OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 3, ONSDAG 18. AUGUST 2021: Bare to konserter i dag. Men for noen konserter! Petter Eldh på bass i to settinger, først med trioprosjektet Speak Low og så med superkvintetten Koma Saxo. Begge konserter på Victoria — Nasjonal jazzscene.
Lucia Cadotsch Speak Low. Foto: Oslojazz/Anna Rogneby
Speak Low med sterk stemme — Lucia Cadotsch Speak Low (Johan Hauknes)
Trioprosjektet Lucia Cadotsch Speak Low med Petter Eldh, i kveld på Ole Morten Vågans bass, Lucia Cadotsch på vokal og Otis Sandsjö på tenorsaksofon har til nå sluppet to album, «Speak Low» i 2016 og «Speak Low II» på tampen av fjoråret, begge selvfølgelig anmeldt i salt peanuts*.
Deres spesielle og frislupne versjoner av standarder og andre kjente låter er fascinerende og innsmigrende. De starter med låta som har gitt prosjektet sitt navn, Kurt Weills «Speak Low», skrevet for musicalen One Touch of Venus. Åpningslinja i teksten til Ogden Nash er jo som skreddersydd for en kveld der vi er over i siste halvdel av august, «Speak low when you speak, love / Our summer day withers away / too soon, too soon …».
De fortsetter med folketonen «Black is the color of my true love’s hair», som det i sin tid ble påstått å være av norsk opprinnelse. For mange av oss er det vel først og fremst Nina Simones versjoner som klinger i ørene når vi tenker på denne folketonen. Men som forskeren og folkemusikksamleren Alan Lomax har påpekt er den antakeligvis av skotsk opprinnelse. Med Sandsjös saksofonspill med difonisk — og trifonisk — framføring og Eldhs basspill som følge, skaper Cadotsch og trioen en nedskåret, rendyrket presentasjon av kjente låte, med åpne og flotte rom i musikken som tilhøreren selv kan fylle.
Brian Enos «By This River» og Bob Haggarts «What’s New» kombineres med Tony Williams’ «There Comes a Time» på en strålende måte. Begge versjoner er svært karakteristiske og langt fra hva vi normalt forbinder med disse låtene.
Vi blir også presentert for blant annet «Don’t Explain» og «Wild is the Wind», samt Duke Ellingtons «Azure» i flott versjon. Etter «Ballad of a Drowned Girl» fra Berthold Brechts ungdomsdrama Baal, avsluttes det ordinære programmet med Randy Newmans «I Think It’s Going to Rain Today». Som ekstranummer får vi — som tributt til Audrey Hepburn — Henry Mancinis og Johnny Mercers «Moon River» som Hepbrun sang i filmen Brekfast at Tiffany’s i 1961.
Ettersom de tidlig i programmet var innom «What’s New», en sang som Dexter Gordon også visiterte flere ganger, er det lett å minnes Gordon da han sa at du må alltid kunne tekstene til de låtene du skal spille. Formidler du en sang, eller en låt, skal du kjenne teksten den er skrevet over godt. Som lytter er det også verdt å ha i det minste kunnskap om hva teksten handler om. Litt informasjon om dens innhold og historie er ofte nyttig. Her var det definitivt nyttig å kunne tekstene. Cadotschs’ sveitsisk-engelsk og hennes diksjon, som stort sett er ganske klar, gjør det enkelte ganger vanskelig å oppfatte tekstens innhold.
Vi får en drøy time i et spennende, åpent landskap av de tre, med svært så særpregede tolkninger og presentasjoner av de fleste godt kjente, andre ikke fullt så kjente, låter. Petter Eldhs linjer er interessante, levende og morsomme, med flotte utvekslinger mellom ham og Cadotsch. Otis Sandsjö er en spennende saksofonist, med en spektrum av uttrykk som er bredt. Stort sett utradisjonelle versjoner av de kjente låtene, og mer orientert som kommentarer til det harmoniske fundamentet, mer enn det tematiske. Cadotsch vokal er ganske tørr, og uten de store utagerende emosjonelle uttrykkene. Det, sammen med besetningen med bass og tenorsaksofon, blir deres versjoner bare enda åpnere og varere.
