En fredag med stor, kreativ variasjon

OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 6, FREDAG 4. AUGUST 2026: Så går vi mot slutten av årets Oslo jazzfestival, den 40. i rekken. Og det er bare å slå fast allerede nå: Oslo jazzfestival er den norske festivalen som uten noen tvil holde jazzfanen høyest. Her er det ikke snev av publikumsfrieri i form av pop- og rockekonserter, for å «tekkes» det lokale publikum. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at i år (som hvert sjette år), «kolliderer» Oslo jazzfestival med den store rockefestivalen Øya-festivalen. I tillegg startet verdensmusikkfestivalen Mela i går fredag, og rykter om andre spontant oppståtte minifestivaler i byen går i gatene. Så her er det mer enn nok musikk i byen, som denne uken er en sann smeltedigel av kvalitetsmusikk i mange sjangere.

I motsetning til de andre store, norske jazzfestivalene, holder de seg altså godt innenfor jazzsegmentet, i de fleste sjangere, men aller mest med moderne og spennende jazz i alle formasjoner.

MEUF! MEUF!
En av de kvinnelige jazzmusikerne det har vært skrevet mest om de senere årene, er saksofonisten Camila Nebbia fra Buenos Aires, som har sin hovedbase i Berlin. De senere årene har hun vært å høre med kreative og framoverlente musikere som Marilyn Crispell, Michael Formanek, Angelica Sanchez, Lesley Mok, Chris Corsano, John Edwards, Mark Sanders og mange andre. Noen av hennes nåværende prosjekter er prosjekter som Nebbia/Downes/Lisle og plateutgivelsen Exhaust, duo med pianisten Angelica Sanchez, Camila Nebbias sekstett (utgivelsen The Hanged One, og prosjektet DaughterDaughter med Amalie Dahl, Elisabeth Coudoux og Sun-mi Hong, og en rekke andre.

På «Oslos minste jazzbar», som det lille spillestedet og baren Juret omtaler seg selv som, gikk hun «i krigen» med bassisten Guro Moe, bosatt på Tangen, ei lita bygd ved Mjøsa, hvor det ikke akkurat er flust med improviserende musikere. Hun kommer fra Brumunddal, noen mil lenger nord, men har skapt kulturstedet Børsen, for innbyggerne på Tangen og i Stange kommune, som det står stor respekt av. Guro Moe kjenner mange fra duoen MoE, som hun driver sammen med gitaristen Håvard Skaset, og de to har samarbeidet med musikere som blant annet Keiji Haino, Painjerk, Mette Rasmussen, Lasse Marhaug og en rekke andre frittgående improvisatorer. De senere årene har hun kanskje blitt mest kjent for sin octobass, en gedigen utgave av kontrabassen. Og nylig ga hun, sammen med duoen MoE ut platen Live at Børsen Kulturhus (ConradSound) sammen med Skaset, trommeslageren Ikuro Takahashi og altsaksofonisten Signe Emmeluth (anmeldt i dag på salt peanuts*).

En musiker fra Buenors Aires og en fra flatbygdene på Hedmarken. Begge med hang til fri improvisasjon. Kan det være en duo som setter spor etter seg?

Dette var første gangen de spilte sammen, i prosjektet MEUF, og et fullsatt Juret (med bortimot 50 plasser), møtte de to med spenning og forventning.

Og det var et sterkt sett vi fikk oppleve. Fra første tone merket vi at dette var to unge damer som hadde funnet hverandre. Nebbia med en sterk og «fri» tone i altsaksofonen, som improviserer friskt og tett på det energiske og spennende bass-spillet til Moe, og sammen skapte de en utmerket start på jazzdagen, som skulle preges av et knippe utmerkede konsertopplevelser vi skulle få oppleve utover dagen og kvelden. (JG)

Get dreamy
Årets residerende festivalartist, Brian Blade, holdt seg bemerkelsesverdig rolig i den snaue halvannen time vi ble framvist eksellent improvisert kontrapunkt på Nasjonal jazzscene. På hans siste konsert var han satt opp med det som vel best kan karakteriseres som en stjernekvartett, med Johan Lindström på pedal steel, gitar, synth og (litt) piano, André Roligheten på sopran- og tenorsaksofoner, Mats Eilertsen på kontrabass og Joel Ring på cello, sammen med Blade på trommer.

Siden det var Lindströms og Rolighetens musikk vi fikk høre presentert, ble det først og fremst Blade som fargelegger, som understøttende og lydhør musiker, vi møtte. Brian Blade som bombelegger, som et dampkraftverk på fullt turtall, som skjønnheten The Mallard – stokkanda – på langtur. Og da snakker vi altså ikke om ornitologi. Han var bare innom et par ganger.

