JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 06. MAI 2016: For mange år siden, jeg tror det var i 1979. Stedet var kinoen på Vossa Jazz, og på scenen satt og sto McCoy Tyner og hans sekstett. De hadde med perkusjonisten Guilherme Franco, og i løpet av konserten gjorde han noe jeg aldri har glemt. Han spilte «A Night In Tunisia» solo på tamburin!
Helt alene på scenen sto han der, og vi kunne høre melodien, pluss at han improviserte rundt den, kun på en simpel tamburin!
I går kveld hadde jeg funnet veien til Jazzhouse for å høre fire av Danmarks ledende trommeslagere og perkusjonister, og langt der inne, hadde jeg et håp om å få oppleve noe av den samme magien som Guilherme Franco ga meg den gangen i Voss kino under Vossa jazz i 1979.
I en ring ute i det som til daglig er publikumsområdet sto to trommesett, med kun ett cymbal, pluss noen congas og annen perkusjon. Og rundt dette oppsettet satt et femtitalls publikummere da de fire trommeslagerne og perkusjonistene Stefan Pasborg, Kristoffer Sjelberg, begge på trommer og Rune Olesen og Ignacio Guerra Acosta på perkusjon.
Olesen startet med en rytme på kubjelle før de andre musikerne kom inn litt etter litt, og de fant en groove som de fulgte en lang stund. Deretter satte en av de andre i gang en groove, som resten hang seg på og vi fikk servert rytmer i forskjellige valører i en drøy times tid.
Etter en stund ble det hele dessverre relativt ensformig og ensporet. Jeg prøvde å fange en eller annen melodi i det hele, uten å lykkes. Det ble bare en lang rekke forskjellige rytmefigurer, som sikkert var interessant for blivende trommeslagere, men for en vanlig jazzlytter ble dette rett og slett en lang trommesolo. Og finnes det egentlig noe mer unyttig her i verden enn en laaaaaang trommesolo?
Av de fire var det unektelig Stefan Pasborg som var den ledende trommeslageren. Han la innimellom inn noen motrytmer og alternative veier å gå, som gjorde det hele litt mer spennende, men stort sett var dette en kveld for den helt spesielt interesserte tromme-/perkusjonsnerden. Dessverre.
Jeg tok meg i å savne at for eksempel Palle Mikkelborg hadde kommet inn på scenen i bakgrunnen og satt an en høy tone for å lede musikerne inn i et litt annerledes landskap. Det hadde ikke trengt å vare lenge, bare ett minutt eller to, så hadde man fått et helt annet lydbilde og helt andre ideer. Men dessverre, slik ble det ikke.
Så jeg må nok vente enda noen år, før jeg igjen får høre «A Night In Tunisia» fremført på tamburin. Men kanskje må jeg vente forgjeves, for det finnes ikke lenger så mange perkusjonister som Guilherme Franco, som siden begynnelsen av 70-tallet gjorde en rekke flotte og spennende innspillinger med Archie Shepp, Keith Jarrett, McCoy Tyner, Elvin Jones, Lonnie Liston Smith og alle de andre ultrakreative sjelene.
Tekst og foto: Jan Granlie
