Det er noe som heter at man ikke kan bli profet i eget land, men det brydde verken Petter Wettre (hovedbilde), Hans Mathisen eller publikum på Verdensteateret i Sandefjord seg om i går.

Anledningen var at begge de to jazzmusikerne fra Sandefjord begge hadde nye utgivelser å presentere. Saksofonisten Petter Wettre sin Playing Up to My Standards er ikke utgitt som en fysisk plate, men finnes tilgjengelig bare i Wettre sin egen app. Den koster kun sju kroner, og da får du tilgang til samtlige av hans 18 utgivelser pluss ekstremt mye ekstra goodies.

– Den eneste ulempen med den appen er at jeg ikke tjener penger på det, sa Wettre fra scenen.

For de som har fulgt Wettre siden han marsjerte i skolekorpset hjemme i Sandefjord på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, kommer nok en plate med standardlåter fra Wettre som en stor overraskelse. Selv må jeg innrømme at jeg begynte å lure alvorlig da han introduserte klassikeren «The Lady is a Tramp» og fortsatte med å planke låta. Jeg hadde et øyeblikk lyst til å gå opp på scenen og spørre «Hvem er du og hvor har du gjort av den ekte Petter Wettre?», men før jeg kom så langt, var det heldigvis takk og farvel til å følge den opprinnelige melodien slavisk.

Likevel var det veldig morsomt å høre Wettre i en slik setting, der han ofte var så mild i tonen at man kunne lure på om han hadde fått pusteproblemer, men samtidig så virtuos at han ikke lot det være tvil om hvem som satte saksofonflisa i vibrasjon. Det er heller ingen grunn til å frykte at Wettre har blitt mildere stemt med årene, for da virkelig trengtes skrella Wettre malingen av veggene, særlig da han som en del av Hans Mathisen sitt band virkelig tok av. Da var det omtrent like stor jubel i salen som det var litt lenger oppe i byen for noen uker siden da byens fotballag rykket opp i Tippeligaen etter fire års ørkenvandring i 1. divisjon.

Musikalsk og kreativ tørke var det vanskelig å finne på Verdensteateret. Gitarist Hans Mathisen hadde tatt med seg broren Per på bass, Per Oddvar Johansen på trommer Eckhard Baur på trompet og briten Jason Rebello på piano i tillegg til Wettre på både sopran- og altsaksofon. Gitarist-Mathisen er en strålende gitarist og en ditto komponist, og feel-good-stemningen var åpenbar fra første tone på de låtene han spilte fra sin nye plate The Island.

– Den er å få i ordentlig cd-kvalitet, ikke sånne MP3-greier, sa han.

Blant mange høydepunkt var den rolige «Dialogue» og energibomben «Undertow». Instrumentalt er det vanskelig å plukke ut noen favoritter, men en ekstra blomst går til trompetist Eckhard Baur sitt fantastiske spill, særlig på «Dialogue».

Det var ikke akkurat reservelaget Petter Wettre hadde tatt med seg til Sandefjord heller. Erlend Slettevold på piano og Bjørn Vidar Solli på gitar utmerket seg kanskje mest i tillegg til frontfiguren selv, men uten australske Adam Pache på trommer og drammenseren Frode Berg på bass ville det blitt tynt.

«The Lady is a Tramp» er nevnt, men også Wettres alternativ til «Bye, Bye Blackbird» som han har kalt «Hello, Blackbird» og ikke minst «Alice in Wonderbra», ikke «Alice in Wonderland», var glimrende.

Avslutningsvis gikk begge bandene sammen på scenen for å gjøre Hans Mathisens komposisjon «Blues for Ornette». Da letta taket, og Petter Wettre, Hans Mathisen og de andre åtte musikerne ble takket av til trampeklapp. Dermed kunne samtlige til stede krysse av for en klar hjemmeseier til Sandefjord på tippekupongen.

Tekst og foto: Roy Ervin Solstad