Tellefeil kan ofte oppstå i lagsporter, som håndball og fotball. Det er jo som oftest at det er forsvaret som teller feil vi ser – tellefeil i angrep får stort sett ikke de samme ødeleggende konsekvensene. Men tellefeil kan også oppstå i musikk – og da kan musikkens målgivende pasninger feile, med betydelige konsekvenser for musikkens framdrift og energi. Tellefeil i montering av musikk kan også oppstå, som når Miles Davis i «Stella by Starlight» fra 26. mai 1958, ved montering av to ulike ‘takes’, kan framstå som å spille en fem-takt i det han avslutter sin solo. I det siste tilfellet har det ikke stort andre konsekvenser enn å framstå som ‘klonkete’ for et oppmerksomt øre.

Men profesjonelle musikere gjør ikke tellefeil, selv i odde taktarter. Det er bare å nyte musikken de presenterer. Kontrasten mellom Eilertsens og Rings spill, mellom kontrabass og cello, mellom pizzicato- og arco-spill, blir for meg et ankerfeste for å lytte til musikken. Ørsmå detaljer og blomster som vokser og dufter som engblomstene på jordet ved stølen, der insekter i alle brummende og hvinende fasetter suser i sivet. Et mer uptempo nummer mot slutten, «nå snakker vi!», noterer anmelderen seg. Lindström viser hvorfor han regnes som en av de aller beste, ikke bare i alle de finurlige krikene og krokene til pedal steel-en, men også på elgitar.

Get dreamy, sa det norske bandet Dream på slutten av 1960-tallet. Og bandet Johan Lindström-André Roligheten All Star Quintet featuring Brian Blade got real dreamy. Hvor ofte ser vi Lindström trekke fram kassegitaren? Et ekstranummer der Johan Lindström spiller piano, og som er skrevet av pianisten, blir et vakkert høydepunkt. Fytti katter og hunder, flaggermus og torskefisker, for ett band. (JH)

Mor og sønn, eller noe helt annet
Fra Juret gikk turen opp gjennom byen, forbi det nyrenoverte Regjeringsbygget og opp til Blå. Men ikke inn i gode, gamle Blå, den legendariske klubben ved Akerselva, men opp i etasjene til spillestedet som har fått navnet Blå Himmel.

Her skulle vi også få møte en ny konstellasjon. Bak navnet Motherboy, finner vi vibrafonisten Sasha Berliner, alt. Og sopransaksofonisten Kika Sprangers, bassisten Bárður Reinert Poulsen og trommeslageren Simon Olderskog Albertsen i et utmerket og drivende sett som jeg lot meg overraske stort over.

Beliner hørte jeg på Moldejazz i sommer, med hennes eget band, i en konsert som ikke overbeviste meg. Det ble, rett og slett, for «glatt» og funky til at jeg lot meg rive med. Men i Motherboy traff vi henne akkurat der hun skulle være musikalsk (selv om hun hadde en del problemer med å få vibrafonen til å fungere helt i starten). Sprangers kjenner jeg best fra pianisten Kjetil Mulelids prosjekt Beiggja, hvor de to møter trommeslageren Per Oddvar Johansen og bassisten Mats Eilertsen, mens både Poulsen og Olderskog Albertsen har markert seg i blant annet pianisten Espen Berg Trio og i bandet WAKO.

Vi fikk et sett med akustisk jazz som var en slags etterkommer av de klassiske vibrafonbanda fra noen år tilbake, som Gary Burton og Bobby Hutcherson, men oppdatert til «nåtid».

Det som gjorde kvartetten til en fin opplevelse var, spesielt Olderskog Albertsens utmerkede trommespill, som gikk rett inn blant de «tøffeste» innenfor den senere be-bopen. Men både Berliners drivende og energiske vibrafonspill, Sprangers overbevisende alt- og sopransaksofonspill og Poulsens bass-spill, som sparket i de fleste retninger, gjorde dette til et overraskende, fint sett. (JG)

På grunn av misforståelser og manglende kommunikasjon i redaksjonen, får du her to-for-prisen-for-én, en dobbeltanmeldelse av konserten med den keene trioen. Men det er den jamen verdt:

Kjøleskapstrioen
I fjor kom bassisten Per Zanussi ut med platen A Keen Beast (Sauajazz) sammen med saksofonisten Kristoffer Alberts og trommeslageren Per Oddvar Johansen. Utgivelsen ble kåret tilen av mine favoritter fra fjoråret, og et overfylt Juret, hadde, tydeligvis, samme inntrykk som meg av platen, og hadde møtt opp i hopetall for å få med seg trioen.