En storveis time i lag med tre flotte musikere.
Christian Lillinger. Foto: Harald Opheim
Klisjéfritt og ukonvensjonelt med Koma Saxo — Petter Eldh presents Koma Saxo (Carl Petter Opsahl)
Pettter Eldh og Koma Saxo på Victoria Jazzscene er litt av en begivenhet. Etter flere tidligere forsøk på å få bandet hit stod de for første gang på denne scenen, foran et publikum som var mer enn klar for å ta imot det bandet hadde å by på. Dette er et ensemble med flere av de fremste frijazzutøverne på den europeiske jazzscenen, med kapellmesteren selv på bass, Christian Lillinger bak trommene og en imponerende saksofonrekke bestående av Jonas Kullhammar, Otis Sandsjö på tenor og Mikko Innanen på altsaksofon (hovedbilde. Foto: Harald Opheim).
Petter Eldh introduserte konserten slik: «Vi starter litt småkonvensjonelt, så utvikler det seg derfra. Hå tålmodighet, så blir det bedre.» På mange måter ble det beskrivende for hele konserten. Bandet presenterte melodiske temaer – som riktignok ikke kan karakteriseres som spesielt konvensjonelle – og førte musikken inn i stadig overraskende manifestasjoner. Bandlederen satte igang med klassisk slap-bass i et forrykende tempo. Den lett swingende melodilinja saksofonistene presenterte i tett samspill kunne et øyeblikk gi assosiasjoner til storbandmusikk fra 90 år tilbake. Men det er ingen tvil om at vi er her og nå, bandet krever åpne ører for det som skjer i den musikalske sanntid.
Det peker på et annet karakteristisk trekk ved kveldens konsert: et mangfold av jazzhistoriske tråder er vevd inn i musikken og gir seg til kjenne på forskjellig vis: i temaer, fraseringer, klanger, repertoar av teknikker. Som en som har hørt på frijazz gjennom et langt liv – og for så vidt det meste av det som omfattes av jazzgenren – griper jeg meg av og til i å tenke «dette har jeg hørt før» eller «dette minner meg om noe», og jeg kunne ha listet opp ulike referanser jeg hører i musikken. Samtidig er det både altfor enkelt og uinteressant, for det er ny, frisk og forfriskende musikk.
Kvelden er ikke uten overraskelser. Eldh røper at de for et par måneder siden var i Atlantis studio med sangeren Sofia Jernberg. Og sannelig står hun ikke på scenen og fremfører en gammel svensk sviske, Fred Åkerströms «Närhet». Jonas Kullhammar bytter til fløyte, og spiller et funky ostinat som av en eller annen grunn bringer meg til svensk barne-tv på 1970-tallet, men Koma Saxos versjon har langt mer driv enn Åkerströms innadvendte, sørgmodige innspilling fra midten av 1960-tallet. Sofia Jernberg er forøvrig også plateaktuell med Ole Morten Vågan og Trondheim jazzorkesters Plastic Wave som slippes denne uka.
Det kommer flere svenske svisker, i det bandet avslutter med Olle Adolfssons «Så rinner tiden bort», som også er avslutningssporet på Koma Saxos debutalbum fra 2019.
Og etter stående applaus kommer bandet tilbake. Eldh forteller at deres konserter for det meste består av låter de ikke har spilt før, og han deler ut noter til resten av bandet. Men som i låtene ellers denne kvelden er musikerne samspilte av en høyere orden.
Jeg kunne ha avsluttet anmeldelsen med en anmelderklisje – og laget et dårlig ordspill på bandnavnet. Men langt fra å være i et «sax-koma» går jeg fra konserten årvåken, hundre prosent tilstede.
Tekst: Carl Petter Opsahl og Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim, Oslojazz/Anna Rogneby
