En lang og fin andre dag

VOSSA JAZZ, LØRDAG 12. APRIL 2025, DAG 2: Etter en fredag med overraskende mange publikummere på plass, lange køer utenfor konsertsalene og en hel del frustrerte publikummere som hadde investert i festivalkort, men ble avkrevd plassbillettavgift på kr 20,- pr. konsert. Men de kronene tror jegg de angret på at de ikke hadde brukt, fordi det var mange, selv med festival- og dagskort som ikke kom inn på de mest populære konsertene.

Men vi med pressekort rundt halsen kunne vandre forbi de lange køene og få med oss, et nesten i overkant godt konserttilbud denne lørdagen.

salt peanuts* er særdeles aktive på årets festival. Ikke bare forsøker vi å få med oss de fleste konsertene som har interesse for oss, og dermed også for våre lesere. I tillegg har vi stått for to live podcaster på fredag og hele fire i dag. Varierende besøk, ja vel, men tilbakemeldingene vi har fått fra de som satte av tid til å høre samtaler med duoen Bankvelv og mesterspelemannen Nils Økland i går, og Norma Winstone, Nils Petter Molvær, Erlend Apneseth og Stefan Pasborg / Fredrik Lundin i dag, var gjennomgående gode. Så får vi se om redigeringen går som den skal, og vi kan legge ut podcastene på vår site etter hvert. I tillegg kommer de også på Vossa Jazz sin hjemmeside.

Vakrere folkemusikk får du ikke!
I går hadde jeg stor glede av å høre Erlend Apneseth Ensemble sin konsert hvor den norske folkemusikken fikk store utfordringer. Og i dag startet jeg dagen med en av Apneseths «mentorer» fra tiden på Ole Bull-akademiet. Nils Økland er en mesterspelemann som favner bredt. Fra han i relativt unge år spilte med bassisten Bjørnar Andresen til han nå spiller med britiske folkemusikere, duo med trøorgelmester Sigbjørn Apeland, og sist, men ikke minst sitt eget band med Apeland, saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm, bassisten Mats Eilertsen og trommeslageren, perkusjonisten og vibrafonisten Håkon Mørch Stene. Det er ikkje så lenge siden de kom med den utsøkte utgivelsen Gjenskinn på Hubro. Og mye av musikken vi fikk servert på sølvfat i den overfylte Osasalen, var hentet derfra.

Og for en konsert vi fikk være med på! Man kunne merke helt fra første tone at dette var en konsert de hadde gledet seg til. Noe som smittet over på publikum, slik at det ble en nesten overveldende konsert.

Nils Økland er en mesterspelemann, nesten uten sidestykke. Han kan sin tradisjon, både den norske og den fra flere andre land. Men samtidig som han spiller fantastisk på de forskjellige felene, klarer han å «gripe fatt» i publikum og føre oss med seg inn i en musikk (nesten) uten sidestykke.

Men han er ikke alene om «forføringene». Jeg tror ikke jeg vat av noen saksofonister som er mer kreative med horna enn saksofonist Nystrøm, Hvordan han behandler sopranino- og altsaksofonen er en studie verdig. I et par låter fra Egypt plukket han av munnstykket på altsaksofonen, og skapte fløytelyd som hørtes ut som den ble spilt på en fløyte fra Midt-Østen. I andre sekvenser «skar» han ut til venstre og høyre, og skapte frijazz av beste merke, mens Stene og Eilertsen pushet og dyttet. Og på venstre kant satt Apeland stødig som halve Jotunheimen og frembragte musikk på trøorgelet ingen i de gamle bedehusene tidligere har opplevd. Magisk!