De åpnet med en helt ny låt, og fortsatte med mesteparten av innholdet på platen, pluss litt mer. Og det er ingen tvil om at dette er en trio som kan regnes blant de beste «i bygda».

Slike trioen, med saksofon, bass og trommer, er en utfordrende sammensetning. Saksofonistene Sonny Rollins og Henry Threadgill gjorde en rekke utmerkede konserter og plateutgivelser med denne besetningen, selv om de to lå langt fra hverandre i musikalsk uttrykk. Og de tre, drevne, herrene vi møtte i Zanussi sin trio, lå kanskje nærmere Rollins enn Threadgill i spillestil, og avleverte et av de mest pågående settene jeg har hørt på en lang stund.

Alberts har de senere årene vokst til å bli en av våre aller mest spennende saksofonister, både på alt- og tenorsaksofon. Zanuusi er trygghetens elv, etter mange år i front av bassfaget her på berget, gjennom en rekke, både egne og andres prosjekter, og Johansen befester stadig vekk sin stilling som en av de beste arvtagerne etter Jon Christensen. Men denne kvelden var han mer «på hugget» enn Christensen ofte var, men hele tiden med det samme avslappede tilnærmingen til trommesettet. Alle tre er utmerkede lyttere, og samarbeider nesten sømløst.

På grunn av at det ikke hjalp stort med en trio ledet av et kjøleskapsmerke, måtte eders utsendte, på grunn av mangel på luft innendørs, trekke utendørs etter en stund, men også derfra fikk jeg med meg et strålende sett fra tre av Norges aller beste jazzmusikere. Og i høst skal de på turné rundt i Norge, så følg med, for dette skal du ikke gå glipp av! (JG)

Keene beast og andre jurister
På Juret, dette rare lille høłet i veggen i Vikaterrassen, er det tid for å høre Zanussi 3 som dagens jurister. Jurist-trioen består av lagleder Per Zanussi, saksofonist Kristoffer Alberts og drummer boy Per Oddvar Johansen, årets res.kamp., residerende kapellmester på Kampenjazz.

Her blir det nogo nytt og noko gamalt or katalogen, om ikkje or Setesdalen. Trioen ga ut A Keen Beast på Sauajazz i fjor, selv om opptaket var gjort for leeenge siden, som det heter i eventyrene. Dette tidsskriftets anmelder endte sin anmeldelse med at dette er «… noe av det vakreste og fineste [Zanussi] har laget på egen hånd til nå. Og selv om innspillingen ble gjort så langt tilbake som i 2019, så håper jeg ikke bandet er lagt ‘dødt’. For dette er triomusikk jeg gjerne vil høre i levende live». Og nå var muligheten kommet.

De starter ut med en ny låt, før vi blir presentert for albumets tittellåt «A Keen Beast». Keene beater som går høyt og lavt – «Alto e Basso», der Alberts selvfølgelig trekker fram altsaksofonen. De som har operert i de stofflige universene, vet hva «Warp and Weft» betyr. Og det har ingenting med Star Trek å gjøre. Vi skal ikke gå om bord i USS Enterprise. Men trioen Zanussi 3 er ikke redd for «… to boldly go where no man has gone before». Det er tre helstøpte og erfarne musikere som står på den lille plassen som er avsatt til juristers plederinger og argumentasjoner i dette som beskriver seg selv som Oslo minste jazzbar. Ahead, Warp factor 9!

At det finnes slike steder er viktig i en levende og utviklende jazzscene som den vi ser i Oslo og andre tettere steder i Skandinavia i dag. En ny låt følger, før enda ei ny låt lanseres. Så her er det mer enn nok materiale til et nytt album. Denne siste, nye, er en de få som har fått en slags ‘ordentlig’ tittel: Den refererer til et velkjent kulturfenomen, ifølge Per Zanussi. I ettertid kan vi nå avsløre at tittelen refererer til en TV-serie der en ung, dyktig saksofonist er en av hovedpersonene, og der Sonny Rollins har gjestet som seg selv – eller var det et hologram? Og nei, vi snakker ikke om «Bleeding Gums» Murphy. Vi snakker selvfølgelig om Lisa Simpson, datter av Homer og Marge Simpson, og serien «The Simpsons».

«En ballade», lanserer Zanussi. Og det blir ballade. Men uten spetakkelet. Hva er forskjellen på ballade og ballade? En l! Fra fransk kommer de begge to, ballade og balade. Mens det første er en dansevise, er det andre en retningsløs vandring – se balader, å gå på loffen. Og da selvfølgelig ikke bokstavelig. Men for ytterligere å bidra til ståhei om dette – balade er visstnok på fransk avledet fra ballade, det å gå på loffen, var nemlig akkurat hva troubadurer og trouverer gjorde på slutten av middelalderen – de vandret formålsløst omkring og sang ballader! Denne perioden i vår historie omtales ofte som høymiddelalderen, men jeg tror nok neppe det var snakk om særlig mye høyverdig liv for de loffende visesangerne.

