VOSSA JAZZ, DAG 3. SØNDAG 24. MARS 2024: Den tredje og siste dagen på Vossa Jazz er alltid en dag for ettertanke og på en sakte og konttrollert måte, som man har lært seg opp til etter mange jazzfestivaler. Søndagen er dagen for de stille og rolig ekonsertene, men også dagen for en rekke avskjeder og «vi ses om ett år». Staben i salt peanuts* har jobbet flittig, tidlig og sent, ikke minst på grunn av at vi i år har samarbeidet med lokalavisa Hordaland, som har adskillig strengere regler for deadline enn det vårr skribenter er vant til.
Nå kan vi krysse av årets Vossa Jazz i boka som gjennomført, ta påskeferie, og starte planleggingen av alle vår-og sommerfestivalene. Så får vi se hvor mange festivaler vår skrinne privatøkonomi tillater. Men først en gjennomgang av søndagen på Vossa Jazz:
Nifst og eksplosivt med Kirke Karja
Det er langt fra stappfullt i Osasalen søndag formiddag på dag tre av Vossa Jazz, men det bryr vi oss ikke om. Vi er nemlig her for å høre den multi-europeiske trioen Karja / Henkelhausen / Wandinger fylle salen med impulser, frittløpende noter og voldsomme eskaleringer.
Den ydmyke trioen går rett på sak og bygger tempoet og volumet voldsomt opp, så hvis du glemte kaffe i dag så trenger du dette neppe lenger. Akkurat når man tror første låta er over og man nesten var klar for en applaus, er de i gang med nok en runde heseblesende spill. Det er ufortusigbart og umiddelbart. En konsert som vrir seg fra de aller minste lydene til de aller største. Og som vanlig er lyden fullstendig upåklagelig i Osasalen. Den estiske pianisten Kirke Karja forklarer konseptet og det musikalske i de fleste av de 10+ minutter lange stykkene, eksempelsiv «First Last Dance», som hun beskriver som et kromatisk eksperiment. Det er ikke alltid vi henger med på forklaringene, men bandet lar raskt musikken forklare seg selv.
Med kun tre instrumenter på scena får alle rikelig med plass i lydbildet, og alle får lov å utforske rommet rytmisk, eksplosivt og eksperimentelt. Tyske Felix Henkelhausen spiller med tilsynelatende slappe strenger og lynraske fingre. Allikevel ser det fra første rad ut som han bruker betydelig mer intellekt enn anstrengelse når han manipulerer sin kontrabass. Franske Ludwig Wandinger gjør en trommesolo, som fungerer som et mystisk, rytmisk motiv-eksperiment med variasjoner. Kirke Karja selv leverer mot slutten en av sine mest hjemsøkte melodier, som hun selv beskriver som en av sine vakreste låter Jeg kunne definitivt tenkt meg å høre noen av partiene her som lydsporet til en stum-skrekkfilm ala det tyske ekspresjonnist-mesterverket The Cabinet of Dr. Caligari.
Alt i alt leverer Karja og hennes band svært intrikate, komponerte låter i alle fasonger. Bandet fremstår til slutt innmari takknemlige for å få spille på Voss, og det er sannelig vi i publikum og. (CR)
Verdig og rørande hylling av Grete Skarpeid
Dette er ei vanskeleg melding å skriva fordi hyllinga går til eit menneske som fekk altfor kort tid på jorda. Det Grete Skarpeid fekk til saman med Aruán Ortiz og banda han sette saman, er prov godt nok. Ho hadde mykje ugjort og hadde gjennomføringskraft.
Gjennom opninga med d’kor, filmsnuttar frå den komande filmen til Vigdis Nilsen, samtalen Knut Markus hadde med Nilsen og Ortiz og konserten med Ortiz, Rob Waring og Berit Opheim fortalte seansen i Gamlekinoen historia om det mangfaldige menneske Grete Skarpeid (hovedbildet). Det var ein regi på konserten/framsyninga som hadde ein logisk struktur og dramaturgi.
Konserten opna med ei skikkeleg påskrudd utgåve av d’kor. Det let fint og presist i alle tre stykka. Ragna Ringset har førebudd koret godt. Lyden var balansert, og i det andre stykket høyrde ein både kor og resitator Kari Tungesvik krystallklart.
Gjennom nokre filmklipp fekk me smakebitar av den komande filmen til Vigdis Nilsen. To av klippa var også bakgrunn for ein samtale mellom Nilsen, Ortiz og Markhus. Mange med meg tykte det var sterkt å høyra stemma til Skarpeid. Noko anna som fascinerte var måten Ortiz skildra den felles dedikasjonen Skarpeid og han hadde til prosjektet. Han modifiserte bilete av læraren og læresveinen. Sjølv hadde han lært mykje av Skarpeid, hevda han.