Og selv om de ikke møtes så ofte for å gjøre konserter, skapte de denne formiddagen et tett, spennende og ytterst interessant sett, vi vil huske lenge og plukke fram når livet går oss litt imot. (JG)

Planeten, mennesket, fremtiden – Bains/Thiruchelvam i Vangskyrkja
Jeg har faktisk aldri vært inne i Vangskyrkja tidligere. Redaktøren i salt peanuts* var usikker på om de ville slippe meg inn, eller om jeg kom til å tåle det, men det er en annen sak; jeg er klar for konsert.

Det hele åpner med et lydbilde basert på moderne ambient electronica, spilt digitalt og elektronisk av Mira Thiruchelvam. Priya Bains åpner med å lese alvorlige og monotone tekster om temaer mange vil kjenne igjen fra nyhetsbildet de siste årene. Det handler om disponible kropper, uniformer, våpen, kameraer og ansiktsgjenkjenning. Lydbildet glir videre inn i piggtråd og sirener, og Thiruchelvam vever dette inn i en slags sonisk refleksjon rundt moderne krigføring.

Lesningen skjer med et absolutt alvor og en monoton tone, ikke negativt, men som en bevisst virkemåte. Etter hvert forflytter tekstene og musikken seg fra det brutale og urbane til det organiske: oljestrømmer, Nordsjøen, og et stadig gjentatt fokus på solen. Musikken vender også innover, mot menneskekroppen og eksistensens kjerne.

Thiruchelvam tar etter hvert frem en fløyte, og spiller ikke-vestlige melodier som blandes inn med fuglelyder og andre ambient-elementer. Mot slutten spiller hun også akustisk gitar, som gir konserten et lite løft i intensitet. Jeg skulle likevel ønske dette kom tidligere, slik at de hadde rukket å bygge det opp til noe større. Konserten er relativt avbalansert i uttrykket, og publikum kunne gjerne fått oppleve at duoen utfoldet seg mer, og kanskje utforsket fri improvisasjon med det elektroniske utstyret de har tilgjengelig.

Likevel skaper de, særlig mot slutten, interessante måter å loope både tekst og musikk til et lavmælt crescendo.

Med et språk og innhold som dokumentarfilmskaperen Adam Curtis kunne kjent seg igjen i, og et lydunivers som kanskje ville gjort Geir Jenssen (Biosphere) nysgjerrig eller stolt, blir dette en konsert man kan reflektere over, nå, og i fremtiden. (CR)

Vinnerne av Jazzintro starta signingsferden
Sondre Moshagen Lightening Trio (Sondre Moshagen – piano, Kertu Aer – bass og Steinar Heide Bø – trommer) vann Jazzintro i 2024. Underteikna var til stades på finalen i Molde og kan skriva under på at sigeren var fullt fortent, sjølv om konkurransen var hard. Premien var konsertar på ei rekkje jazzfestivalar, og signingsferda opna på Vossa Jazz. Etter responsen frå publikum å døma har dei skaffa seg plass i mangt eit hjarte.

Dei spelte åtte låtar med stor variasjon i både tempo og temperament. Moshagen har lytta på Bill Evans og har tydeleg sansen for det harmonisk elegante, men han varta også opp med eit uttrykk som både var klangrikt og storslått. Trommeslagar Heide Bø er ein virtuos på trommer og spelte fleire kor oppå piano og bass. Trass i flott trommespel, blei sekvensane her noko statiske. Estiske Aer på bass er ein solid botnplanke i trioen.

Det tek tid å utvikla identitet og særpreg. Sondre Moshagen Lightening Trio er på god veg. (JM)

Blikkbokser, pianostrenger og fri flyt i Osasalen
Like før Camila Nebbia (tenorsaksofon) og Kit Downes (piano) entrer scenen på Osasalen, undrer jeg meg over hvorfor det står gamle blikkbokser der. Svaret får jeg snart!

Men først: momentant og utbasunerende spill fra begge parter står på menyen. Musikerne holder det gående i nærmere tjue minutter ganger to, uten særlig avbrekk. Det blir en voldsom øvelse i pusteteknikk for Nebbia, men både hun og Downes leverer til de grader vellykkede kraftsalver. Duoen har en rå og umiddelbar energi, og det hele oppleves som intenst, eksperimentelt og uforutsigbart.

