KLUB PRIMI, KĂBENHAVN, 10. SEPTEMBER 2019: SĂ„ var vi endelig i gang med hĂžstsesongen pĂ„ Klub Primi pĂ„ H15 i KĂždbyen i KĂžbenhavn. Egentlig startet sesongen forrige tirsdag, men da var salt-peanuts*, pĂ„ grunn av andre presserende oppgaver, opptatt pĂ„ annet hold.
Men denne tirsdagen var vi tilbake. Og det var godt Ä vÊre pÄ plass i det gamle lagerlokalet, hvor den kreative, genrefrie og improviserte musikken holder hus hver uke (nesten) hele Äret.
I gÄr var det svenskene somrÄdet grunnen pÄ murgulvet i klubben. Og det var, i stor grad, musikk fra Sambandsstatene tilfÞrt moderne improvisasjon i form av dronelignende og frittgÄende musikk som dominerte.
Men fÞrst ut var en duo som holder til i KÞbenhavn. Den danske altsaksofonisten Sonja LaBianca, som mange kjenner fra kollektivet rundt bandet Selvhenter mÞtte den polske, KÞbenhavnbosatte, bassisten Tomo Jacobsen i en tett elektro-akustisk avdeling som hele veien bar preg av tett kommunikasjon og fint samspill. Jacobsen er en svÊrt dyktig bassist, som med sin dype tone i bassen og utsÞkte teknikk, legger akkurat det rette grunnlaget for fine solistbidrag, nesten fra hvilken som helst musiker som mÞter han til «sverdslag». I gÄr var kjemien mellom LaBianca og Jacobsen nesten sÞmlÞs gjennom hele det timelange settet. LaBianca er en dyktig saksofonist, som utforsker bruken av elektronikk sammen med saksofonen, som tidvis kunne lÄte som et accordeon, andre ganger som veien til undergangen, mens det i andre sekvenser lÄt nesten usigelig vakkert. Jeg vet ikke av sÄ mange andre altsaksofonister som spiller slik som LaBianca. Ikke pÄ den mÄten at hun har en sÊrpreget lyd i hornet, men mye mer hvordan hun bruker hornet sammen med elektronikken. Det er som slagordet til Klub Primi: «kreativt, improvisert og genrefritt».
Etter en kort pause var det klart for den svenske vokalisten Qarin Wikström (hovedbildet) og hennes Q Pieces. Hun kom ut med sin plate «Up Up Up» for en stund siden, og dette var fÞrste gang jeg fikk mulighet til Ä hÞre denne kvartetten live. I Q Pieces har hun med sin «bedre halvdel», keyboardisten Simon Toldam, trommeslageren Peter Brun og den svenske gitaristen Samuel HÀggkvist. Og, sÄ vidt jeg forsto, var det sekvenser fra albumet vi fikk hÞre denne kvelden.
Wikström er en kreativ vokalist som ogsÄ trakterer elektronikken pÄ en fremragende mÄte. Riktignok kom ikke vokalen altfor godt fram i gÄrsdagens sett, men det var mer enn godt nok til Ä gi oss en musikalsk reise som bÄde var original og vakker. NÄr jeg hÞrer vokalister som dette, i en slik sammenheng, gÄr tankene fort tilbake til 90-tallet og musikere som var innom det belgiske musikkollektive Les Disques du Crépuscule, og musikere som britiske Tracey Thorn og norske Bel Canto, men ogsÄ til en vokalist som Mathilde Santing og de mer «svevende» og droneaktige musikerne som var relativt populÊre i Mellom-Europa pÄ den tiden.
Men Q Pieces gÄr lenger enn de vi husker fra 90-tallet. Her kombineres det droneaktige med lettere «pop»-fraser og utpreget, amerikansk twang. Og en gitarist som Ry Cooder, i sine mest «twngske» situasjoner, dukket stadig opp pÄ grunn av HÀllkvist gitarspill. Det mer droneaktige ble i fÞrste rekke servert av de andre musikerne, sÊrlig fra Toldams synth og moog, pluss Bruns bruk av bass-synth. Og pÄ toppen lÄ Wikströms elektronikk og stemme som ledet tankene inn pÄ et slags soundtrack for en eller annen «scary-movie» som gjerne kunne vÊrt tatt opp i samme landskap som den fine «Paris, Texas»-filmen med musikk av Ry Cooder og med et tÞrt, nÊrmest Þrken-lignende landskap i litt overredigerte farger. En fin time som tok oss langt vekk fra en relativt fuktig kveld i KÞbenhavn.
SÄ ble kvelden avrundet med Samuel HÀllkvist og hans HÀllkvist Decorum. Det var verdenspremiere for denne kvartetten denne kvelden, og sammen med HÀllkvist pÄ gitar mÞtte vi Stephan Sieben pÄ gitar, norske Anne Marte Eggen pÄ bass og nordmannen, og kÞbenhavnbosatt i en en rekke Är, Knut Finsrud pÄ trommer.
Og om det var mye twang i Q Pieces, fikk vi virkelig dosen med denne kvartetten. Med to gitarister, som begge var langt inne i den amerikanske, litt countryaktige musikken, ble dette en time pÄ hesteryggen gjennom et stÞvet landskap. Bassisten Anne Marte Eggen kjenner jeg ikke fra fÞr, men hun holder til i MalmÞ, og har medvirket pÄ en rekke musikalske prosjekter pÄ andre siden av broen, mens Finsrud er en drivende dyktig trommeslager man hÞrer altfor sjelden i KÞbenhavn. Han har spilt med Qarin Wikström tidligere, og mange vil kanskje huske han i samspill med den norske trompeteren Gunnar Halle, blant annet i bandet TriÄverÊinne med Thomas Finsrud i tillegg pÄ piano. Stephan Sieben er dansk gitarist som er tilsluttet ILK-kollektivet, og som man har kunnet hÞre med band som Kostcirkelen, MÀktiga Vingar og Klubbhus (sammen med Wikström, Toldam og Finsrud).
Men dette var altsÄ deres verdenspremiere, og selv om musikken de fremfÞrte lÄ et godt stykke unna det man er vant til Ä hÞre pÄ Klub Primi, ble de svÊrt godt mottatt av publikum. Det var rocka musikk med twang og mye jazz, en kombinasjon som var fascinerende Ä lytte til, for her mÞtte vi fire musikere som fungerte fint som et kollektiv, og sÊrlig var samspillet mellom de to gitaristene tett og fint.
SĂ„ da var sesongen Ă„pnet for Klub Primi, i alle for vĂ„rt vedkommende, og vi kan love mange rapporter fra denne fine klubben i ukene framover. Ikke minst den 1. oktober, da de byr pĂ„ triomĂžte mellom TimothĂ©e Qoust, Barry Guy og Lotte Anker, The Electrics og Sound of Motion Ensemble. Men det er ingen grunn til ikke Ă„ oppsĂžke klubben allerede neste tirsdag for Ă„ hĂžre Niman (Hans Kjorstad â fiolin, Andreas RĂžysum â gitar, klarinett og Egil Kalman â bass, synth), FĂžlfod og SlimO. Be there!
Tekst og foto: Jan Granlie