Konserten, som var vigd musikken til Skarpeid byrja med tre duonummer, «Singing Again» (frå Beyond Other Stories), «The Sun» og «Julie» (båe frå debutplata My Songs). Arrangementa var komplekse og utfordra dei to både som instrumentalistar og improvisatorar. Berit Opheim kom på scenen med «The Sun Is Sinking». Ho er rå på tekstformidling. Ho fullfører kvar verselinje med stålkontroll, men ingen var i tvil – det var ein rørt Berit Opheim som stod på scenen å hylla den gode venen sin. Waring og Ortiz leika seg med kollektiv improvisasjon, og tankane gjekk til sjølve referanseduoen, Chick Corea og Gary Burton.
Teksten på «The Queen inside This Room» fekk ein dobbel botn med Skareids bortgang 19. mai i fjor. «Stille Stille Stille» kunne varta opp med eit av konsertens vakraste arrangement og to nydelege kor av Waring og Ortiz. Avdelinga blei avslutta med «So Long» med ein ganske fri intro og Waring på perkusjon låten i gjennom. Ortiz serverte den beste soloen sin på denne låten.
Duotolkinga av «Valley of Sjo» blei ei rytmisk kraftpakke der dei to bygde opp ein vamp i beste Keith Jarrett-stil. Det blei eit forfriskande punktum på ein storslått konsert. Ortiz, Waring og Opheim valde å bruka musikken til Skarpeid til å utfordra seg sjølve. Betre hylling kunne Grete Skarpeid ikkje ha fått. (LM)
Sikre vårtegn på Vangen
Sola skinner på Voss i dag. Da jeg gikk av toget på fredag pøsregna det og jeg kjente meg takknemlig for at festivalen er innendørs, men i dag var det altså mulig å spise lunsj utendørs mellom konsertene. Det er sol, vårtegn, og rolig denne søndagen på Voss, så da passer det utmerket med en naturfokusert konsert fra Maridalen, som matcher stemninga på en prikk. At gutta i Maridalen har et fokus på naturen like nord for Teknisk Museum i Osloland er på dette tidspunktet ingen hemmelighet. Maridalen tar nemlig med seg Oslo her. Selv har jeg har hørt på Maridalen siden de ga ut sitt første album og vært begeistra, så dette var en av konsertene jeg hadde gleda meg til.
De starter en gammel radio med fuglekvitter, som lar bandet raskt finne fram tli sin helakustiske varme klang. Vanligvis spiller de jo uten perkusjon, men denne gangen har de altså med seg Erland Dahlen på perkusjon, som gjør en fenomenal jobb med å løfte lyden og skape mer driv enn vi vanligvis hører fra gruppa. For til tross for at de definitivt bevarer sitt vanlige, lugne tempo synes jeg de tidvis tar i litt mer enn de gjør på plate. Anders Hefre leverer fyldige soloer på både saksofon, klarinett og fløyte, Jonas Kilmork Vemøy finner måter å perfekt matche saksofonen med sitt trompetspill, og Andreas Rødland Haga på kontrabass får rikelig med plass og ser virkelig ut som han storkoser seg i Osasalen.
Sammen forteller de små historier om natur og nattlige eventyr på øya Gressholmen (som også er tittelen på deres nye album) i Oslofjorden hvor det nye albumet er spilt inn. De drar også låta «Innrønt», som er navnet på bestillingsverket de skrev til Parken kulturhus i Ålesund sitt 25-årsjubileum, som de spilte for dem på siste sommerdag i fjor for å tematisere sensommeren. De spiller også «På Havets Bunn», en låt med maritimt preg, og det er spennende hvordan bandet gradvis flytter lydbildet sitt fra skogen, over i det som kanskje er en bygård, og deretter ut til øyer og hav, glimrende gjenspeilet gjennom sitt spill.
Musikerne er snakkesalige og får både spilt fra seg og fortalt mye om sitt nye album som kommer i april og har Erland Dahlen med på perkusjon og Emil Brattested på pedal steel-gitar. Vi i salt peanuts* har allerede tilbragt mange timer med deres to forrige album, selvtitulerte Maridalen og Bortenfor, sistnevnte anmeldt i 2022, og med denne konserten kan vi trygt si at vi gleder oss til det nye albumet deres. (CR)
Modige Aurom
Vokaltrioen Aurom hadde konsert og plateslepp i Vangskyrkja: Til konserten hadde dei invitert med seg Per Jørgensen (trompet, cajon, vokal og klikkertar) til programmet Aurom og Per. Dette gjer ein ikkje utan risiko. Jørgensen leverer live samling utan bruk av elektronikk. For å låna eit uttrykk frå tennis – servereturane til Jørgensen kan vera krevjande å bryna seg på, men det var absolutt noko trioen var budde på.