Begge spiller med hele kroppen, og finner stadig nye måter å lage både de aller minste og de aller største lydene med sine respektive instrumenter. Downes lener seg tidvis dypt ned i det åpne pianoet og tukler direkte med strengene. Nebbia plasserer blikkboksene dypt inn i hornet, og med én av dem klarer hun å produsere en av de underligste og mest sårbare gråtende-hund-aktige lydene jeg har hørt fra en saksofon.

Som et lite ekstranummer drar de også opp en gjest, «Ingeborg» (vanskelig å høre hva de sa), på vokal. Hun komplementerer musikernes siste låt med underlige, scat-aktige påfunn, med et hint av norsk dialekt-leik.

En interessant konsert med talentfulle musikere som ikke er redde for å trykke så hardt som det går an på knappen. (CR)

Vilt og vakkert i fem deler
Kjetil Møster (hovedbildet) ville ha i gang ein videokamera før konserten med tingingsverket Sense, Organ, Motion byrja. Dette kunne bli ei eingongsoppleving, meinte han. La oss håpa at han ikkje blir sannspådd. Sjeldan har ei verk hatt så mykje kollektiv energi og samstundes late kvar einaste musikar skina.

Kjetil Møster (saksofon, klarinett, elektronikk og perkusjon), Sofia Jernberg (vokal), Anja Lauvdal (piano, synth og elektronikk), Benedicte Maurseth (hardingfele), Eivind Lønning (trompet og elektronikk), Hans Magnus Ryan (gitar og vokal), Ole Morten Vågan (kontrabass og el-bass) og Gard Nilssen (trommer og perkusjon) er eit ensemble med eit enormt potensiale, og gjennom dei fem låtane makta Møster å spela alle sine sju medmusikantar gode. Sjølv var han på sitt venlege og sjenerøse vis konge på haugen med nokre tenorsaksofonkor som ikkje ein gong frå den kanten er kvardagskost. Frå kulokk til tungrock; alt skal med.

Musikken var mangfaldig. I byrjinga var det saksofonstemma som var i front, og ensemblet skifta på å kommentera. Vågan og Nilssen etablerte ein groove for ei stund som skifta og løyste seg opp i ein mosaikk av klangar og melodiske fragment. Brått gjekk ensemblet over i ein r&b-sekvens med ei spesiell melodistemme framført på operatisk vis av Jernberg. Også denne sekvensen flaut ut og beatet visna vekk. Kort tid etter var det tid for kulokkduett mellom Jernberg og Maurseth før sistnemnde innleidde til ein marsj på solo hardingfele som heile ensemblet etter kvart tok del i. Det enda i eit crescendo som blei avløyst av eit trompet- og basskor med eit pianoakkompagnement som berre Lauvdal kan.

Overraskingane stod i kø, og det var duka for ein sår vokal av Ryan i beste Robert Wyatt-stil. Saksofonen og trompeten introduserte eit nytt tema med rytmeseksjonen i lett luntetrav og Lauvdal med utsøkt Farfisa-komp. «Akustisk disko», kalla Møster dette då dei tok ein kort pause før dei gav seg i kast med dei to siste låtane.

