COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL (CJF), 9. JULI 2021, DAG 9: Så går det på de berømmelige stumpene løs. Kroppen er sliten og trett, lommeboken tom, og værgudene ser ut til å være lei av jazzen i København. Men jazzentusiastene gir seg ikke, og helt til og med søndag, er byen proppet full av jazzkonserter av alle slag rundt om på byens reglære spillesteder og forskjellige «pop up» arrangementsteder.
Og i dag lot vi Gabor Bolla Quartet, med den utsøkte, ungarske pianisten Robert Lakatos, den svenske bassisten Daniel Franck og den amerikanske trommeslageren Billy Drummond underholde oss, mens vi satt utenfor JazzCup for å sjekke dagens «lysløype», som egentlig ble satt opp allerede i går, men som måtte justeres en hel del. Og Bolla skal vi høre i samme sammenheng på søndag, så vi ville ikke ta sitteplassen til noen av de betalende gjestene denne ettermiddagen.
Barfot samtid
Og vi startet i Galleri Krebsen i Studiestræde 17, midt i kjernen av København. Her har plateselskapet Barefoot Records holdt hus de seneste dagene, og jeg følte et behov for å besøke det spennende selskapet og se hva de hadde å tilby i ettermiddag. Første band ut i dag var Plasma, et mindre ensemble som befinner seg godt innenfor samtidsmusikken, og denne ettermiddagen skulle de fremføre saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Sven Dam Meinilds verk «Forskydninger». Med utgangspunkt i workshops og det kollektive har Meinild i arbeidet med dette verket, tenkt mye på våre posisjoner i forhold til musikken, som komponist, som musiker og som lytter. Og de enkelte posisjoner i ensemblet og verket fremstår som punkter. Han har i sine studier arbeidet med teatermetoden «View-points», hvor bruken av grafiske partiturer, polytemporalitet og sammen med professor Finn Torbjørn Hansen ved Aalborg universitet har de undret på hvor den rene musikk kommer fra.
Det sier de i alle fall i programmet for denne konserten, hvor vi, ved siden av Meinild, fikk møte klarinettisten og bratsjisten Henriette Groth, bassklarinettisten Carolyn Goowin, cellisten Oda Dyrnes og trommeslageren, perkusjonisten med mer, Anders Bo Eriksen, i et relativt komplisert verk som fascinerte, samtidig som det var relativt fremmed for undertegnedes ører. Men slik skal det være på festival. Man skal utsette seg for musikk man ikke kjenner fra før, og la musikken og musikerne ta deg med på sin reise inn i deres musikalske univers. Og jeg er overbevist om hører man kun den musikken man kjenner og kan «synge med på», så stopper man hjernen i å utvikle seg, og leve.
Derfor var det en spennende oppdagelse å høre disse fem musikerne fremføre verket. Og slik rommet var satt, ble publikum sittende rundt musikerne i det lille rommet, noe som gjorde at jeg kunne føle med på notene både til Dyrnes og Goodwin, og nærmest kjenne nervøsiteten, spenningen og engasjementet til de to.
Både Goodwin og Dyrnes er musikere jeg har hørt flere ganger på for eksempel Klub Primi. Goodwin kommer fra Irland, mens Dyrnes kommer fra Sortland i Norge, og begge er å høre i flere spennende sammenhenger i København, både «ad hoc»-prosjekter og mer permanente, mens de andre er danske med solid bakgrunn fra de danske utdanningsinstitusjonene.
Verket er vanskelig å beskrive i detalj for en som ikke er «fagmann» på denne musikken. Men jeg må si at jeg ble fascinert av hva de hvem musikerne spilte. Meinild hadde laget et spennende verk som utfordret alle musikerne teknisk, og, så vidt jeg kunne oppfatte, løste de oppgavene på en fremragende måte. Det eneste jeg har å innvende er egentlig den utstrakte bruken av el.trommer (eller synthtrommer), som ble litt for dominerende i de partiene de ble brukt. Men ellers var dette en ytterst spennende reise som jeg gjerne hører mer av.
Solo piano som virker bedre enn all mulig medisin
Så bar det av gårde gjennom byen igjen, og ut til Frederiksberg og det fine spillestedet Bartof Station. Som spillested må dette være ett av de beste i København, med scenerommet adskilt fra barområdet med to dører, slik at det er mulig å høre musikken selv om det er «gang i den» i baren.
Og når man følte at man trengte litt «balsam for sjelen», så er nesten ingenting bedre enn å høre solokonsert med pianisten Carsten Dahl (hovedbildet). Han er, uten tvil, en av Europas mest spennende pianister, som hele tiden går sine egne veier, men hele tiden med begge beina godt plantet i den nyere jazzhistorien.