Aurom blei skipa i 2017 og O, svage sind er den tredje utgjevinga deira. Medlemene i trioen er Malin Alander, Ingebjørg Lognvik Reinholdt og Guro Utne Salvesen. Repertoaret dei fire presenterte følgde rekkefølgja på plata, men så hadde dei altså invitert Per Jørgensen. Kva Alander tenkte då ho eit stykke ute i «Lokk etter Ragna Solheim» høyrde mystiske lydar frå eit trompetmunnstykke som etter kvart høyrest ut som ein illsint Donald Duck, skulle eg gjerne ha visst. Om dette samarbeidet får høve til å utvikla seg, så vil dei spontane improvisasjonane kunna få meir plass, men bandet skal ha at dei eksperimenterte med kyrkjerommet og heldt i gang ein samtale som flaut utvunge.
Trioen er oppteken av dei såkalla bergtakingsvisene. Dei finst det faktisk mange av og er klassifiserte som naturmytiske balladar. Som oftast er det trollet eller eit anna overnaturleg vesen som kidnappar eller lokkar ei vakker jente inn i berget. Aurom framførte to viser med denne tematikken, men med eit samtidig motiv. «Nystev» av Agnes Ravatn nyttar ein tradisjonell stevtone. «Ballade» er eit lengre verk som handlar om bergtaking, gjerne i overført tyding, men med perspektivet til den forsmådde. Musikken er skriven av Agnes Ida Pettersen og Ravatn har skrive teksten. Aurom formidla ein ambivalens i spennet mellom kjensla av svik og kravet om fridom. Dette var heilt klart eit høgdepunkt på konserten. Ekstranummer blei det med Jørgensen på klikkertar, det bergenske svaret på kastanjettar. Han spelte rytmiske figurar og førte dei fire pinnane opp og ned. Trioen og publikum skulle så syngja figurane og gå opp og ned i tonehøgd alt etter kva tilvisingar frå Jørgensen. Ikkje akkurat ein A4-kyrkjekonsert, men sabla moro! (LM)
Vi danser ut av Vossa Jazz med Bergen Big Band
Siste runde med gjengen under årets Vossa Jazz er Bergen Big Bands konsert med musikalsk ledelse og komposisjon av Shannon Mowday. Prosjektet Colourful Houses framført i Gamlekinoen, setter danseføtter og andre lemmer i aktiv, og til tider heftig, bevegelse. Det er en kaleidoskopisk dans med mange dimensjoner, som også setter sinn og tanke i heftig sving. Og det svinger særs godt i Gamlekinoen.
Shannon Mowday har med base i Norge de siste femten årene gitt oss verdifulle og rike bidrag til utviklingen av norsk jazz. Mowday vokste opp og sto fram som musiker i Cape Town i Sør-Afrika. Hennes musikalske utgangspunkt er derfor den rike og mangfoldige jazztradisjonen i denne byen og området rundt. Som New Orleans tidlig på 1900-tallet har Cape Town vært en smeltedigel av kulturer og musikalske inspirasjoner. Det vokste der fram et mangefarget spektrum av musikk med svært særpregede uttrykk. Det snakkes jo ofte om Cape-jazzen som et stiluttrykk, men da gjerne som et uttrykk som gis mening i et eurosentrisk perspektiv — dannet av diasporaen av jazzmusikere gjennom 1960-tallet. Her slo sørafrikanske musikere seg etter hvert ned i London og i USA, og det var deres musikk som formet oppfatningen av Cape-jazzens kjennemerker..
Men det snakkes lite om den jazzen som ble igjen i Cape Town og som ble Shannon Mowdays utgangspunkt som musiker. For rundt 20 år siden var det norske jazzensemblet Søyr under ledelse av Torgrim Sollid i Sør-Afrika og samarbeidet med lokale jazzmusikere. En av musikerne de traff der var unge Shannon Mowday. Jeg fikk snakke med henne første gangen rundt 2009 etter at hun hadde kommet til Oslo. Siden det har Mowday bidratt til å legge nye farger i den norske jazzpaletten. Gjennom flere år har hun bidratt sterkt til å løfte opp unge musikere, ikke minst de årene hun ledet og utviklet det unge ensemblet AOJO – Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester. Hun løftet AOJO til det å bli det kanskje mest spennende ungjazzensemblet i landet.