«The Organ» blei innleidd med trompet, hardingfele, vokal, gitar og strykebass som danna eit klangleg underlag for tenorkoret til Møster. Sekvensen blei avløyst av ein tung groove og fullt øs med eit melodisk tema på toppen. Det heile tona ut i lange linjer før Nilssen introduserte neste låt og Lauvdal og Vågan fell på plass. Møster kjem inn med eit ostinat på barytonsaksofon og Lønning serverer eit kort tema som innleiing på ein ny låt som kanskje hadde tittelen «This Is Not A Concept!» (Eg seier kanskje, fordi tekstane var vanskeleg å få med seg). Etter vokalsekvensen varta Ryan opp med eit gitarkor som blei eitt av høgdepunkta på kvelden. Det var stille før stormen, og Lauvdal spela salme ved reisas slutt – på Farfisaorgel. Lønning var nok ein gong frampå med eit fint trompetkor, og han inviterte Jernberg med på dialog før det tok av igjen og dei gjekk inn for landing med eit perfekt Telemarknedslag. (LM)

Trombone, The Wire og lekent samarbeid
Helt siden gårsdagens konsert med Signe Emmeluth på saksofon, da med bandet Lotus, har jeg gledet meg til å se henne igjen, nå som vikar for Hanna Paulsberg i bandet Flukten.

Gruppa starter tålelig mykt og groovy, men bygger opp spillet sitt til noe mer intenst ganske raskt, uten å gå helt over i fri improvisasjon. Jeg begeistres særlig over den tegneserieaktige melodien i låta «Omar’s Theme», en referanse til karakteren Omar fra TV-serien The Wire. Og alle som har sett den serien vet jo at det man gjør når Omar kommer, det er å flykte. En referanse undertegnede i hvert fall kan sette pris på.

Konserten har dessverre ikke helt det drivet jeg skulle ønske i første halvdel. Tidvis virker det som om bandet strever litt med å finne ut hvor de skal. Heldigvis drar de midtveis i settet opp da Emil Bø kommer inn som gjest på trombone, og dette skrur konserten opp til elleve! Ikke bare brøler han inn i trombonen med hele kroppen, men han gir de andre musikerne en helt ny energi jeg har savnet. Plutselig virker hele gruppa enige om å levere et forrykende show i de minuttene dette nummeret varer, og det er umulig å ikke smile.

Trommeslageren Hans Hulbækmo er tidvis pratsom, og det deles ut artige anekdoter om den lokale stoltheten Marius Klovning på gitar. Bárður R. Poulsen finner stadig nye måter å uttrykke seg på med lekne bassoloer. Konserten føles dessverre allikevel ikke helt fullkommen, og man skulle jo ønske at Emil Bø hadde vært med hele veien. Likevel fyller de ut en hel time på Jazzklubben, og avslutter med noen spennende soloer på det siste nummeret. (CR)

Meditativt og vakkert fra de britiske øyer
I fjor kom det ut en plate på det tyske plateselskapet ECM som skapte en viss oppsikt. I alle fall hos noen av oss. Da dukket den britiske vokalisten Norma Winstone opp sammen med pianisten Kit Downes med utgivelsen Outpost of Dreams, som siden utgivelsen har surret og gått i spilleren jevnlig.

Ingen av de to brittene er superstjerner på den nordiske jazzhimmelen, men de som har fulgt den europeiske jazzen i en del år, har nok hatt navnet til Winstone, og særlig hennes bidrag på plater med bandet Azimuth sammen med ektemannnen og pianisten John Taylor og trompeteren Kenny Wheeler. Men hun har også spilt og utgitt plater med saksofonisten Joe Harriot, det legendariske bandet Nucleus og hun har medvirket på en relativt legendarisk utgivelse med trombonisten Paul Rutherford.

Kit Downes er en av de «nye» pianistene fra de britiske øyer man har lagt merke til de senere årene. Han har turnert verden rundt med piano, kirkeorgel og harmonium med sine egne band (ENEMY, Troyka, Elt og Vyamanikal), pluss artister som for eksempel Squarepusher, Thomas Strønen og Django Bates. Han har skrevet bestillingsverk for Cheltenham Music Festival, London Contemporary Orchestra, Stavanger Konserthus, Rewire Festival, Cologne Philharmonie, BBC Radio 3 og Wellcome Trust, i tillegg til å ha samarbeidet med filmskapere, videospillutviklere og klassiske komponister.

