VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 6. MARS 2026: Årets høydepunkt? I det minste ett av dem. Vi har fulgt Amalie Dahls Dafnie og sett bandet vokse fram som ett av de fremste innenfor den akustiske kraftjazzen, med frie former, utforskende uttrykk, og et solid fundament i heftige tema og drivende vamp.
Kombinert med dyp innsikt i og forståelse for hvordan dette kan bygge spennende og medrivende musikk, er det alltid interessant og spennende å lytte til Amalie Dahls musikk. Musikken fra henne selv og hennes grupper, viser i tillegg ikke bare en bred forståelse og sikker sans for formenes betydning, men hun, sammen med meget kompetente musikere og samarbeidspartnere, bruker også form som et aktivt dynamisk grep.
Til Moldejazz 2025 lanserte Dahl prosjektet Amalie Dahl’s Dafnie Extended. Og det til stor og ålmein åtgaum. Hennes prosjekt Dafnie, med Veslemøy Narvesen på trommer, Nicolas Leirtrø på kontrabass, Oscar Andreas Haug på trompet og Jørgen Bjelkerud på trombone, ved siden av Amalie Dahl selv på altsaksofon, ble i utvidet tilstand til en dodektett – et lite, stort band, med et stort uttrykk. I dag lanseres dobbelt-LP-en Live at Moldejazz, anmeldelsen kan du lese her, på Nasjonal jazzscene i Oslo med Dafnie Extended på scenen.
Dafnie er på plass, pluss fra venstre, Lisa Ullén på piano, Henriette Eilertsen på fløyter, Sofia Salvo på barytonsaksofon, Ida Løvli Hidle på akkordeon, med, ytterst til høyre, Anna Ueland på modulærsynth og el-piano. Bakerst på høyre side av scenen, de to stykk Knoll og Tott i impro‑/fri-jazzens norske avdeling, platedirektørene, bråkmakerne og stadig nyskaperne, Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass og Paal Nilssen-Love på trommer, gonger og mere.
Fritt fett, æssæ! Klisjéene om Club 7-språket renner i hugen inn, dette er musikk som engasjerer minst like mye som det mest medrivende som Club 7-verkstedet noensinne greidde å skape – og det var ikke lite. Håker Flaten og Nilssen-Love dundrer ut av stasjonen, før første tema – «Floating» – presenteres, flytende på et viltert dyphav av stormende og piskende regnfylt motvind midt i trynet. Alle tonene er satt … fra første time, med modulære øyer som cues inn og ut, det er forenet fraksjonsmusikk med traksjon og transaksjon. Samstemmig, synkront, simultant, fraksjoner som fullender helheter. Sofistikert og fleksibel øyhopping som kompositorisk strategi.
Dahl setter selv standarden for det som kommer med et løp som er flytende, fissilt, og fussilt. Men ikke fossilt. Bjelkerud viser hvorfor han er en av de fremste, fortsatt unge, men ikke lenger lovende, trombonistene på den skandinaviske scena i dag. Det kan uttrykkes slik: Det var en gang, da var de tre etter Frode; Øyvind, Erik og Kristoffer. I dag kan vi fylle bortimot en fire-femdobbelt trombonerekke i et standard storband med musikere der kampen om førstestemmene er flammende febril.
For er det én ting dette bandet virkelig viser, så er det at man har gjort noe riktig på denne fjellknausen av ei halvøy vi kaller Skandinavia: Vår gjeld til inspirerende musikklærere i grunnskolen og på videregående nivå, kulturskolene, til korpsene, og til lokale kor og musiske mutasjoner av disse er stor. I tillegg: De siste ti-femten årenes systematiske arbeid fra regionale jazzsentre med å gi barn og unge i mellomfasen, i den store frafallsfasen mellom tretten-fjorten og tjue år, utviklingsmuligheter er også med stor sannsynlighet en meget viktig del av den pågående oppblomstringen av nye talenter.
Dette er definitivt ikke til forkleinelse for de sofistikerte utdanningene på folkehøyskole- og høyskolenivå, men grunnmuren for en musiker legges tidligere. At jentene endelig kommer for fullt, over et bredt spektrum av instrumenter og uttrykksformer, gjenspeiler det samme: Et langsiktig arbeid, som i stor grad er først og fremst lokalt, seinere regionalt, organisert og initiert. I tillegg opplever vi igjen og igjen at store talenter fra våre naboland trekker hit, og ‘fornorskes’ — som den rekken av fornorskede, danske altsaksofonister som Amalie Dahl inngår i.
Men dette er ikke ‘norsk’, det er i aller høyeste grad en skandinavisk, om ikke allnordisk utvikling. Vi har – og har hatt i flere tiår – en bred skandinavisk musikkscene innenfor improvisert samtidsmusikk. Og denne scena er i dag bredere, mer mangfoldig, og kvalitativt bedre enn noen gang tidligere. Vi har opplevd, og opplever fortsatt, en musikalsk gullalder ulikt alt annet som har skjedd, i noen del av den nordiske musikkhistorien.