Shannon Mowday har skrevet verket Colourful Houses for Bergen Big Band for å reflektere musikalsk over viktigheten av musikalske smeltedigler som Cape Town. Hun knytter denne historien også til Bergens egen hundreårige historie som handels- og møtested for ulike kulturer i Hansatiden. Tittelen på verket peker både tilbake til de fargerike husene i Bo-Kaap i Cape Town, og den mangfoldige husrekka i Bergen vi kjenner som Bryggen. Hun peker selv på at hennes egen sammensatte bakgrunn er et springbrett for musikken hun har skrevet. Mowdays sønn Robert presenterer verket og bakgrunnen for det, og hans tekst understreker viktigheten av migrasjon for denne multikulturelle utviklingen av musikk og annen kunst i nye retninger.
Shannon Mowdays verk kan leses som en fortelling om den store migrasjonen, en reise fra opphavsstedet, en risikofylt reise, før den emigrerende, og etter hvert immigrerende, reisende lander i sitt nye hjem, med en opplevelse av ikke å høre helt hjemme. Opplevelsen av å høre til, men allikevel adskille seg fra ‘de lokale’, er noe som mange som har vært gjennom en migrasjonsprosess kan kjenne igjen. Vi som er nordmenn med hundreår med historie i landet kan kjenne igjen denne følelsen i fortellingene fra de mange av slektningene som dro over til USA på slutten av 1800-, og begynnelsen på 1900-tallet. Det åpenbare svaret er å bygge en liten enklave av det gamle hjemlandet i det nye fellesskapet, og med det ikke bare kunne leve i begge kontekstene, men også oppleve spennet mellom dem.
Sammensatt, konfliktfylt, sammenføyende og nyskapende, det er den kulturelle utviklingen man kan gjennomleve i en slik prosess, og dette er det Shannon Mowday og Bergen Big Band beskriver for meg i verket Colourful Houses.
Med seg har hun et Bergensensemble med trompetistene Hans Marius Andersen, Svein Henrik Giske, Are Ovesen og Børge Styve. På trombone, Håvard Sannes, Pål Roseth og Tore Bryne Berg. Dernest saksofonister og på annen treblås; Michael Barnes, Heidi Kvelvane, Elisabeth Lid Trøen, Morten Norheim og Thomas Nøkling. På piano er det uforlignelige Dag Arnesen, Ole Andre Farstad på gitar og oud, Ivar Kolve på vibrafon, med Toivo Fjose på kontrabass. Sammen med trommeslager er Øyvind Skarbø, er Bergen Big Band supplert med Mowdays samarbeidspartner i duoen Galumphing Duo, Jørgen Bjelkerud på trombone, og Oslo-bosatte Sidiki Camara fra Mali i Vest-Afrika, på ngoni, balafon, djembe, talking drum og vokal. Denne strålende mestermusikeren har med vest-afrikansk og mande-bakgrunn, beriket den norske og europeiske musikken. Ja, internasjonalt for den saks skyld. Camara har vært fast medlem av jazzgitaristen Bill Frisells ensembler i en årrekke.
Det blir nær to timer i en dansende, dampende, medrivende fortelling om musikalske inspirasjoner og kulturell nyskaping. Vi danser ut av årets Vossa Jazz.(JH)
……….
Med dette går det vi i salt peanuts* nå i ti år har betegnet som vårens vakreste eventyr mot slutten. Med nye, gode musikalske, såvel som sosiale og smaksmessige minner har vi nå sikret oss ballast for et nytt møte med våren og sommeren som kommer. En flott gjennomført festival med et variert og sammensatt program.
Det er bare å rope det ut: Vi sees igjen 11. mars 2025, på Vossevangen. Same procedure as every year, sier vi i kor med Ms. Sofie, Sir Toby, Admiral von Schneider og Mr. Pomery, med den store og kraftfulle stemmen til Mr. Winterbottom, «Here’s to one of the nicest little festivals, them ever br…, them ever bred». «… Would you like some fruit?». But we will never kill that cat! Takk for i år.
Tekst: Johan Hauknes (JH), Lars Mossefinn (LM). Chris Risvik (CR)
Foto: Jan Granlie, Chris Risvik (Maridalen)
Kirke Karja
Aruán Ortiz hyllet Grete Skarpeid …
… sammen med Rob Waring og …
… Berit Opheim.
Maridalen
Aurum trio med Per Jørgensen