Norma Winstone har passert 83 år, og kan raskt få stjerne- og legendestatus i likhet med Sheila Jordan på Vossa Jazz. Men selv om begge er godt voksne vokalister, og ofte opererer i det lyriske landskapet, er det store forskjeller.

Da jeg hørte duoen første gang på plate, fikk jeg en følelse av at dette kunne vært slik Radka Toneff hadde sunget om hun hadde fått leve lenge nok, og særlig med duoalbumet Fairytales med pianisten Steve Dobrogosz i bakhodet.

Konserten i Vossasalen ble en lyrisk, varm og nær forestilling, hvor Winstone og Downes første oss gjennom komposisjoner, i hovedsak skrevet av andre musikere, hvor Winstone hadde skrevet nye tekster. Og selv om det låt litt «usikkert» i starten på åpningslåten, «Jesus Maria» av Carla Bley, tok det ikke mange sekunder før de to trollbandt publikum. >Etter åpningen fikk vi Ralph Towners «Beneath an Evening Sky» og Downes’ «El», før vi fikk John Taylors fine «Fly the Wind». Hele vegen med stor innlevelse og utmerket samspill.

Vi fikk mesteparten av låtene fra deres duoplate, og man kunne hele vegen føle at det nærmest sitret mellom benkeradene.

Ikke bare fikk vi møte en legendarisk og ytterst oppegående vokalist, men det er verdt å merke seg pianisten Kit Downes om man er ute etter nye favoritter. Hans spill er lyttende og fulgte Winstone til godt over dørstokken. Hans spill er lyrisk, utrolig vakkert, og han er i stand til å treffe oss mitt i sjelen med sitt spill.

Å få muligheten til å finne roen på en slik konsert under en jazzfestival gjør godt for kropp og sjel. Og etter en slik opplevelse skulle man bare ha gått hjem, kanskje tatt seg et ørlite glass, og krøpet under dynen. Men slike ting kan man ikke tillate seg, så lenge festivalen koker. Men uansett korte pauser mellom de heftigere slagene, vil denne konserten bli sittende i bakhodet lenge. Vakkert! (JG)

Intergalaktisk ørkenvandring på Voss med PHØNIX
Det er klart for min siste konsert etter en lang dag med inntrykk. I Ungdomshallen lukter det pils og parfyme fra et ungdommelig publikum, klare for fest. Det serveres Oregonian over en lav sko. Endelig en konsert man kan stå og hoie litt, tenker jeg. Her er det hett, og varmere skal det bli.

Gruppa har nemlig et gjennomtenkt og helhetlig konsept, som gjenspeiles i både titler, estetikk og spillestil. Det er varm, psykedelisk ørkenvandrerock med innslag av Jimi Hendrix Experience. Med låter som A Fistful of Unsettled Matters er det tydelige henvisninger til spaghettiwesterns og Ennio Morricone-inspirerte uttrykk. Likevel vil jeg si at gruppa lykkes fullstendig med å gjøre dette til sitt helt eget, unike univers.

Gitarist Emil Storløkken Åse er en vanvittig dyktig musiker og besitter en gitarkompetanse av en annen verden. Det er groovy riffing, fri bruk av pedaler, og tremolo-armen får virkelig kjørt seg. Soloene hans er fullstendig overveldende og ekstatiske. Mannen lever åpenbart for å være på scenen i kveld, og til tross for ydmyk takking og bukking mellom låtene, er han fullstendig rockestjerne når han tidvis spiller på begge gitarene sine samtidig.

Selv om Åse åpenbart er en showman, lar han etter hvert Jenny Frøysa slippe til med sin dype baritonsaksofon. I andre halvdel får hun virkelig vist hva hun er god for, med noen soloer jeg hadde gledet meg til å høre. De legger også på bassynth for ekstra effekt mot slutten, noe som øker intensiteten ytterligere. Soloene får sprike, og de basstunge rytmene lar tregulvet i Ungdomshallen riste godt. August Glännestrand på trommer lar cymbalene sjelden hvile og understreker med energien han leverer at det neppe blir noen ballader her i kveld.