Nylig anmeldte vi hans nye plate, som kommer på vinyl i august, hvor han spiller kun med høyre hånd, og hvor hans, etter hvert nære og gode forhold til den norske musikken kommer godt fram. Anmeldelsen av platen «Sagn» på salt peanuts* kan du lese HER. Derfor hadde jeg nesten regnet med at denne konserten ville gi en forsmak på det man kan høre på den platen. Men med Carsten Dahl vet man aldri hva man får. Og ifølge stedets innehaver, som introduserte Dahl fortalte, så visste den gode pianisten overhodet ikke hva han skulle spille.
Og det startet stille og rolig i et slags Keith Jarrett-landskap fra perioden rundt «The Köln Concert», etter min mening Jarretts fineste periode. Det er noe med hvilke toner pianisten velger, akkordene og den stemningen man oppnår, som jeg tidligere har ment Jarrett var alene om. Men Dahl følger han til døra uten problem. Deretter fikk vi, gjennom to sett, ekspresjonistisk musikk improvisert fram der og da, og jeg følte vi fikk enda et innblikk i Dahls vidtfavnende tonekunst. Han er innom Jarrett-inspirasjonen flere ganger, men hele veien går han sine egne veier og dveler ikke lenge ved andre pianister. Og første ble avsluttet med Keith Jarretts «In Your Quiet Place», i et arrangement som skilte seg positivt ut fra de versjonene jeg har hørt fra Jarrett, og som Dahl i etterkant kunne fortelle at han aldri har spilt før! Noe som sier mye om denne fantastiske pianisten!
Konserten gikk over to sett, og andresettet ga oss noe som jeg tror var en kjent, dansk folkemelodi, eller noe fra den danske sangboka. Men det er grenser for hvor mye man har lært dansene å kjenne i løpet av mine drøyt seks år i byen, så denne kjente jeg ikke. Og mot slutten fikk vi selvsagt «Blame It On My Youth», som han (nesten) alltid avslutter med, før han ble klappet fram igjen for å gjøre «Over The Rainbow». Og her følte jeg at han la inn segmenter fra den kommende platen, for det var deler her som godt kunne vært hentet fra den norske folkemusikkskatten.
Dette ble den perfekte «medisin» for en sliten kropp på dag ni av CJF. Og en konsert som fikk kroppen til å våkne igjen, og gjøre lar til de siste dagene av festivalen.
Japansk ynde
Den japanske pianisten Makiko Hirabayashi, har vært bosatt i København i en rekke år. Hun spiller jevnlig med Marilyn Mazurs forskjellige prosjekter, og har selv utgitt flere plater. Den seneste, «Weavers» på Enja (anmeldt HER), er med det samme bandet vil senere denne kvelden fikk oppleve i JazzCup. Tenor- og sopransaksofonisten Fredrik Lundin, bassisten Thommy Andersson og trommeslageren Bjørn Heebøll. Og det meste av konserten, med unntak av en polska skrevet av Andersson og en komposisjon av Lundin, sto Hirabayashi ansvarlig for.
I starten var det litt tydelig at det var lenge siden de fire hadde spilt for et levende publikum. For det haltet litt. Men etter at musikerne hadde blitt «varme i trøya» var dette en nydelig konsert over to sett. Hirabayashi er en spennende komponist som lager både fine «up tempo»-låter og, ikke minst ballader. Dette var første gang jeg hørte musikken i kvartettformat med Lundin. Og med han har trioen fått en slags ny dimensjon, som når de har fått spilt sammen noen gang, vil fungere perfekt. Og, som sagt, så tok det ikke lang tid før det «satt» denne kvelden. Og jeg gleder meg til å høre de fire på konsert igjen, etter at koronaen har forlatt oss for godt.
Og dermed tok salt peanuts* utskremte kvelden denne fredagen. Og det virket nesten som om værgudene visste at jeg skulle hem, for i det jeg satte meg på sykkelen startet styrtregnet. Så det var nok et tegn på at det var på tide for «den gamle» å komme seg hjem.
Og i morgen lover YR om bedre vær, så da er vi på plass igjen, for det er ei røys med konserter man bare må få med seg.
Så vi høres igjen på søndag, rundt kirketid.
Tekst og foto: Jan Granlie
Plasma
Sven Dam Meinild
Oda Dyrnes
Carolyn Goodwin
Henriette Groth
Makiko Hirabayashi Quartet
Makiko Hirabayashi
Fredrik Lundin