Er Zanussi 3 den moderne varianten av trubadurene? Kanskje, men i motsetning til middelalderens og renessansens trubadurer, kan de legge opp målrettede turnéplaner, med (stort sett) ordnede forhold knyttet til transport og losji. Får vi håpe. Den 500 år gamle formen for trubaduriske vandrere hadde nok – som dagens itinererende musikere – sikkert sine biologisk betingede arvtakere, men noe særlig familieliv tror jeg nok ikke det var snakk om i perioden 1200-1500. Stor balade om ballader, om å bale med ballader.

Etter ytterligere en ny låt og et ekstranummer, «Keith», skal fjøset ryddes og klargjøres til neste rund med nye jurister. Vi vandrer lykkelig ut i sommerkvelden, og legger knapt merke til et lite nedfall av vanndråper fra den høye himmelen over oss. Sonny Rollins vinker ned til oss. Eller var det et hologram? (JH)

Hur brett har du hoppat?
Lasse Brandeby, a.k.a. Kurt Olsson, intervjuet Patrik Sjöberg en gång för längesen. Sjöberg visste ikke. Hvor bredt Darius Jones & Otomo Yoshihide Quintet har hoppet vet jeg heller ikke. Men at de gikk høyt ut, bredt ut og dypt ut i sin første konsert som kvintett, det vet jeg. For det skjedde på Victoria – Nasjonal jazzscene i Oslo. De hadde vært oppmerksomme på hverandre, utvist interesse for hverandre, de to lederne av bandet, Darius Jones og Otomo Yoshihide. Men det var først i Berlin i november 2024 under de Berlinske jazzdagene, at de hadde møttes første gangen, og drømmen om et musikalsk fellesprosjekt ble vekket.

Resultatet av drømmen fikk vi høre fredag kveld. Fra venstre Yoshihide på gitar, Yasuhiro Yoshigaki på trommer, Nick Dunston på kontrabass, Gerald Cleaver på trommer og Darius Jones på altsaksofon. Ett bilde brenner seg inn i de cellene som lagrer synsinntrykk, et sted i de bakre deler av hjernen. Yoshihide og Yoshigaki på venstre side, Jones og Cleaver på høyre ide, og Dunston i midten. De to lederne fremst, ‘rytmeseksjonen’ – hmmm, kan vi kalle den det? – bakerst. Et åpent og stort stille hav mellom dem. Jones forklarer hvorfor de t lederne ikke har møttes før: Yoshihide er i Japan og kommer sjelden til USA, Jones er i USA og har aldri vært i Japan. Stillehavet er bredt.

Cleaver og Yoshigaki i en heftig, ekspressiv balade, tvers over det nordlige, store havet som skiller de japanske øyene fra Vestkysten. Og da snakker vi ikke om stilistiske jazzuttrykk. Japan er et stort og mangefasettert jazzland og har vært det i mange tiår, Vestkysten likeså. Her er det en geografisk allusjon. Midt i denne stormende balade, der står Dunston, uanfektet og holder en ‘walking bass’ gående, trygt og festet til bunnen av det stormende stillehavet. Han minner meg om Odyssevs mellom sjøuhyrene Skylla og Kharybdis. Men Dunston trenger ikke å velge. Han kan holde stø kurs i det opprørte havet.

Ofte framstår Darius Jones’ ‘komposisjoner’, eller mer som små ‘launching pads’ for friere improviserte strekk, som bygget opp av sangbare, ukompliserte linjer, nesten naive linjer, med en rett fra harmonikk uten de store fakter eller kruseduller. «Profit», «Ibrahim» og «Hoby Brown». «Akasha». «Martian Vision». «Otomo Plan».

Og så til konsertavslutning får vi Sun Ras «Love in Outer Space», en av de største hitsene til saturnianeren. Et ekstranummer – Line Studying 001 – sørger for å stake opp de siste rester av voks i øregangene. En bred konsert, en høy konsert, en dyp konsert, en musikalsk konsert. Musikk med bilder, musikk med himmel. (JH)

Da gleder vi oss til siste dag i denne store, lille jazzfestivalen, midt i Oslo!

Tekst: Jan Granlie (JG) og Johan Hauknes (JH)
Om ikke annet er oppgitt i bildetekst er foto: Jan Granlie

MEUF.