De spiller stort sett låter fra albumet Intergaloptic Roundtrip, og det konseptuelle preget gjør konserten helhetlig til de grader. De byr også på en låt fra sitt kommende album, som gjør sterkt inntrykk og tyder på at PHØNIX absolutt har mer å komme med, nå og i fremtiden.

For en konsert! Dette er utvilsomt blant årets høydepunkter på Vossa Jazz for undertegnede. Albumet deres skal jeg høre på togturen hjem til Osloland i kveld, og det skal nok mange andre også. (CR)

Arven etter Alex
Den danske trommeslageren Stefan Pasborg, er det mange som kjenner fra tidligere besøk på Vossa Jazz, og de andre, norske jazzfestivalene. Det ikke like mange vet, er at den legendariske, danske trommeslageren Alex Riel var hans gudfar. Riel ga Pasborg et cymbal og trommesett da Pasborg fylte tre år. Og dermed hadde Riel lagt føringen for resten av livet til «arvingen».

At Alex Riel forlot denne verden den 9. juni i fjor, ble et stort hull åpnet etter den mest legendariske, danske trommeslageren gjennom historien. Fra å vært utdannet til frisør, og med en framtid å skulle overta farens frisørsalong, ble han fast trommeslager for alle de amerikanske stjernemusikerne som oppholdt seg i København i kortere eller lengre tid. Det finnes nesten ikke tall på hvor mange konserter og plateinnspillinger Riel har gjort, særlig sammen med bassisten Neils-Henning Ørsted Pedersen, og med musikere som Dexter Gordon, Ben Webster, Stuff Smith og alle de andre musikerne som fant «roen» i «kongens by».

Etter at Riel hadde gått bort, fant Pasborg en lapp hvor han hadde skrevet ned sine favorittlåter. Og dermed fikk Pasborg ideen om å gjøre en plate med noen av disse låtene. Og til å gjøre et slikt prosjekt, var det nturlig å invitere med pianisten Carsten Dahl og tenorsaksofonisten Fredrik Lundin – begge med et langt og sterkt forhold til «den gode dreng» Alex Riel.

Og det var denne konstellasjonen som holdt «hoff» i Jazzklubben denne sene lørdagskvelden.

Å hevde at trioen «tolket» trommespillet til Alex Riel, er en helt feil tanke. Her møtte vi tre lekne og energiske musikere som tok utgangspunkt i Riels favoritter, og gjorde dem til sine egne. Og fra start til mål ble dette en fantastisk konsert. Fredrik Lundin spiller med en ru og tøff tone i hornet som er original, og som passer perfekt til sammen med de to andre. Carsten Dahl kjenner vi som en kreativ kraft som, nesten, kan gjøre akkurat hva han vil med et godt, stemt flygel, og med Pasborgs himmelstormende energiutladninger bak trommene, blir dette et kraftverk som kan utelukke en hver utbygging av vindkraft på land, om vi hadde annektert trioen hit til Vestlandet.

Klokt nok, hadde trioen medbragt eksemplarer av deres nye plate, Dear Alex (Stunt Records), som virkelig fikk bein å gå på etter konserten.

Etter denne energiutladningen var det ikke bare musikerne som var utslitte. salt peanuts* forsøkte seg med litt sosialisering i etterkant, men fant fort ut at det eneste rette var å komme seg under dyna. Men ikke slik en Ap-politiker sa det for mange år siden: «Hvis jeg ikke er i seng før klokken tre, så går jeg hjem og legger meg» (JG)

Tekst: Lars Mossefinn (LM), Chris Risvik (CR), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie

Lars Mossefinn i samtale med Norma Winstone i salt peanuts* sin podcast