TAMPERE JAZZ HAPPENING, FINLAND, 2. NOVEMBER: Så var årets Tampere-festival vel i havn. Med et strålende søndagsprogram som åpnet med impro og ble avsluttet med dampende heavyrock.
Life and Other Transient Storms, er et flunkende nytt p rosjekt med svenske, danske og portugisiske musikere. Jeg har en mistanke om at det er den svenske bassisten Torbjörn Zetterberg som er hjernen bak, sammen med den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva, og at de har snakket sammen om å sette sammen et slags drømmeband.
Og det synes jeg på mange måter de har fått til, med pianisten Sten Sandell, saksofonisten Lotte Anker og trommeslageren Jon Fält. Det var første gangen de spilte sammen, og nok en gang slo det oss hvor mye Santos Silva har utviklet seg som musiker siden første gang vi hørte henne på 12 Points-festivalen i Porto for noen år siden. Lotte Anker vet vi hva står for. Hun har en av de sterkeste improgstemmene i Europa i dag, og med pianistgigant Sten Sandell bak tangentene, så kan det nesten ikke gå galt. Hans spill er ytterst orginalt, med både klassiske innfallsvinkler og med Cecil Taylor i bakhodet, legger han lista høyt for de andre musikerne. Trommeslageren Jon Fält er som en kameleon i den svenske jazzen. Du kan nesten sette han til hva som helst, og han passer inn. På denne konserten var han den perfekte trommeslageren.
Og bak det hele brummer bassen til Zetterberg, som var det Charlie Haden som var tilbake. Eller rettere, en kombinasjon av Haden og Charles Mingus. Og sammen ble dette en flott helhet, som skapte fin og original musikk, som aldri vil bli gjort igjen, akkurat slik de gjorde det i går. En perfekt åpning!
Andre band ut var den estiske saksofonisten Maria Faust (bildet) sitt prosjekt, Sacrum Facere, hvor hun, sammen med et sterkt knippe musikere, gjør sine tolkninger og bearbeidelser av estisk folkemusikk. En type musikk som ligger tett opptil Arvo Pärts musikalske landskap, men hvor jazzen blir trukket inn somen viktig faktor.
Med seg i bandet har hunet internasjonalt lag, bestående av Kristi Mühling fra Estland på kantele, italienske Emanuele Maniscalco på piano og Francesco Bigoni på klarinett, svenskene Jonatan Albom på tuba og Tobias Wicklund på trompet, danske Mats Hyhne på trombone, amerikanske Ned Ferm på saksofon og klarinett og Faust selv på saksofon og klarinett.
Dette er et prosjekt som viser hvor stor respekt Faust har til sitt opprinnelige hjemland (hun bor nå i København). Musikken er lyrisk og vakker, og viser at Faust savner sine røtter. Musikerne hun har med seg, passer prefekt inn i prosjektet, og alle bidrar med fint ensemblespill og soloer. Spesielt vil jeg fremheve pianisten Maniscalco, som i andrelåten hadde en solo som vil gå over i historien som en av de beste, i alle fall på denne festivalen.
Faust presenterer musikken på en ytterst sjarmerende måte, og hun leder ensemblet på en fremragende måte. Dette var nok gårsdagens mest interessante konsert, og det er bare å oppfordre festivalarrangører over hele Europa, og holde øye med denne gjengen!
Siste, store konsert under årets festival, var overlatt til Carla Bley Trios. Carla Bley er en av jazzens virkelig store komponister, men kanskje ikke like markant som pianist. Steve Swallow er jazzens ener på elbass, hans lyd er det ingen som er i nærheten av), mens den britiske saksofonisten Andy Sheppard opptrer som «barnet» i denne trioen. Han er den ledende solisten, og jobber iherdig med å få ut alle tonene Bley hr bestemt at han skal spille. Dettevar også kanskje det største problemet med konserten. Bley og Swallow er tilbakelente og vel tilpass med Bleys kompliserte komposisjoner, mens Sheppard jobber som en gal for å få en helhet i musikken.
Personig syntes jeg at settet ble for langt og kjedelig. Åpningen var famlende, men tok seg opp mot slutten, og i midten gjorde de en tredelt suite, hvor svært lite skjedde.
Så bleTampere Jazz Happening avsluttet med heavyrockjazz fra norske Hedvig Mollestad Trio. Og om noen hadde følt trettheten og søvnen presse på under Bleys kosert, så ble de for alvor vekt opp med denne trioen. Mollestad er en gitarist som ikke overlater noe til balladeavdelingen. Her er det rock i landskapet til Led Zeppelin, Jimi Hendrix, Living Color og alle de andre gitarheltene. Ellen Brekken må være en av de tøffeste bassistene på kloden og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad følger rett etter de nye norske trommeheltene, Torstein Lofthus og Gard Nilssen i internsitet og energi.
Dette ble en konsert som ble heftig diskutert etterpå. Mest fordi mange av de som var inviterte gjester på festivalen, mest hadde lyst til å snakke sammen og avslutte en heftig festivalweekend uten forstyrrelser. Men det fikk de ikke muligheten til her. Mollestad & Co, overkjørte en hver diskusjon og mulighet til samtale med strålende og heftig rockjazz. Så får man bare leve med at min sidemann trodde han kom til et heftig og rocka dragshow da han entret lokalet…
Tampere Jazz Happening 2015 er nå historie, og arrangørene kan se tilbake på en ytterst interessant weekend. Vi har fått overvære en rekke konserter vi vil huske lenge, selv om vi gjerne skulle ha fått med oss flere av de finske bandene som spilte i Telakka. Men det får vi rette opp neste år. For om et knapt år er vi tilbake, hvis livet farer godt med oss.
Tekst og foto: Jan Granlie
