt, og du begynner å nærme deg hvordan denne musikken framstår.
Deres første plate «A New Margin» kom på CleanFeed i 2011, mens «In the Abstract» kom på NotTwo for et år siden. Det vi fikk presentert var musikk fra den siste plata. Fra det startet med «Cadeau» til det en drøy time etterpå ble avsluttet med «Strikes No Chord In My Memory» var vi i himmelen. Wiiks pianospill er alltid interessant, tankevekkene og mange ganger uutgrunnelig i sine vandringer. Men det er alltid en logikk og linje bak det. Ken Vandermarks spill er nyansert og spennende, og karakeristisk i sine kantete linjer som gir assosiasjoner til Eric Dolphys spill. Det er få moderne amerikanske trommiser i dag som er så fascinerende og medrivende som Chad Taylor. Og sammen er de dynamitt!
Vi avsluttet den 51. jazzfestival på Kongsberg med å danse inn i natta til Seun Kuti & Egypt 80 i ei Energimølle så hardstappa at det var rart at brannalarmen ikke gikk. Vi rett og slett koste oss. Men det er en annen historie.
Ses uke 27 i 2016!
Tekst og foto: Johan Hauknes