Dahl og hennes kraftfulle vannlopper i Amalie Dahl’s Dafnie Extended demonstrerer disse utviklingstrekkene til fulle. Bjelkerud er nevnt. Eilertsens fløytespill er framhevet mange ganger, og setter, som her, sammen med Narvesens trommespill, fornyede, moderne, kontemporære særmerker på musikken i 2026. I Haug har vi en trompetstemme som er fylt av forståelse av tradisjonen, men som ikke repeterer den: Han ser framover, og kreativt skaper han noe nytt av den.
Sofia Salvo er for meg et nytt bekjentskap, men hennes forståelse for barytonsaksofonens soniske muligheter i alle registre er overveldende. Unge Leirtrø, han som på egen hånd, og det sterkt, opprettholder tunge kulturelle tradisjoner fra det trondhjemske oppland, har etablert seg som en frisk ny stemme i det bassale rommet i friformige uttrykk. Legg spesielt merke til de skiftende kontrastene og sammenfallet mellom trønderen og bassnestoren ved hans side, en nestor med røtter noe lengre sør, ved Dovres nordlige grense.
Løvli Hidle har helt siden hun for ti-femten år siden valgte å være en av akkordeonistene som trådte over fra den komponerte samtidsmusikken til den improviserte samtidsavdelingen, bidratt til å gjøre «flenge» hipt og trendy. På denne veien har hun hatt følge av Kalle Moberg som en viktig stemme i dette, og sammen har de fulgt i de store fotsporene etter Frode Haltli. For ordens skyld: Vi kan også legge til Maren Sofie Nyland Johansen til denne lista. Det er ikke tilfeldig at disse fire musikantene alle har bakgrunn fra den komponerte samtidsmusikken.
Akkordeon som hipt avantgarde-instrument er definitivt musikk for særinger. Løvli Hidle kommer med en sofistikert kunnskap om bruk av dette latterliggjorte instrumentets bredt, lydmalende, soniske egenskaper. Og stor evne til å bruke det i kreativ, improvisert musikk. Så også her. Et akkordeon er en analog synth med muligheter som ligger milevis unna framføringen av en reinlender fra Nerigarden, eller en pols fra Uppigarden. Og Løvli Hidle viser dette til fulle. Blant mye annet: Et fascinerende bassløp i instrumentets kjeller vil leve med meg videre etter denne konserten.
Like særmerket og fascinerende er Ullén på jazzscenas klaver. Hun framviser – som så mange ganger tidligere – en forståelse for musikken og for øyeblikkene i den, som er unik og engasjerende. Det er lett å danse til Ulléns piano på scenens venstre side. På motsatt side, Ueland på synth og el-piano: Et herlig, retro-inspirert spill som klinger av midten av 2020-tallet, og med effektive skygger av tidligere tiår.
De to siste, om ikke riktig ennå gamlingene, har vel fått nok oppmerksomhet i disse spaltene. Men som alltid leverer de på høyeste nivå, sammen og hver for seg. Knoll møtte Tott, eller var det omvendt?, for en mannsalder siden, ikke minst på jazzlinja i Trondheim. På flere – andre – plasser i bandet, har dette bandet også en annen og nyere basis i Trondheimslinjegenerasjoner, fra de siste årene: Dette er lyden av framtidas skandinaviske improviserte musikk: Tradisjonsforståelse, nyskaping og musikalsk kommunikasjonsevne.
Mange øyeblikk står sterkt igjen etter konserten, Nilssen-Love og Løvli Hidle i interaktivt samspill, Ueland med de to seniorene, som av en eller annen grunn gir meg henkast til minner om lyder fra George Gruntz’ Concert Jazz Band. Dahl og Eilertsen i samspill, og Bjelkerud over en tett og drivende trio med Eilertsen, Narvesen og Ullén. Og ikke minst, Amalie Dahls sterke stemme med stalagmittiske, samnordiske, systemiske strofe-serier. Alt dette er tøffere enn de mest frydefulle fantasivekkende fantomer av tog i trofaste, trygge tunneler.
Etter at de har spilt seg gjennom musikken fra dagens nyutgivelse, får vi som ekstranummer «We don’t want your stupid war», fra repertoaret til Dafnie. Den ble inkludert på CD-utgivelsen av Står op med solen, fra 2024, men er jo dobbelt, om ikke kvintuppelt, aktuell i dag. Det er enkelt å si helt til slutt, at den som har et ansvar for å booke klubb- og festivalprogram, bør skynde seg å få dette bandet på programmet.
Natten slutter seg om oss med det dansende groovet fra ekstranummeret syngende i ørene. Alt mens vi freser av et utilfredsstilt sinne mot en ekstrem høyreside, som lar seg drive fram av maktgriske kapitalister som drømmer om et oligarkisk velde. De kommer til å betale en høy pris.
Tekst og foto: Johan Hauknes
